Grunnloven og menneskerettighetene

Den 19. desember 2011 leverte det såkalte Menneskerettighetsutvalget en rapport om hvilke menneskerettigheter som bør grunnlovfestes. Forslaget er for vidtfavnende, og har vært gjenstand for altfor lite debatt til at det bør stemmes gjennom, skriver Morten Kinander i Adresseavisen.

Morten Kinander

Publisert: 21. november 2012

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita

Den 19. desember 2011 leverte det såkalte Menneskerettighetsutvalget, ledet av Inge Lønning, en rapport om hvilke menneskerettigheter som bør grunnlovfestes. Forslaget er for vidtfavnende, og har vært gjenstand for altfor lite debatt til at det bør stemmes gjennom.

Utvalgets utkast til revisjon er et forslag til den største revideringen av Grunnloven siden 1814. Rapporten har dannet grunnlaget for to ulike forslag til grunnlovfestinger som for øyeblikket behandles i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. På tross av de to forslagene til grunnlovfestinger har det vært forholdsvis har vært forholdsvis lite debatt, sett i lys av hvor omfattende endringsforslag det er snakk om. Dessverre blir nok forslagene vedtatt, siden revideringen er en viktig prestisjesak i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014. Det synes som å være nå eller aldri.

Det er nødvendig å revidere Grunnloven, og det finnes mange gode forslag i rapporten. Det er nødvendig å styrke Grunnlovens menneskerettighetsvern, slik at vi i mindre grad underlegges Strasbourg-domstolens løsninger. Forslagets store styrke er nettopp at ved å styrke menneskerettighetene på grunnlovsnivå vil en minske den voldsomme eksponeringen som Norge i dag har mot Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). EMD legger til grunn et subsidiaritetsprinsipp, der menneskerettighetsspørsmål i størst mulig grad skal søkes løst i tråd med nasjonal konstitusjonell rett. Har man i liten grad utviklet en slik rett på menneskerettighetenes område, vil man i tilsvarende større grad måtte basere seg på EMDs linje. Det er derfor positivt at det gjøres forsøk på å styrke den nasjonale menneskerettighetsjussen i Norge, og det utgjør en forskjell hvorvidt denne jussen fremkommer gjennom ordinær lov eller i Grunnloven.

Men hva menes med menneskerettigheter?

Det er ukontroversielt å hevde at det har gått inflasjon i begrepet ”menneskerettigheter”. Det er omtrent ikke grenser for hvilke spørsmål som i dag anses for å være menneskerettighetsspørsmål. På den ene siden har man de åpenbare tilfellene; spørsmålene om urimelige avhørsmetoder, om utillatelig lang varetektsfengsling, om kravene til lov og dom og forbudet mot dobbeltstraff. Alt dette er spørsmål som fint passer inn i den tradisjonelle menneskerettighetsdoktrinen. De krever at staten unnlater å gjøre hva den ellers kunne ha syntes formålstjenelig; nemlig å la være å foreta grunnleggende integritetskrenkelser. Og dette er også det mange vil mene er de ”virkelige” menneskerettighetene; retten til ikke å bli torturert, til ikke å bli vilkårlig fengslet, til ikke å få sin eiendom konfiskert, til ikke å bli dømt uten lov, etc. Dette kalles sivile og politiske rettigheter, og går alle i bunn og grunn ut på at staten skal begrenses i sin makt overfor individet. Som grunnleggende kjøreregler for hvordan staten skal oppføre seg i sin behandling av sine borgere er de håndhevbare, og de krever ikke større ressurser enn at dette aldri blir budsjettpolitiske fordelingsspørsmål. De hører også med den største selvfølgelighet hjemme i en moderne Grunnlov med respekt for seg selv.

Men hva med retten til utdannelse? Hva med retten til en tilfredsstillende levestandard, retten til arbeid og retten til utdannelse? Hvem har plikten til å respektere – og oppfylle – folks rett til kulturell identitet, deltakelse i kulturlivet, samt kunstens og forskningens frihet og framgang? Dette er alle forslag fra menneskerettighetsutvalget som de mener bør inn i Grunnloven, og flere av samme type kunne vært nevnt.

Alt dette er verdier som de fleste setter høyt, og som man med rette forventer at staten skal fremme gjennom en fornuftig nærings-, skatte-, og fordelingspolitikk. De betegnes ofte som sosiale og økonomiske rettigheter. Men betyr det at selv om det er gode verdier, så skal de inn i Grunnloven? Og følger de samme logikk som de sivile og politiske rettighetene? Nei, de gjør ikke det. De begrenser på ingen måte statens myndighet. Tvert om, de dikterer og øker den. Denne typen av rettigheter – som menneskerettighetsutvalget vil grunnlovsfeste – har direkte konsekvenser for store og grunnleggende budsjettpolitiske spørsmål gjennom å fordre at staten øremerker ressurser til visse grunnlovsbestemte formål. De øker også statens myndighet ved å kreve at man må ta fra noen for å gi til andre. Det kan være vel og bra, og godt begrunnet i mange sammenhenger. Det er tross alt det en skattelegging av borgerne går ut på, og dette er ikke noe innlegg mot skatt. Men dette er prosesser og spørsmål som er grunnleggende politiske; de skal avgjøres gjennom forhandlinger, debatt, diskusjon og politisk stemmegivning.

Grunnloven og den politiske debatten

Og her er vi inne på kjernen av det problematiske i forslaget til menneskerettighetsutvalget, nemlig poenget med og funksjonen til en grunnlov. Funksjonen til en grunnlov er nettopp å unndra visse spørsmål politisk debatt. Det skal ikke være opp til politikerne – uten store og vedvarende anstrengelser med å endre Grunnloven – å skalte og valte med individets grunnleggende menneskeverd og integritet. Derfor har vi også med rette begrenset statens og politikernes handlingsrom ved å trekke rettslige grenser ved hjelp av Grunnloven. Men de sosiale og økonomiske rettighetene er ikke slike rettigheter; de er rettigheter som gir individene rett på velferdsytelser uten politisk debatt. Ellers hadde de ikke vært et tema for Grunnloven.

Grunnloven skal ikke bare være et flott og fint dokument, som kun reflekterer verdier vi alle kan være enige i; den skal være et praktisk og rettslig anvendbart sett av grunnleggende regler. Og jo mer vi fyller den med grunnleggende fordelingspolitiske spørsmål, jo fattigere politisk debatt får vi.

Kronikken stod på trykk i Adresseavisen onsdag 21. november 2012

Les også Civita-notatet Menneskerettigheter og grunnloven.