Trumps kritikk av Kina er ikke helt feil

Hvis vi skal lykkes med å påvirke det kinesiske regimet, må vi revitalisere forsvaret for det liberale demokratiet, også på den globale scene. I møte med Kina har vi ingen grunn til å bøye hodet – det vi trenger er å høyne den moralske fanen.

Eirik Løkke

Publisert: 1. mai 2020

Vil Vesten forandre Kina – eller vil Kina forandre Vesten?

Kina har perfeksjonert overvåkningsstaten på en måte som George Orwell knapt kunne forestilt seg. Samtidig har det økt sine internasjonale ambisjoner.

Dersom vi analyserer de største truslene mot frihet i verden, er det vanskelig å komme utenom Kina. Mange år med økende integrasjon mellom Vesten og Kina, har gjort det lettere å glemme hvor pill råttent regimet i Beijing er.

For all del, de vestlige samfunnene er langt fra perfekte, men som utgangspunkt for menneskelig frihet, er de overlegne diktaturet i Beijing. Faktum er at Vesten som politisk idé representerer det stikk motsatte av Kina; mens sistnevnte er frihetens fremste undertrykker, har de vestlige samfunnene vært drivkraften for å fremme menneskelig selvrealisering.

Historisk er det vanskelig å overvurdere betydningen av de 56 underskriftene som 4. juli 1776 signerte Uavhengighetserklæringen. Ikke bare fordi erklæringen skapte Amerikas forente stater; teksten la grunnlaget for vestlig politisk tankegang i form av folkesuverenitet, maktdeling, rettsstat og individuell frihet. Uavhengighetserklæringen, og seinere grunnloven, knesatte prinsippet om at fysisk makt må underlegges moralsk rett, og inspirerte således utviklingen av liberale demokratier.

Riktignok tok det tid før minoriteter i USA fikk nyte godt av løftene i erklæringen, og den europeiske kolonialismen har mørke sider. Men Vesten har skapt de beste samfunnene vi kjenner. Gjennom produktiv virksomhet og markedsøkonomi, har vi skapt en velstand som tidligere samfunn bare kunne drømme om, samtidig som vi har kombinert velstandsvekst med omfordeling gjennom velferdsstaten, slik at alle borgere sikres muligheter til å realisere friheten.

Det er lett å glemme, men den formen for politisk organisering som uavhengighetserklæringen proklamerte, representerer noe ganske unikt i menneskets historie.

Demokratiets suksess var en av grunnene til at Francis Fukuyama i 1989 formulerte tesen om at det liberale demokratiet var målet med historien (end of history) – at det simpelthen er vanskelig å tenke seg en bedre måte å organisere en stat på, enn som et liberalt demokrati. Fukuyamas formulering har vært gjenstand for mye kontrovers, men det faktum at så mange autoritære stater (Russland, Venezuela m.fl.) rigger en slags valgprosess, illustrerer demokratiets legitimerende kraft.

Kina forsøker ikke engang å rigge valg, regime har satset på at vekst og stabilitet vil legitimere dets autoritære styresett. Landets framvekst og Vestens vilje til å tilpasse seg, har dermed gjort følgende ideologiske spørsmål til et av de dominerende i det 21. århundre: Er det Vesten som vil forandre Kina – eller er det Kina som vil forandre Vesten?

Da muren falt, var det mange som håpet at kineserne, når de fikk økt økonomisk velstand, også skulle omfavne politiske reformer, men resultatet er skuffende. Det kinesiske regimet har, tvert om, beveget seg i en mer autoritær retning. Tortur, drap, vilkårlig fengsling, bruk av konsentrasjonsleirer og forfølgelse av opposisjonelle er vanlig.

Regimet har perfeksjonert overvåkningsstaten på en måte som George Orwell knapt kunne forestille seg, samtidig som det har økt sine internasjonale ambisjoner. Dette gjør at landet representerer en av de største globale truslene mot frihet.

Coronakrisen har tydeliggjort skismaet mellom Vesten og Kina. Selv om Trump har utvist katastrofal ledelse på hjemmebane, er hans kritikk av Kina og WHO ikke helt feil. Kina har, som The Economist skriver på lederplass, ført en offensiv PR-kampanje, mens WHO har vært nyttige idioter. Kina holdt lenge viruset, og kunnskap om at viruset smittet fra menneske til menneske, skjult.

Helsepersonell som forsøkte å varsle om skandalen, har blitt forfulgt. I så måte har Kinas håndtering vært en katastrofe – som resten av verden lider under – og som vil ha langvarige konsekvenser.

Viruset har også vist den sterke integrasjonen mellom Vesten og Kina, som økonomisk har vært en fordel for begge parter. Men nå oppdager Vesten ulempen, blant annet fordi man har gjort seg avhengig Kinas produksjon av medisinsk utstyr. Debatten om kinesiske investeringer i vital infrastruktur har pågått lenge i mange vestlige land og vil neppe avta. Trusselen mot friheten som ligger i et avhengighetsforhold til kineserne, kan ikke overdrives.

Så hva bør gjøres? For det første bør Vesten forandre sin tilnærming til Beijing. En økonomisk boikott er ikke hensiktsmessig; men det er svært viktig at vestlige demokratier kontrollerer grunnleggende infrastruktur, og at vi gjør oss mindre avhengig av Kina når det gjelder utstyr som viktig for nasjonal beredskap.

For det andre må Vesten opptre mest mulig samlet. Dersom verdens demokratier evner å tale med en stemme, gir det mindre spillerom for Beijing til å bølle med mindre land, slik blant annet Norge har fått merke. Noen vil til og med hevde at vi har latt oss kue.

For det tredje må Vesten være tydeligere i sin kritikk av menneskerettighetsbruddene i Kina. Det kan vi være om vi står samlet. En innvending er at pekefingrer og kritikk ikke påvirker Kinas atferd. Men som professor Stein Ringen påpeker: kritikk av regimet hjelper. Det er nettopp av den grunn Beijing er manisk opptatt av å undergrave kritikere – både innenriks og utenriks.

Hvis vi skal lykkes med å påvirke det kinesiske regimet, må vi revitalisere forsvaret for det liberale demokratiet, også på den globale scene. I møte med Kina har vi ingen grunn til å bøye hodet – det vi trenger er å høyne den moralske fanen.

Innlegget var publisert i Dagbladet 29. april 2020.

Publisert: 6. januar 2023