Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Demokrati og rettigheter

Den autoritære impuls

Kan det være at Russland over tid kan bli en internasjonal tiltrekning som forener tradisjonalister og kommunister «uten land» – gjennom felles fiendebilder i form av EU og USA? Er det noe av det vi ser konturer av i enkelte venstrekretser i deres tolkninger av hendelsene i Ukraina? Bård Larsen skriver i VG.

Bård Larsen

Publisert: 31. mai 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Tomrommet etter den kalde krigen har vært tungt å bære for gamle venstreradikalere som ikke for harde livet har villet konvertere til sosialdemokratiet. Når utopiene har trasket ut på historiens kjerreveier og det ikke lenger finnes noen knagger å henge dem på, gjenstår bare den sedvanlige mistroen til kapital, Den Europeiske Union og Vesten (hva nå enn det innebærer i vår moderne globale landsby).

Og der hvor Vesten snakkes ned, må de andre – gjerne hvem som helst – snakkes opp, for ikke helt å slippe taket på den marxistiske utviklingslæren. Virkeligheten er, nå som alltid, ubetydelig for den som har studert Marx’ politiske skrifter og leser dem bokstavlig.

Den gamle garden har også en liten menighet blant unge fremadstormende kommunister, særlig i partiet Rødt. Det som forener er blant annet en forestilling om at pressen her hjemme lyver og/eller dobbeltkommuniserer om Russland og Putin – samt om utviklingen i Ukraina.

Den venstreorienterte skribenten Magnus Marsdal skrev i sin tid boka FrP-koden, hvor han kritiserte den elitistiske venstresidens forakt for at arbeidsfolk stemte FrP og kom med noen teorier om hva som fikk arbeidsfolk til å gjøre det. En bok med mange gode poenger.

I vårt naboland Sverige har forfatteren og stalinisten Jan Myrdal tatt denne kritikken et langt steg videre. For å si det forsiktig. Kommentariatet har dårlige analyser når de beskriver høyreradikal fremgang som utrykk for rasisme og fremmedfrykt, mener Myrdal. Marine Le Pen, Front Nationals leder, får et ganske godt skussmål. Hun har forstått arbeiderklassen og snakker deres språk, mener Myrdal. Le Pen «knytter direkte til den tradisjonelle franske venstresidens verdier».

Myrdal fremhever disse som å «bryta Förenta staternas vilja till världsvälde, ut ur EU, ut ur NATO, nära samarbete med Moskva, Beijing (och Berlin) och kanske med ett framtida Eurasien. Hon bekämpar den ekonomiska och kulturella nyliberalismen. Äldre franska kommunister jag talat med upplever att 90 prosent av hennes krav är sådana de själva en gång ställde.»

Mange vil intuitivt tenke at venstresiden og flørt med nasjonalisme er motsetninger. Men de som kjenner til AKPs historie – og kommunismens historie – vet at kommunisme og nasjonalisme har vært en symbiotisk størrelse helt siden Stalin proklamerte sosialisme i ett land. Store deler av den radikale venstresiden er ellers bygget opp rundt EU-motstand og isolasjonisme. På syttitallet gikk AKP inn for innvandringsstopp fordi innvandrere tok jobben fra norske arbeidsfolk. Rødt er ikke så mye snauere. På landsmøtet i mai i år gikk partiet inn for å stenge grensene for arbeidsinnvandring.

Myrdals tekst er mest interessant når han nevner alliansen med Russland og den eurasiske union som «logisk och för vänstern traditionellt begripelig». Han er nemlig ikke alene om en slik tendens.

De siste månedene har den radikale venstresiden, Rødt, Radikal Portal, eks-formannen i AKP (m-l) Pål Steigan, Klassekampen-skribenter og andre, slukt Putins provokasjoner med agn, søkke og snøre. Situasjonen i Ukraina har gjennomgående blitt beskrevet som et fascistisk kupp, iscenesatt av EU og USA. Lerretet har blitt malt mørkebrunt, og rapporter og meningsmålinger som har vist at de høyreradikale hadde marginal oppslutning har blitt avvist som vestlig propaganda.

Ironisk nok viser resultatet fra valget i Ukraina at de høyreradikale, med sine to prosents oppslutning, er betydningsløse, spesielt sammenlignet med oppslutningen om lignende grupperinger i mange andre europeiske land. Dette blir nå forbigått i taushet. På sin åpne facebookprofil skriver nestleder i Rødt, Marielle Leraand, om pressens forvrengninger: «Stilheten fra kommentariatet er øredøvende når oligarker og det ekstreme høyre begår overgrep i landet, men i fistel over hva enn Russland måtte foreta seg. Norge/EU/USA og IMF vet å støtte de ‘riktige’ folka og de får denne gangen god hjelp av et samla og fordumma vestlig mediekorps!»

