Heller Putin enn EU?

Det er både ahistorisk og arrogant å forvente et slags speilbilde av kosenorsk opinion i en så mishandlet og rundspilt befolkning som den ukrainske. Den russiske aggresjonen, men også tilstedeværelsen av ukrainsk hyperbol bør være et argument for europeisk integrasjon, ikke isolasjon, skriver Bård Larsen hos Aftenposten: Jeg klarer ikke å tolke ytre venstres posisjon på annen måte enn at alt er bedre enn EU – og det ulne Vesten.

Bård Larsen

Publisert: 30. mars 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Under den kalde krigen inntok våre hjemlige venstreradikale en posisjon som protagonister for realsosialistiske diktaturer og utnevnte USA og NATO til den største trusselen mot verdensfreden. Den vestlige liberale samfunnsordenen ble ikke sjelden omtalt som fascistisk.

For betydelige deler av den radikale venstresiden sto ikke den kalde krigens motsetning mellom demokrati og diktatur, men mellom sosialisme og kapitalisme. Da var ikke motstanden mot autoritær påvirkning særlig velutviklet hos enkelte.

Dette verdensbildet er ikke helt annerledes i dag, noe reaksjoner på begivenhetene i Ukraina illustrerer.

Klassekampen, som ellers hyller folkelig oppstand, vender ryggen til det ukrainske kravet om forandring. I den hermeneutiske mistenksomhetens ånd smøres onde anelser ut over den sosiale uroen. De er mest opptatt av spillet: Finn noen verstinger, gjerne drapsmenn, avled – og gjør dem til hovedsaken. Bildet er selvsagt langt mer sammensatt. Spørsmålet er hvorfor det i visse kretser fremstår så nødvendig å delegitimere den ukrainske utviklingen.

Viktor Janukovitsj er altså mannen som med knapp margin vant valget i 2010 og siden førte landet enda lenger inn i korrupsjon og nepotisme. Da han droppet en økonomisk samarbeidsavtale foreslått av EU til fordel for en russisk, fylte demonstranter gatene i Kiev og mange andre byer i Ukraina.

Da Janukovitsj omsider måtte pakke verdisakene og rømme seg selv og sine medsammensvorne til Moskva, oppfordret han like godt Russland til å invadere landet han hadde forlatt som statsleder. I Janukovitsj og hans partifellers overdådige tilsnikelse av noen palasser, fant man millioner av dollar i kontanter.

Journalist Peter. M. Johansen i Klassekampen (20.2.) tegner et mildt sagt dystert bilde av en fascistisk opposisjon som i mørkets mulm og mørke merket hus med «her bor jøder», av brennende bildekk og Ku Klux Klan-aktige tilstander i gatene: «Høyreradikale tar over i Vest-Ukraina», kunne Johansen melde. USA og EU ville ha regimeskifte i Kiev og bar ansvaret for utviklingen i Ukraina, mente han. Som om et regimeskifte skulle være av det onde, og ukrainere selv ikke visste sitt eget beste.

I Klassekampen 10.3. hevder leder i Rødt, Bjørnar Moxnes, at den nye regjeringen kom til makt med våpenmakt, og uttrykker sjokk over Norges støtte til overgangsregjeringen i Kiev: «EU og USAs innblanding i protestbevegelsen mot Janukovitsj-regimet ga fritt spillerom for de militante, høyreekstreme kreftene som tvang fram regimeskiftet 22. februar.» Janukovitsj’ regjering er lovlig, mener den ellers revolusjonære Moxnes, på tross av at Janukovitsj ledet en regjering hvis ordensmakt skjøt med skarpt på egen befolking. Så kan man si at vi ikke kan forvente annet fra et parti som ikke verdsetter liberalt demokrati eller økonomisk frihet.

Skjønt skjøt og skjøt? Som Torgeir Salih Holgersen skrev på Radikal Portal, er det «høyst uklart hvem snikskytterne var som drepte 100 mennesker på Maidanplassen i Kiev. Likevel hevder Vesten det var Janukovitsj.»

Dette er en gjenganger hos ytre venstre. Putin selv har sagt at skarpskytterne som drepte demonstranter, var amerikanske leiesoldater. Gadd vite hvor mange som deler en slik mistanke blant våre hjemlige venstreradikale.

