Ideer

Fugelli: Svar fra Tengil og Katla

Å mene at man selv står for det gode og de andre for det onde avhenger selvsagt av konteksten, med kampen mot nazismen som det klassiske eksempelet på en adekvat motsetning mellom det gode og onde. Men Fugelli trekker krittstreken et helt annet sted: Mellom ham selv og sine meningsfeller – og praktisk talt alle de andre som ikke deler hans mot, skriver Eirik Løkke og Bård Larsen hos Aftenposten.

Bård Larsen

Eirik Løkke

Publisert: 7. februar 2014

Av Bård Larsen og Eirik Løkke, Civita.

I Aftenposten 6. februar beskriver Per Fugelli det norske samfunnet som feigt. Mangelen på mot er, ifølge samfunnsmedisineren, epidemisk.

Vi er enige med Fugelli på ett punkt: Det norske samfunnet har åpenbart konforme trekk. Men det manifesterer seg diametralt motsatt av hva Fugelli beskriver.

Det modige standpunktet innen kunst, akademia eller media kan knapt karakteriseres som å være kritisk til Frp eller pengemakten. Tvert imot – hvor er de modige sjelene innen akademia som offentlig tør å stå frem som FrP-sympatisører? Og hvor er kunstnerne som mener at staten bruker for mye penger?

Fugelli gir klart utrykk for at opprøret må være av en viss validitet. Og denne validiteten sammenfaller forbløffende ofte med en bred konsensus i det norske samfunnet.

Det er vanskelig å forstå Fugellis innlegg annerledes enn at motet han etterlyser, er motet til å være enig med ham. Men faktum er at det vil være få sosiale omkostninger for dem som flagger sympati med samfunnsmedisineren.

I følge Fugellis samfunnsdiagnose er nytten et vesentlig kjennetegn ved dagens samfunn. Selvsagt bør vi som samfunn bruke penger på ting som ikke nødvendigvis genererer en økning i BNP, deriblant å skape et rom for kritisk tenkning og et levende kulturliv. Men Fugelli glemmer at et produktivt næringsliv som genererer inntekter til staten, er en forutsetning for aktiviteter som ikke er til umiddelbar nytte. Nettopp derfor er næringslivets konkurransekraft av stor betydning for samfunnets velferd – alle kan ikke få sin hovedinntekt fra NAV.

Fugelli fremstår som en melodramatiker i kristelig-moralistisk tradisjon, en tradisjon som også fins i den sosialistiske bevegelsens historie.

Medieviter Jostein Gripsrud har beskrevet det klassiske melodramaet som å gi et bud på mening i en tilsynelatende kaotisk virkelighet. Verden deles inn i det gode og det onde.

Rundt forrige århundreskifte snakket man om «intelligensradikalerne»: Tilbakeskuende og høyspente personligheter med trang til paradokser, som tok til orde for at de opplyste måtte ta ansvar for demokratiet som dannelsesprosjekt. Man reagerte på hvordan demokratiet forfalt som resultat av allmuens inntog i politikken.

Noen må altså veilede folket i henhold til det edle og sanne, i henhold til en sannhet de ikke makter å søke selv, men som dypest sett er den enkeltes egentlige vilje.

Hvem vil ikke Det gode? Georg Brandes formulerte det slik:

«Til det sande menneskelige løfte kun de sande Mennesker os, de, der synes blevne til ved Spring i Naturen, Tænkere, Opdagere, Kunstnere og Frembringere … i hvem det godes Genius virker.»

Nyanser er ikke Fugellis styrke, og det er ofte en svakhet i et komplisert samfunn. I tråd med det melodramatiske er han kanskje den siste folketaler, som viser til en svunnen tid med store fakter og respekt for patos og poetisk autoritet, med klart definerte idealer om fellesskap og utenforskap.

Men Fugelli trekker krittstreken et helt annet sted: Mellom ham selv og sine meningsfeller – og praktisk talt alle de andre: Venstrefolk, høyresosialdemokrater, næringslivsfolk, de kommersielle, innvandringskritikere og andre som ikke deler hans mot.

Fugelli fremstår som så overbevist om egen moralsk fortreffelighet at han glemmer at fiendskap kan være en ødeleggende kraft i samfunnsdebatten.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 7.2.14.

Publisert: 31. januar 2024