Bioteknologi og etikk

Bør jeg bli sæddonor?

At en så enkel handling er så vanskelig å gjennomføre, viser hvor vanskelige mange av de bioteknologiske spørsmålene som det bare vil bli flere og flere av fremover – vil bli, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 2. mars 2018

Nylig svarte jeg på Civita-kollega Lars Kolbeinstveits innlegg i Minerva om eggdonasjon. I problemstillinger knyttet til liv og død kan det være nyttig å tenke høyt om hva man selv ville gjort i en lignende situasjon, for ytterligere å sortere tankene rundt de ulike problemstillingene.

Det betyr selvsagt ikke at man bør ville forby det man personlig aldri ville gjort. Også de som selv ikke under noen omstendighet ville tatt abort, kan godt være tilhengere av selvbestemt abort.

Syretesten på et liberalt samfunn er at man tillater en rekke handlinger som både en selv og majoriteten av befolkningen mener er problematiske. Det er en del av mindretallsvernet.

Jeg har balet med om jeg ønsker å tillate eggdonasjon. Men det er vanskelig for meg – som mann – å relatere meg ordentlig til morsrollen, og spesielt i biologisk forstand. I arbeidet med svaret til Kolbeinstveit kom jeg derfor stadig tilbake til en tilknyttet problemstilling som jeg har vurdert seriøst i flere år: Sæddonasjon.

I mitt voksne liv har jeg alltid tenkt at jeg en dag kommer til å få egne barn. Ikke bare fordi jeg har lyst på barn, men også fordi jeg har sett på det å få barn som en naturlig del av livssyklusen til et menneske. Man blir født, får barn og viderefører en del av seg selv, og man dør.

Men i det siste har jeg fått en snikende erkjennelse av at det ikke er så sikkert at jeg kommer til å få egne barn likevel. Det som nærmest var utenkelig for noen år siden, er blitt tenkelig: et liv uten barn.

Det er flere årsaker til dette.

For det første viser statistikken at andelen barnløse menn er i rask vekst. Ved 45 år har den økt fra 14 til 25 prosent fra 1983 til 2017. Forskere trekker blant annet frem at middelklassen tar høy utdanning og investerer mye i karriere, som bidrar til at mange utsetter å få barn til det er for sent. Altså er det kanskje ikke så usannsynlig at jeg skulle ende opp i denne statistikken?

For det andre har det sunket inn etter hvert som jeg er blitt eldre – noen vil hevde at det er på overtid – at man også skal få barn med en annen person. Valg av potensiell mor til mine barn er en like viktig problemstilling som valget om å få barn i seg selv. Og ikke minst skal en potensiell mor til mine barn også velge meg som potensiell far til sitt barn. Dette er en kombinasjonssannsynlighet som til sammen begynner å bli ganske lav.

(For ordens skyld: denne teksten er ikke et forsøk på en kontaktannonse)

Men hovedgrunnen til at et liv uten barn er gått fra utenkelig til tenkelig, er likevel en gryende forståelse av at et liv uten barn kan være like lykkelig og meningsfullt som et liv med. Uavhengig av om dette livet leves alene eller sammen med en annen.

I takt med at denne forståelsen har vokst frem, har spørsmålet om å bli sæddonor dukket opp – uten at jeg helt husker når og hvor jeg begynte å tenke seriøst på dette.

Det er, og har vært, sædmangel i norske sædbanker i flere år nå. Spesielt etter at anonym sæddonasjon ble forbudt i 2005. Mange ufrivillig barnløse norske par har derfor dratt til Danmark, som fortsatt tillater anonyme sæddonorer, dersom mannen er infertil.

Som jeg redegjorde for i svarinnlegget til Kolbeinstveit om eggdonasjon, anerkjenner jeg betydningen av retten til å kjenne sitt genetiske opphav ved egg- og sæddonasjon, men mener at denne rettigheten er ivaretatt gjennom muligheten til å få opplysninger om donor ved fylte 18 år.

Derfor er det en uting at norske ufrivillige barnløse par blir tvunget til å få tak i donert anonym-sæd i Danmark fordi det er mangel på sæd i de norske sædbankene, hvor denne rettigheten er ivaretatt.