Rødts nestleder, Marielle Leraand, har ikke vært snauere. I følge Leraand (Klassekampen 25.2) har «Vestens politiske etablissement heiet fram gatedemonstrasjonene, også når væpna demonstranter har forsøkt å storme regjeringsbygg, mens de vaier med rødsvarte nazikollaboratørflagg fra andre verdenskrig … altså en høyreside som er villige til å bruke voldelige gatedemonstrasjoner for å styrte konstitusjonelt og demokratisk valgte regjeringer.»

På nettstedet Radikal Portal tok Joakim Møllersen til orde for at USA og EU kjører en hensynsløs imperialistisk strategi for å vinne politisk og økonomisk kontroll over Ukraina, og at vestlig imperialisme baner vei for ukrainske fascister.

Høyreradikale partier med en viss politisk representasjon er normen snarere enn unntaket i Europa. I Frankrike har f.eks. Marine Le Pens Front National fått så mye som 17 prosent av stemmene (men de gjorde det nylig dårlig ved siste lokalvalg med rundt syv prosent), mens Svobodas nåværende prognose er på to og en halv prosent.

Hva vil de venstreradikale gjøre med Frankrike? Isolere og boikotte Frankrike og den resterende massive majoriteten?

I valget i 2012 fikk Svoboda 8,5 prosent av stemmene og ble belønnet med 38 av 450 plasser i parlamentet. Svoboda utnyttet en kaotisk tid og en aksjonistisk organisasjonsform til innpass i den ukrainske overgangssregjeringen.

Forsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt uttalte til NRK (18.3.) at Svoboda ifølge den siste meningsmålingen ikke engang er inne i nasjonalforsamlingen. Putin bruker ord som nasjonalister, nynazister, «russlandofober» og antisemitter om den ukrainske interimsregjeringen. Bukkvoll hevder at Putin bevisst lyver: «Russland trenger en dekkhistorie for å forklare det de gjør nå.»

Så hvem skal vi tro på?

Hvis ytre venstre vil finne fascismelignende strømninger, foreslår jeg også å se til Russland.

Se på forholdene for homofile, sensur, brunskjorter og ikke minst retorikken til ideologen Alexandr Dugin. Dugin er en profilert inspirator og rådgiver for Putin. I dag er Dugin den fremste intellektuelle i Den Eurasiske Bevegelsen, en antimoderne, antivestlig og dypt tradisjonalistisk bevegelse tuftet på nasjonal gjenoppvåkning. Dugins mål er et antiparlamentarisk verdenssamfunn som trekker veksler på fascisme og kommunisme, hvor et sterkt Russland skal ha en naturlig plass som ledende, potent og militarisert stormakt.

Spørsmålet kan være om Dugin og Russland over tid kan bli en internasjonal tiltrekning som forener tradisjonalister og kommunister «uten land» – gjennom felles fiendebilder? Er det noe av det vi ser konturer av i Klassekampen og i enkelte venstrekretser i deres tolkninger av hendelsene i Ukraina?

Den ukrainske fortiden er, ved siden av den polske, den mest tragiske i nyere europeisk historie. Landet har ingen demokratisk tradisjon.

Som satellittstat i Stalins Sovjet ble ethvert tilløp til ukrainsk selvstendighet slått ned med en jernneve. Hundretusener strøyk med i lemfeldige utrenskinger. Stalin skal i sin tid ha sagt at «ett dødsfall er en tragedie, én million er statistikk». Denne selverklærte lærdommen la han til grunn da han nedkjempet den ukrainske nasjonalismen ved å sulte den ut.

I årene 1932 og 1933 døde millioner av mennesker under Stalins planmessige tvangskollektiviseringer, Holodomor, i visshet om at mat er makt. Da tyske styrker veltet inn i 1941 ble regionen omgjort til et slakterhus av episke dimensjoner. I Babi Jar, en jødisk gravplass utenfor Kiev, ble 34 000 jøder massakrert på to dager.

Spesialkommandoen Einsatzgruppe C hadde fått i oppgave å «evakuere» jødene som bodde i Kiev, også kvinner, barn og eldre. Senere ble så mange som 100.000 drept ved Babi Jar. Også sivile ukrainere deltok i massakrene, i en region hvor antisemittisme sto sterkt.

Mange steder i Ukraina ble tyskerne ønsket velkommen som frigjørere, som et tragisk bilde på den europeiske katastrofen. Ukrainerne ble stående igjen med svarteper, for under «frigjøringshærens» Lebensraum-regime var slavere undermennesker. Over fem millioner ukrainere ble myrdet under tysk okkupasjon: 3 millioner sultet i hjel, en million jøder ble myrdet. 10 millioner ble hjemløse etter den brente jords taktikk.

