Europas trumpianske dilemma
Europa må avskrekke Trump. Det er fullstendig absurd og helt nødvendig.
Publisert: 22. januar 2026
Svakhet er en farlig ting i internasjonal politikk. I Thukydids verk om peleponneserkrigen står Den meliske dialog helt sentralt. Her forhandler athenerne, som var et fremadstormende imperium, med melerne, som befolket den vesle øya Melos, om denne øyas fremtid. Melerne forsøkte forgjeves å argumentere ut ifra edle prinsipper, mens athenerne mente at makt gir rett. Bare det å inngå i vennskap med de svake var noe athenerne ville ha seg frabedt: «Deres fiendskap skader oss like mye som deres vennskap gjør. Vennskap med dere er et tegn på svakhet, men hatet deres er bevis på vår makt overfor dem vi hersker over.»
Melerne satte til slutt sin lit til at Sparta skulle komme dem til unnsetning, noe som ikke skjedde. Melos ble som kjent ødelagt av Athen, alle mennene ble drept, og øyas kvinner og barn ble solgt som slaver.
Det er særlig to lærdommer som er viktige i Den meliske dialog. Det ene er som nevnt at svakhet er farlig. De siste årene har vi måttet gjenoppdage denne innsikten i Europa, som et svar på Putins ville besettelse om å ødelegge den ukrainske staten og den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Vi merker det også nå i møte med Trumps krav om å få det han til enhver tid ønsker.
Den andre lærdommen er at det å overgi seg i møte med en langt sterkere part kan forhindre en enda større katastrofe. «De sterke gjør som de vil og de svake lider det de må», er Thukydids mest berømte observasjon. Makt gir handlingsrom, fravær av makt gjør at handlingsrommet skrumper inn.
Trumps finansministers nylige uttalelse om at «Europeerne utstråler svakhet, amerikanerne utstråler styrke» er som et ekko av Den meliske dialog. Vi står altså i samme dilemma som det melerne gjorde. Vi kan velge å holde frem med å krype for Trump. En strategi som må sies å ha fungert særs dårlig. Eller så kan vi stå imot ham, og dermed vise styrke. En strategi som vi ikke vet hva vil føre til.
Her finnes det ingen enkle svar på hva vi europeere burde foreta oss.
Trumps forakt
Så langt har Europa valgt skadebegrensning som strategi. Vi er allierte, vi er avhengig av amerikanerne, dersom vi føyer oss og unngår å gjøre USAs president sint, så kjøper vi oss tid. Vi ønsker sikkerhetsgarantier og å opprettholde troverdighet rundt NATOs artikkel 5.
For hver dag som går blir det stadig mer usikkert om dette egentlig er en god strategi. Det burde være åpenlyst for de fleste at Trump ikke bare forakter svakhet, han bruker det som et påskudd for å handle. Til tross for at vi danser etter pipen hans, ser det transatlantiske forholdet kun ut til å forverres.
I en fersk tekst kommer Francis Fukuyama med en oppfordring til Europa om å stå opp mot Trump. Han minner om at der EU inngikk en avtale med USA som innebar toll på 15 prosent på alle europeiske varer, uten noen form for gjengjeldelse mot amerikanske produkter, så valgte land som India, Kina og Brasil ikke å bukke under for presset. Dette kom de også godt ut av. Han mener det ikke er noen som helst grunn til å tro at svakhet er noe man belønnes for av Trump.
Han har nok rett, svakhet tar deg ingen vei i møte med Trump. For dem som har lest WAR, Bob Woodwards bok fra 2024, gir starten av boken et innblikk i Trumps verdenssyn. Woodward viser her til et intervju han og Carl Bernstein gjorde med Trump i 1989. Woodward er unektelig en Trump-kjenner, og velger å beskrive det følgende fra intervjuet som Trumps grunnleggende filosofi:
«When I was in Brooklyn, inspectors would come around and they’d give me a violation on buildings that were absolutely perfect,» Trump recalled. «I’d say, ‘F— you.’ And they’d give me more violations. And more. And for one month it was miserable. I had more violations — and they were unfounded violations. But they give it because what they wanted was if you ever paid ’em off, they’d always come back. So what happened to me, in one month they just said, ‘F— this guy, he’s a piece of s—.’ And they’d go to somebody else.»
«The point is if you fold, it causes you much more trouble than it’s worth,» Trump said.
«You can say the same thing with the mob. If you agree to do business with them, they’ll always come back. If you tell ’em to go f— themselves — in that case, perhaps in a nicer way. But if you tell them, ‘Forget it, man, forget it, nothing’s worth it,’ they might try and put pressure on you at the beginning but in the end they’re going to find an easier mark because it’s too tough for them. Inspectors. Mobs. Unions. Okay?»
I et annet intervju med Woodward har Trump sagt: «Real power is… I don’t even want to use the word… fear». Slik tenker altså Trump. For ham er verden en dog-eat-dog world. Vi har lært oss at Putin kun forstår maktens språk, nå må vi innse det samme i møte med Trump.
Et umulig dilemma
Vi møtes her med et krevende, om ikke umulig, dilemma. Spørsmålet er om det er så enkelt, at et samlet Europa rett og slett bare kan sette hardt mot hardt i møte med den mektigste staten som noensinne har eksistert. For hva vil Trump da gjøre? Hva vil skje med NATO? Hva ville skjedd med Ukraina? Vil Europa i det hele tatt samle seg?
Og dersom Trump er villig til å gå til krig over Grønland, da er det egentlig ikke stort vi kan gjøre. Vi mangler makt. Det er også utenkelig at vi skal være villige til å ofre europeiske soldaters liv dersom Trump ønsker å ta over Grønland. At Trump er villig til å gjøre tilnærmet hva som helst for å få viljen sin virker naivt å avskrive.
Samtidig forsvinner ikke Russland som problem med det første. Og krigen i Ukraina går heller ikke noe sted. Det er fortsatt i vår interesse å holde amerikanerne inne, men realiteten i det hele begynner å fremstå som en illusjon. At Trump skal stå fast ved NATOs artikkel 5 virker nå helt usannsynlig.
Igjen er spørsmålet om hvorvidt ettergivenhet gir oss noe i retur, annet enn å kjøpe oss tid. Å unngå en katastrofe, ved å sette hardt mot hardt, fremstår som et alternativ som ikke burde være uprøvd. Vi må sette oss i respekt.
Europa må samles
Å bygge strategisk autonomi for Europa haster som aldri før. Athenerne kunne meddele til melerne at: «Hvis noen bevarer sin uavhengighet, er det fordi de er sterke, hvis vi ikke angriper dem så er det fordi vi frykter dem». I fravær av å kunne avskrekke athenerne hadde ikke melerne stort annet valg enn å kjenne sin plass. Det er en ubehagelig tanke for oss i dag.
Det hører også med til historien at athenerne forregnet seg på sikt og ble offer for egen hybris. En feilslått ekspedisjon mot Sicilia gjorde at de tapte sin autonomi. Om Trump demonterer NATO som følge av ønsket om å kontrollere Grønland, vil han også svekke amerikansk sikkerhet og makt.
Benjamin Franklin mente at de amerikanske delstatene måtte henge sammen, hvis ikke ville de henge hver for seg. Slik er det nå også for Europa og EU, og det burde ha konsekvenser for norsk EU-debatt. Å stå alene er svakhet, og svakhet har vi ikke lenger råd til.
Teksten er publisert i Minerva 20.1.2026.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
