I februar 1950 hevdet en ung senator fra Wisconsin, i en tale i West Virginia, at det amerikanske utenriksdepartementet var infiltrert av kommunister. Talen ble kjent som «Enemies from within», og den unge senatorens navn var Joseph McCarthy, opphavet til begrepet «McCarthyismen», som herjet i USA mellom 1950 og 1954.
Perioden representerer det tydeligste eksempelet på autoritære strømninger i etterkrigstidens USA. De siste 18 månedene har Donald Trump vekket minnene fra MccCarthyismen til live.
Særlig hans gjentatte forslag om å registrere muslimer i en database, gir foruroligende historiske assosiasjoner. Ingen bør være i tvil om at Trump kommer til å utgjøre en tydelig trussel mot retten til privatliv – både i USA og verden for øvrig.
Som president i USA har man store fullmakter til å benytte et globalt overvåkningsregime, som potensielt kan følge aktiviteten til hver eneste borger på jorden. Denne kapasiteten er egnet til å bekymre enhver som er opptatt av å beskytte personvernet. Misforstå rett: USA er helt avhengig av en velfungerende etterretning som er i stand til å bekjempe internasjonale trusler. Nettopp derfor er det urovekkende å se hvordan presidenten har sammenlignet egen etterretning med «Nazi-Tyskland». Det er en retorikk som gjør lite annet enn å underminere USAs forsvarsevne.
Trumps kritikk av egen etterretning betyr ikke at han er mer skeptisk til å utvide dens fullmakter. Særlig ikke ettersom han selv skal utnevne de viktigste lederne.
Både påtroppende CIA-direktør Mike Pompeo og justisminister Jeff Sessions har lenge vært aktive tilhengere av å utvide NSAs fullmakter, også når det gjelder masseovervåkning. Sessions var for eksempel sterk motstander av den såkalte Freedom Act, hvor Kongressen i juni 2015 nedskalerte mulighetene for masseovervåkning. Men etter valget i 2016, hvor republikanerne beholdt flertallet både i Representantens Hus og Senatet, tyder mye på at FBI, CIA og NSA igjen skal få utvidede muligheter til å registrere, lagre og prosessere personlig informasjon.
Selv om Trumps forslag om mer overvåkning skulle bli blokkert i Kongressen, har presidenten like fullt store fullmakter innenfor rammen av presidentembetet til å bemyndige overvåkning. Presidentembetets mandat har over tid blitt betydelig sterkere, en utvikling som har skjedd under både president Bush jr. og president Obama. I så måte kan Trump bygge videre på en sterkere presidentmakt, og utstede såkalte executive orders etter eget forgodtbefinnende, ettersom direktiver knyttet til overvåkning vil være unntatt offentlig innsyn.
Tilfellet Trump illustrerer hvor sårbare liberale demokratier er i møte med populistiske strømninger. Når man innfører vidtgående fullmakter, selv med de beste intensjoner, betyr det at disse fullmaktene også kan benyttes når demokratiet bringer frem mer autoritære krefter. En av de mest kjente advarslene mot denne utviklingen kom fra senator Frank Church, som på 1970-tallet ledet den såkalte Church-komiteen, som dokumenterte at amerikanske myndigheter hadde hemmelige programmer for overvåkning av vanlige borgere, blant annet på politisk grunnlag.
Les også: Har den «europeiske eliten» mistet kontakt med egne borgere?
Han så med sterk uro på den overvåkningskapasitet som etterretningen i USA var i ferd med å bygge opp, og mente denne kunne føre til en situasjon der det amerikanske demokratiet ikke lenger var i stand til å kontrollere de hemmelige tjenestene. Church uttalte i 1975, lenge før Snowden-avsløringene, at hvis et tyrannisk styre kom til makten i USA var den teknologiske kapabiliteten så omfattende at det snart var mulig å innføre en totalitær stat.
Trump er riktignok ikke en despot, men det faktum at han nå besitter historiens mest sofistikerte overvåkningsregime er utvilsomt en stor utfordring for alle som er opptatt av enkeltindividets vern.
Innlegget var publisert i VG mandag 30. januar 2017
Se også Civita-boken: «Personvern etter Snowden – Privatliv i det digitale samfunn»