Etter den andre verdenskrig måtte ukrainerne finne sin plass i det sovjetiske hegemoniet, frarøvet muligheten til selv å reparere sine nasjonale traumer. Den russiske befolkningen ble utnyttet som demografisk middel i russisk hegemonibefestelse. Det var derfor ikke overraskende at nitti prosent av ukrainerne i desember 1991 stemte for å bryte ut av rest-Sovjet.

Det er det sovjetiske koloniprosjektet som nå videreføres av Putin. Er det så merkelig at ukrainerne nå søker seg til den frie verden?

Sett i kontekst, kan dessverre ingen være særlig overrasket over innslag av ytterliggående nasjonalisme i Ukraina. Det er både ahistorisk og arrogant å forvente et slags speilbilde av kosenorsk opinion i en så mishandlet og rundspilt befolkning som den ukrainske.

Den russiske aggresjonen, men også tilstedeværelsen av ukrainsk hyperbol bør være et argument for europeisk integrasjon, ikke isolasjon. Men dette er altså ytre venstre ute av stand til å gå med på. Kanskje det snart bør være på tide at ukrainerne har grunn til å stole på noen. Gjennom tillit får man hevet sivilisasjoner. Men til det prosjektet finner man ingen venner på den ytre venstre fløy.

De norske venstreradikalerne var på syttitallet preget av en nærmest panikkartet forestilling om en reaksjonær sammensvergelse i Europa. Den vesttyske forbundskansleren Konrad Adenauer ble ansett for å være «brun». Det sto om livet, mente mange, og da var valget mellom øst og vest et eksistensielt spørsmål. Skepsisen til europeisk integrasjon (les: fascisme) forgrenet seg inn i den desperate tonen i EEC/EF-kampen.

Mellomkrigstiden viste at nasjonalstatsløsninger ikke er noen enkel kabal. Nasjonalisme er kime til både frigjøring og undertrykkelse. Den første og den andre verdenskrigen er i følge mange historikere en sammenhengende konflikt.

Etter den første brøt flernasjonale imperier sammen, og nye stater ble tegnet opp uten særlig hensyn til folk og tilhørighet. Så begynte kampen om nasjonal identitet, som i vest fant en slags «løsning» etter den andre verdenskrig.

I det stalinokkuperte imperiet og dets mer eller mindre satellittiske stater ble derimot nasjonal identitet og kultur undertrykt og erstattet med ideen om en ny universell menneskehet. Etter kommunismens kollaps skiftet de høye herrer fra partitoppene ham over natten og gjenoppsto som hypernasjonalister. Nå ser vi – og har sett – skadevirkningene: Fra Srebrenica til Kiev, fra Tallin til Groznji.

Den ikoniske kommunistiske historikeren Eric Hobsbawm erklærte nasjonalismen død da muren falt, for så bare å få den nasjonalistiske drapsorgien i ruinene av Jugoslavia midt i fleisen. Så feil kan historiske evolusjonister ta. Folk trenger kulturell identitet, selvstendighet og eget land, ikke politisk ingeniørkunst.

Det er nok derfor Krim nå vil forbli russisk. Men det er også derfor Ukraina trenger ganske uforbeholden støtte i en endelig løsrivelse fra det russiske åket. Det beste vi kan gjøre er å støtte gode demokratiske krefter i landet, og ikke drive brønnpissing. Det klarer vi utmerket uten ytre venstre.

Det som mer enn noe annet byr ytre venstre i mot, er vestlig innblanding, som det gjerne kalles. Det er så bakvendt som det kan få blitt.

Et medlemskap i EU, som ennå er et godt stykke unna, vil være den sikreste garantist for en utvikling av demokrati og økonomisk transparens og bærekraft (det er en forutsetning for å søke medlemskap).

Men for den radikale venstresiden er slikt både utenkelig og ufyselig. EU er, ved siden av NATO og USA, selve dyret i åpenbaringen. De mørkerøde har aldri søkt seg til det liberale demokratiet, selv om de hevder sin soleklare rett til å ta del i det. De har søkt seg til alle andre mulige variabler hvor makt kanaliseres gjennom reell eller innbilt antivestlig illiberalisme. Jeg klarer ikke å tolke ytre venstres posisjon på annen måte enn at alt er bedre enn EU – og det ulne Vesten.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 30.3.14.

Publisert: 29. januar 2024