Med rett til det meste

De borgerlige partiene har hatt en tendens til å vektlegge brukerstyring og styrking av brukernes sak. Venstreorientere partier – og Fremskrittspartiet – fokuserer mer på lik rett uavhengig av hvor man bor og tilgang til tjenester. Likevel har politikerne i liten grad vurdert de faktiske konsekvensene av rettighetsbruken, skriver prosjektmedarbeider i Civita og formann i FpU, Ove Vanebo, i Aftenposten.

Ove A. Vanebo

Publisert: 21. desember 2011

Av Ove A. Vanebo, Formann i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) og prosjektmedarbeider i Civita.

I all hovedsak er det et tverrpolitisk ønske om mer rettighetsregulering. Gjennomlesninger av stortingsdebatter avdekker stor oppslutning om denne utviklingen. De borgerlige partiene har hatt en tendens til å vektlegge brukerstyring og styrking av brukernes sak. Venstreorientere partier – og Fremskrittspartiet – fokuserer mer på lik rett uavhengig av hvor man bor og tilgang til tjenester. Likevel har politikerne i liten grad vurdert de faktiske konsekvensene av rettighetsbruken. Innføring av flere velferdsrettigheter blir sett på som et universalmiddel for å løse ulike problemer. Men det er mindre interesse for hvordan rettighetene skal bli virkeliggjort på en effektiv måte.

Professor Torstein Eckhoff konstaterte lakonisk: «Det virker nesten som om folk tror at lovene har magisk kraft, slik at hvis det bare blir bestemt ved lov hvordan noe skal være, så blir det slik.» Sykehuskøene har vokst, samtidig som man har lovfestet flere rettigheter for pasientene. Og for å få rettighetslovgivningen til å fungere, må man ofte etablere et kontrollapparat og sanksjoner – og ikke minst bevilge en god porsjon penger. Resultatet av rettighetene blir raskt en eksplosiv utgiftsøkning.

Det er også lite bevissthet rundt hva som er egnet for rettighetsfesting. SVs arbeidsprogram 2009-2013 fastslår at partiet mener retten til bolig er en menneskerett, og SV ønsker derfor å «grunnlovsfeste retten til bolig». Men er ikke markedet mer effektivt til å skaffe boliger enn politikerne? Og vil en slik rettighetsfesting faktisk garantere alle en bolig? En rekke ytelser som vil trenge stor personlig innsats og engasjement er også vanskelig å lovregulere. Kristin Clemet har spøkefullt bemerket at det neste kan bli at man skal innføre «rett til en venn». Selv om dette kan virke sleivete, er det grunn til å minne om at Rød Valgallianse under valget i 1985 benyttet en løpeseddel hvor det het: «Å ha det bra seksuelt er en menneskerett».

I mange tilfeller klager politikere – særlig lokalpolitikere – over at rettigheter snevrer inn det politiske handlingsrommet. Men bruken av rettigheter må også ses som en del av en demokratisk utvikling; politikerne på Stortinget har i stor grad vært enige om å gi folket rett til flere velferdstjenester og på den måten fremme politikk i større grad. Stortingspolitikerne bruker rettigheter for å tvinge gjennom sine ønsker om å gi noenlunde likeverdige velferdstjenester til alle i hele landet. Kampen står ikke mellom rettigheter og politikk, men mellom kommunestyrene og stortingssalen. Det blir et spørsmål om hvilken arena for demokratisk aktivitet som skal ha det endelige ordet.

I Makt- og demokratiutredningens sluttrapport fra 2003 ble det uttrykt bekymring for at rettighetsekspansjonen ville forskyve politiske avgjørelser til rettsapparatet, og dermed gi juristene mer politisk makt. Denne frykten gjenspeiler ikke dagens virkelighet. Norge har liten tradisjon for dommeraktivisme; rundt 80 prosent av Høyesteretts avgjørelser er enstemmige. Tallet på sivile rettssaker har for øvrig ligget ganske stabilt de siste tiårene, og tvister om velferdsgoder dominerer ikke. Heller ikke særdomstoler som Trygderetten har opplevd vekst i antallet saker. Antagelig overfører man heller makt til byråkratiet, som i liten grad overprøves. Bare tre prosent av sosialhjelpsvedtakene i 2005 ble klaget på.

Det er forøvrig vanskelig å plassere ønskene om mer rettighetsbruk i en bestemt politisk kategori. Mest sannsynlig er rettigheter – slik Rune Slagstad har uttrykt det når han skriver om den norske velferdsstaten – en underlig blanding av liberalisme og sosialisme. På den ene side har man en kollektiv ramme og betydelig offentlig finansiering; på den annen side får man beskyttelse av individuelle krav og appellinstanser der man kan utfordre det offentlige forvaltningsapparatet. Slik sett sprenger rettighetsfesting tradisjonelle høyre-venstre-akser.

Interessant er det også å se hva rettighetsveksten gjør med samfunnets normer og folks holdninger. Velferdsrettighetene i Norge er individualistisk utformet ved at man oftest retter ytelser mot enkeltindivider, ikke familier. Målet har i stor grad vært å frigjøre mennesker fra avhengighetsforhold, enten det er i familien eller andre steder. FAFO-forskere har kalt dette for kollektivistisk individualisme, der man har prøvd å oppsummere en tilstand der man forener nordmenns egenrådighet med den sterke oppslutningen rundt felles, offentlige ordninger.

Kanskje er dette med på å skape mindre solidaritet mellom mennesker og en tankegang om at det offentlige har ansvaret. En undersøkelse av syv europeiske land viser at Norge kommer svakest ut når det gjelder befolkningens vilje til selv å yte omsorg til de eldre. På spørsmålet om man er villig til å la de eldre bo hos seg når man blir gammel, svarer bare 13 prosent av nordmenn positivt. Tallene for Frankrike og Tyskland er tre ganger høyere, og enda høyere i østeuropeiske land. Noe av det mest betenkelige med rettighetseksplosjonen er imidlertid at det ser ut til at det er liten oppmerksomhet rundt alternativer og vilje til å prioritere.

Norske politikere hadde hatt godt av å høre mer på Ivar Aasen: «Til lags åt alle kan ingen gjera». I så fall bør de også merke seg hans konklusjon – «Eg tykkjer stødt at det høver best å hjelpa den som det trenger mest».

Artikkelen sto også på trykk i Aftenposten onsdag 21. desember 2012.

Last ned og les rapporten Rettighetseksplosjonen.