Forbud uten mening
Det er vanskelig å forstå frykten for politisk reklame på TV. Effektene av en eventuell åpning for politisk reklame vil trolig være begrenset, og i liten grad forandre norsk politisk kultur. I alle tilfeller burde det være de som taler for forbud, som må ha bevisbyrden på sin side, og verken praktiske eller prinsipielle grunner taler for et fortsatt forbud, skriver Eirik Løkke i Bergens Tidende.
Publisert: 28. september 2012
Av Eirik Løkke, rådgiver Civita
I et velskrevet debattinnlegg 21.9. utfordrer medieviter Marius Hoem Iversen det politiske miljøet til å ta en diskusjon om politisk TV-reklame. Det er en høyst velkommen utfordring.
Medieviter Marius Hoem Iversen mener utgangspunktet for diskusjonen bør være hvorvidt denne typen reklame vil gi et bedre demokrati eller ikke. Altså om vi ønsker (eller ikke) politisk fjernsynsreklame, og hvorfor? Jeg mener spørsmålet er feil; det grunnleggende spørsmålet er om det finnes sterke nok grunner til å forby slik TV-reklame. Det er slett ikke sikkert at politisk reklame bidrar positivt til demokratiet.
Men det er en innvending man kan bruke mot så mangt. Bidrar Se og Hør positivt til det norske demokrati? Hva med Holmgang og Tabloid? I et demokrati bør vi prinsipielt overlate denne type vurderinger til borgerne og begrense iveren etter å regulere politiske ytringer.
Som det fremgår av Hoem Iversens innlegg, brukes politiske reklame i stor utstrekning allerede, uten at dette synes å ha skadet demokratiet nevneverdig.
Hoem Iversen er ikke overbevist om teknologiargumentet og det faktum at digitaliseringen har visket ut skillet mellom TV og nett, slik at det nå er fullt lovlig å se en politisk reklame på TV, dersom innholdet formidles via internett, mens det er ulovlig å se den samme reklamen på det samme TV, dersom innholdet formidles via TV2.
Det er riktig at dette argumentet bærer preg av determinisme og i mindre grad retter seg mot innholdet i selve TV-reklamen, men den teknologiske utviklingen bidrar de facto til å illu-strere hvor absurd dagens lovgivning er. Integrasjonen av nett og TV kommer ikke til å avta med årene, og med mindre man ønsker å forby politiske reklamer på internett, er det vanskelig å se hvordan lovverket fortsatt kan operere med et meningsfylt skille mellom nett og fjernsyn.
En av de viktigste innvendingene mot politisk TV-reklame er det såkalte pengeargumentet. Jo da, mer penger vil kunne øke partienes muligheter til å drive valgkamp, uavhengig av hvilke kanaler som velges. Men pengenes betydning er like stor uansett om det gjelder budsjett til internettmarkedsføring eller TV-reklame.
Hvordan partiene ønsker å bruke sine midler overlates best til partiene. Rent praktisk kan man snu pengeargumentet på hodet: Politisk TV-reklame kan være en sikkerhetsventil for små partier som ikke gis dekning av de store mediene, og som ser det som effektivt å bruke penger på nettopp TV-reklame.
Det er vanskelig å forstå frykten for politisk reklame på TV. Effektene av en eventuell åpning for politisk reklame vil trolig være begrenset, og i liten grad forandre norsk politisk kultur. I alle tilfeller burde det være de som taler for forbud, som må ha bevisbyrden på sin side, og verken praktiske eller prinsipielle grunner taler for et fortsatt forbud.
Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 28.9.12.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
