Økonomisk politikk

Oljefondet bør brukes til å investere i vår sikkerhet

Vi bør bruke noe av oljefondet til å kjøpe våpen til ukrainerne. Det vil også bidra til vår egen sikkerhet, skriver Steinar Juel, Erling Holmøy og Kjetil Storesletten.

Steinar Juel

Publisert: 7. mars 2024

Toårsdagen for Russlands angrep på Ukraina minnet oss om at den sikkerhetspolitiske situasjonen er snudd på hodet. Vestlige ledere og sikkerhetspolitiske eksperter er alvorlig bekymret for det trusselbildet våre demokratier står overfor, hvis Vestens støtte til Ukraina tørker inn.

Norge har etablert Nansen-programmet, EU har nylig vedtatt en støtte på 50 milliarder euro og USA har vært en stor bidragsyter. En ny og avgjørende støttepakke på rundt 60 milliarder dollar har så langt kjørt seg fast i Kongressen. Ukrainske styrker begynner å mangle utstyr og ammunisjon.

Viljen til å støtte Ukraina er stor i Norge, påpekte statsminister Jonas Gahr Støre i en kronikk i 24. februar. «Støtten til Ukraina er også en investering i vår egen sikkerhet», skriver Støre. I DN samme dag skriver han: «Denne krigen understreker det viktigste ansvaret enhver regjering har: Ta vare på vår sikkerhet.» Det er vi helt enige i.

Kan Norge gjøre mer, særlig hvis støtten fra andre vestlige land, som USA, fortsetter å svikte?

Vi er en liten militærmakt, men vi er blant verdens rikeste og har stor, finansiell makt.

Norges finansielle situasjon er enestående. Vi har et stort fond, Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), mens alle andre vestlige land har stor og økende statlig gjeld. Fondet er resultatet av kloke, politiske beslutninger over vel 50 år.

Formålet med Oljefondet er todelt:

Bidra til at de store statlige inntektene fra oljesektoren fases inn i norsk økonomi på en gradvis og kontrollert måte.
Bidra til at også fremtidige generasjoner får glede av at nåværende generasjoner veksler om petroleumsressursene til penger.
Begge formålene ivaretas ved at inntektene spares og investeres bredt i utlandet, og ved at bruken styres av handlingsregelen. Den sier at vi over tid skal bruke forventet realavkastning fra fondet, ikke selve kapitalen.

Det er bred enighet om rammene for Oljefondet, og handlingsregelen har tjent oss godt. Situasjonen tilsier nå raskest mulig opptrapping av det norske forsvaret. Det bør gjøres innenfor handlingsregelen, ved at andre ting prioriteres ned. Handlingsregelen tillater at uttaket fra Oljefondet i enkeltår kan være høyere enn tre prosent. Det kan særlig bli aktuelt ved større innkjøp av utstyr fra utlandet.

I krisesituasjoner kan ekstraordinære tiltak være det som gir best resultat. Svært ekstraordinære tiltak ble iverksatt under finanskrisen og da pandemien rammet oss. Man handler under usikkerhet. I ettertid kan det vise seg at noen tiltak var unødvendige, og at andre heller burde vært brukt.

Da England, før USA kom med i annen verdenskrig, desperat trengte mer militære leveranser, etablerte president Roosevelt en låne-leie ordning for militært utstyr. Marshall-hjelpen var viktig for at Vest-Europa kunne gjenreises uten mellomkrigstidens ødeleggende kriser.

Når et ukrainsk nederlag vurderes som svært alvorlig for vår sikkerhet, bør vi ikke da bruke det vi har av finansielle muskler for å hindre at nettopp det skjer på grunn av svikt i leveranser fra Vesten?

Å bruke noe av kapitalen i Oljefondet til å investere i militære leveranser fra andre land til Ukraina vil, for å bruke statsministerens ord, være «en investering i vår egen sikkerhet». Når kapitalen brukes utenlands, vil det ikke bidra til inflasjon og høye renter i Norge.

Ingen hadde fantasi til å forestille seg at slike investeringer i vår sikkerhet kunne være aktuelt da fondet ble etablert, og mandatet senere justert. Slike investeringer vil være å tilpasse fondet til en ny virkelighet, og vil forhåpentlig være til glede for både nåværende og kommende generasjoner.

Ingen av oss er eksperter på sikkerhetspolitikk. Vi vet heller ikke om det vil være uoverkommelige hindringer mot at den norske stat kjøper og gir betydelig med militært utstyr fra andre vestlige land. USA synes å ha mest utstyr tilgjengelig. President Putin har omstilt russisk økonomi til en krigsøkonomi. Vårt forslag vil være en beskjeden tilpasning, sammenlignet med det.

Dette vil koste litt, fordi fondet blir noe mindre. Men utgiften må betraktes som en investering i det viktigste av alt: Vår sikkerhet.

Det hører også med at krigen har bidratt til at Oljefondet er blitt større enn ventet, særlig på grunn av svært høye gasspriser. Et beløp på for eksempel 500 milliarder kroner ville kun vært halvparten av de ekstrainntektene krigen bidro til i 2022. Et forverret trusselbilde som ikke blir håndtert, kan på sikt også true avkastningen til fondet, og utløse behov for enda større forsvarsutgifter.

Vi bør ikke nøle så mye nå at vi kommer til å angre om fem-ti år.

Kronikken var publisert i Dagens Næringsliv 4. mars 2024.

Publisert: 7. mars 2024