Skrotvenstre er nærmest besatt av fascistisk/nazistisk omnipotens i Ukraina. Og det vil de nok fortsette å være. Til tross for at Josef Zissels, leder for det jødiske samfunnet i Ukraina, som flere ganger talte på Maidan, har kritisert påstander om økende antisemittisme og advart vesten mot å la seg lure av russisk propaganda.

Men man skal altså, paradoksalt nok, se til Russland for virkelig å finne brunskimmer det er grunn til å frykte. Se på forholdene for homofile, sensur, brunskjorter og ikke minst retorikken til ideologen Alexandr Dugin. Dugin er en profilert inspirator for Putin.

Dugin er den fremste intellektuelle i Den Eurasiske Bevegelsen, en antimoderne, antivestlig og dypt tradisjonalistisk bevegelse tuftet på nasjonal gjenoppvåkning. Dugins mål er et antiparlamentarisk verdenssamfunn som trekker veksler på fascisme og kommunisme, hvor et sterkt Russland med Putin i førersetet skal ha en naturlig plass som ledende, potent og militarisert stormakt.

Også den gamle SV-høvdingen Stein Ørnhøi sirkler rundt i dette selskapets omland. I Dagsavisen skrev han sarkastisk om at noen visstnok også [vil] boikotte OL i Sotsji som protest mot Russlands holdning til homofile: «Lovgivningen rundt homofile i Russland er faktisk langt mer liberal enn i mange amerikanske stater.» Heller ikke Pussy Riot slipper unna Ørnhøis giftige penn: «Selv har jeg et avmålt forhold til det hellige. Men om noen skulle innta høyalteret i Nidarosdomen uten klær på underkroppen for å rocke mot Siv Jensen, ville nok også jeg ha ringt politiet. »

Spørsmålet er hvorfor det hos enkelte fremstår så nødvendig å delegitimere den ukrainske utviklingen og å «nyansere» bildet av Putin. Kan det være at Dugin og Russland over tid kan bli en internasjonal tiltrekning som forener tradisjonalister og kommunister «uten land» – gjennom felles fiendebilder i form av EU og USA?

Er det noe av det vi ser konturer av i enkelte venstrekretser i deres tolkninger av hendelsene i Ukraina?

Radikale sosialister gjør nok klokere i å lytte til venstrefilosofen Bernard-Henri Levy: «Putin er en gangster: Putins mål er ikke bare å ødelegge Ukraina, men å svekke EU. Det første målet er Ukraina, det neste de baltiske statene, deretter Polen og så Europa som helhet.»

Innlegget er på trykk i VG 31.5.14.

Publisert: 31. mai 2014
EU Venstresiden
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Eirik Løkke

Felles dato for stortings- og lokalvalg har flere fordeler enn ulemper

Eirik Løkke svarer Avisa Nordlands lederartikkel.
DemokratiInstitusjoner og forvaltningDemokrati og rettigheter
Kristin Clemet

Penger og politikk: LO går over streken

Måten LO forsøker å diktere Trondheimspolitikken på, illustrerer behovet for en større debatt om partifinansieringen til fulle.
Institusjoner og forvaltningNorsk politikkPolitikk og samfunn
TikTok, mobil, hånd
Julie Lovise Green Holten

Venstresiden må bidra til det politiske fellesskapet – også på TikTok

Dagens unge former morgendagens politiske kommunikasjonsformer, så da er det kanskje på tide at venstresiden følger med i tiden?
Norsk politikk
AI forsvare demokratiet
Bård Larsen

Verdikampen mot det autoritære

Jo lenger ut fra det politiske sentrum vi beveger oss, desto mindre er entusiasmen for, og støtten til, ukrainerne.
DemokratiInternasjonaltDemokrati og rettigheter
demonstrasjon, protest
Torkel Brekke

Hvorfor er det så få importerte konflikter i Norge?

Har samfunnet vårt en sikkerhetsventil som tar luften ut av potensielt dødelige konflikter? Hvilken betydning har i så fall det for våre debatter om for eksempel ytringsfrihet?
Demokrati og rettigheterYtringsfrihet
hender som sammenligner penger, ulikhet
Skjalg Stokke Hougen

Partienes finansiering er ute av balanse

Sannheten er at pengegaloppen er et resultat av den ressursmessige skjevfordelingen som LOs pengebidrag fører til.
Institusjoner og forvaltningNorsk politikk

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo