Valgurne, valg, makulering, makuleringsmaskin, valgseddel, stemme, demokrati — istockphoto.com

Det store valgåret 2024

– Jeg tror det er en farlig strategi å forsøke å ignorere store grupper av velgere, skriver Kristin Clemet.

Publisert: 7. august 2024

Forrige søndag var det valg i Venezuela.

President Nicolás Maduro hevder at han vant, men valget var manipulert. Nå har folk tatt til gatene for å protestere mot valgfusk. De er lei av det autoritære regimet.

Valget i Venezuela er bare ett av i alt 64 nasjonale valg som blir avholdt i år. Halvparten av Jordens befolkning lever i land som har valg i 2024.

I tillegg kommer valget til EU-parlamentet, som omfatter 27 land og en befolkning på 450 millioner mennesker.

At det avholdes så mange valg, er historisk. Mange av valgene er dessuten svært viktige, fordi de skjer i store land eller får betydning langt utover landets egne grenser.

Utviklingen går i feil retning

I India kunne nesten én milliard mennesker gå til stemmeurnene. I USA vil valget kunne få store konsekvenser for Nato-samarbeidet og støtten til Ukraina. Valget til EU-parlamentet får konsekvenser for EU-samarbeidet og dermed også for Norge.

Men også det som kan virke mindre viktig for oss, kan være viktig for den enkelte nasjon.

Mexico, for eksempel, har fått sin første kvinnelige president. I Taiwan vant den minst Kina-vennlige kandidaten. Geert Wilders parti i Nederland ble største parti, og det ble også Nasjonal Samling i Frankrike. I Sør-Afrika mistet ANC det absolutte flertallet de har hatt siden Nelson Mandela kom til makten i 1994. I Storbritannia vant Labour etter 14 år med konservativt styre.

Men at det avholdes valg, er altså ikke et sikkert tegn på at landet har demokrati. Valg er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for demokrati. Også Russland har avholdt valg, men valget var hverken fritt eller rettferdig.

V-Dem Institute i Sverige lager en Clean Election Index som, basert på åtte ulike indikatorer, måler i hvilken grad valgene i verden er frie og rettferdige. Landene rangeres på en skala fra 0 til 1, der 1 er best.

Indeksen fra i fjor viser at Venezuela scorer 0,11 og Russland 0,25, mens Storbritannia scorer 0,93 og Norge 0,96. USA, som snart skal ha valg, scorer 0,83.

Ifølge V-Dem Institute går utviklingen i verden i feil retning. Kvaliteten på valgene synker.

Demokratiene kan forvitre

Også antall demokratier og kvaliteten på demokratiene er i tilbakegang. Det har flere forklaringer enn at valgene ikke er tilstrekkelig frie og rettferdige. For også mellom valgene kan demokratiene forvitre hvis makthaverne ikke tar hensyn til institusjonenes integritet og behovet for maktfordeling og mindretallsbeskyttelse.

Det siste har vi sett eksempel på i Ungarn. Der avholdes det valg, men valgsystemet er manipulert, og statsminister Viktor Orban har tatt kontroll over viktige institusjoner som domstolene og mediene, som skal være uavhengige. Han kaller Ungarn et «illiberalt demokrati».

Skremmende nok uttrykker Donald Trump beundring for autokrater som Orban, Putin og Xi Jinping.

I valg som er noenlunde rettferdige og transparente, er det lett å finne ut hva velgerne stemte. Det er mye vanskeligere å vite hvorfor velgerne stemte som de gjorde. Av og til er valgets tema overtydelig. Andre ganger er det mange ulike forhold som beveger velgerne til å stemme på det ene eller andre partiet eller kandidaten.

Om det er noen iøynefallende fellestrekk ved valgene i år, er vanskelig å si. Men i Europa kan det se ut til at klimasaken har hatt liten betydning, mens migrasjon og økonomi har hatt ganske stor betydning. I mange europeiske land har det ført til at ytre høyre-partiene er blitt større.

En spekulasjon er at også politikerforakten har vokst i mange land. Mange velgere ser ut til å stemme mot noe fremfor for noe, og i USA er det blitt snakket om «dobbelthatere», altså de som hverken ville stemme for Biden eller Trump. Mange mener nok at de nå har fått et bedre alternativ med Kamala Harris.

Bør ytre høyre-partier isoleres?

Også valgene i verdens beste demokratier har utløst mer prinsipielle debatter, blant annet om valgordningene i Frankrike og Storbritannia og om fornuften i å isolere ytre høyre-partiene ved å nekte dem innflytelse og muligheter til samarbeid.

Ytre høyre-partiene i Europa er en svært mangfoldig gruppe partier som ikke uten videre kan sammenlignes. Men debatten foregår i mange land og i EU-parlamentet: Bør disse partiene isoleres eller inkluderes? Og hvis de inkluderes, vil det ansvarliggjøre dem eller bare legitimere dem? Og vil en legitimering gi dem næring til å vokse og påvirke politikken i negativ retning, eller vil ansvaret virke tyngende, slik at de normaliseres og mister noe av sin populistiske kraft?

Selv tror jeg det er en farlig strategi å forsøke å ignorere store grupper av velgere. Oppslutningen om disse partiene er ofte et uttrykk for reelle bekymringer i befolkningen.

I Sverige forsøkte de etablerte partiene lenge å isolere Sverigedemokraterna (SD). Det gikk dårlig for Sverige, mens SD fortsatte å vokse. Nå har SD fått ansvar og innflytelse, og veksten har stoppet opp. SD er blitt et mer normalt parti.

I Danmark har de såkalte høyrepopulistiske partiene hatt innflytelse hele tiden. Innvandring er ikke lenger et tema som skiller de danske partiene i nevneverdig grad. Dermed var EU-valget heller ingen parademarsj for ytre høyre.

Nå blir det spennende å se hva som skjer i Frankrike. Vil landets største parti, Nasjonal Samling, bli holdt helt utenfor, og hva betyr det for oppslutningen om partiet ved presidentvalget om to år?

Klamrer seg til makten

Årets største valg ble avholdt i India. Det viktigste valget skjer i USA den 5. november. Der har valgkampen tatt en svært uventet vending etter at Joe Biden trakk seg som presidentkandidat. Mange mener at han aldri burde ha stilt til valg, og at han trakk seg for sent. Men når han først trakk seg, skjedde det med verdighet.

Statsviteren Francis Fukuyama har sagt at de beste landene i verden kjennetegnes av at de har en sterk rettsstat, at politikerne holder det de lover, og at de stilles til ansvar.

At politikere stilles til ansvar, betyr blant annet at de må erkjenne valgnederlag. Det ser vi gode og nesten rørende eksempler på at norske politikere gjør.

I mange land i verden klamrer politikerne seg til makten selv om de taper. Og dessverre er det nå tendenser til at dette skjer også i land som vi lenge har betraktet som bunnsolide demokratier. Av alt Donald Trump kritiseres for, er dette det verste: Han ser ikke ut til å respektere rettsstaten, demokratiet eller valget, hvis han taper.

Den nylig avgåtte britiske statsministeren, Rishi Sunak, representerer i så måte Trumps rake motsetning. Hans avskjedstale er verdt å lese.

Det kan virke paradoksalt, men en politikers «finest hour» kan faktisk være den dagen han eller hun greier å tape med verdighet.

Kronikken var på trykk i Aftenposten 5. august 2024.

Publisert: 7. august 2024