Samtidig er kostnaden for en selv ved å donere sæd forsvinnende liten, sammenlignet med den gleden man kan skape i andre enden. Kost/nytte-perspektivet bør i hvert fall få enhver konsekvensetiker til å gå i taket.

Det er heller ikke til å stikke under stol at visse biologiske instinkter er tilstede. Det handler ikke om at mine gener er mer spesielle og viktigere enn andres – men tanken på å spre og videreføre egne gener er et urinstinkt som selv det mest moderne menneske vanskelig kan undertrykke helt.

Når man da har en så høy gevinst til såpass lav kostnad, hvorfor har vi da sædmangel i Norge?

Jeg har ikke noe vitenskapelig svar på det spørsmålet. Men jeg kan jeg legge frem mine egne tanker om dilemmaene rundt sæddonasjon.

Selv om jeg per i dag ikke ville hatt problemer med tanken på at jeg hadde flere (maksimalt åtte) genetiske avkom ute i verden et sted, ser jeg en rekke scenarier hvor mitt fremtidige selv ville kunne angre på at dagens selv gjorde en såpass irreversibel handling.

Det første er en situasjon der jeg er i den lykkelige situasjon at en potensiell mor til mine barn også ser på meg som en potensiell far til sine, men der tidligere sæddonor-handlinger kan redusere sannsynligheten for at det blir noe mer enn «potensiell». Tanken på å få barn med en som kan ha flere ukjente genetiske avkom – som kan dukke opp på døren ved fylte 18 år – kan nemlig være skremmende for noen slike potensielle mødre.

Deretter er det hensynet til mine potensielle egne fremtidige barn. Hvordan vil de reagere på at de har inntil åtte ukjente, eller kanskje kjente, genetiske søsken ute i verden?

Så har vi tanken på dem jeg deler mitt genetiske opphav med i dag: mine foreldre, søsken og øvrige familie. Selv om jeg har eiendomsrett over mitt eget DNA, deler jeg mye genmateriale med min nærmeste familie. Har de en slags moralsk rett til å involveres i beslutningen?

En donor har ingen rett til å vite til hvem, eller hvorvidt, donert sæd blir anvendt. Er det helt uproblematisk å gi dem barnebarn, nevøer og nieser de kanskje aldri får vite hvem er – men som plutselig kan komme på besøk likevel? Kanskje en av dem ser akkurat ut som sin tante eller som sin farfar?

Beslutningen er min. Men jeg må klare å forklare den til en eventuell kone, til eventuelle egne barn og til mine foreldre.

Alle disse vurderingene er nok en årsak til at det er mangel på donert sæd, selv om det teknologisk sett er en smal sak. En lignende knapphetssituasjon vil nok derfor også oppstå dersom det blir tillatt med eggdonasjon i Norge.

Man kan donere sæd frem til fylte 45 år. Eventuelle donorer bør helst ha egne barn, selv om det ikke er et absolutt krav. Kanskje burde det bli det: En beslutning om sæddonasjon er sannsynligvis mer gjennomtenkt når man har egne barn enn når man ikke har det. Samtidig vil et slikt krav trolig redusere tilbudet ytterligere.

For egen del vurderer jeg fremdeles muligheten til å donere sæd ganske sterkt. Ved at jeg har skrevet denne teksten, er trolig også min nærmeste familie for første gang informert om at jeg er i denne tankeprosessen. Deres reaksjoner vil i stor grad avgjøre om jeg legger ideen på hyllen eller ikke.

Kanskje vil også den fremtidige potensielle moren til mine barn – hvis jeg blir så heldig en gang – lese denne teksten. Også hennes vurderinger bør hensyntas.

Det er fremdeles god tid til jeg er 45 år.

At en så enkel handling er så vanskelig å gjennomføre, viser hvor vanskelige mange av de bioteknologiske spørsmålene som det bare vil bli flere og flere av fremover – vil bli.

Artikkelen er publisert hos Minerva 28.2.18.

Publisert: 1. juni 2023