Satiren blomstrer på saudiske sosiale medier
Det har aldri vært et bedre tidspunkt for ideologiske endringer i den muslimske verden, og de foregår allerede internt og organisk, selv i de mest konservative delene av samfunnet, skriver Iyad El-Baghdadi.
Publisert: 29. mars 2017
I forrige artikkel i denne serien avsluttet jeg i en håpefull tone om utviklingen av muslimske samfunn med tanke på demografi, lese- og skriveferdigheter, kommunikasjonsteknologi og tilgang til et idémangfold.
Men statistikk er upersonlig. I denne artikkelen vil jeg dele beretninger på et mer personlig plan – gjennom en kort rundtur gjennom samtaler jeg har fulgt i saudiske sosiale medier gjennom de siste ukene.
Hvorfor Saudi-Arabia? Jo, jeg valgte det landet som står for den mest ubøyelige konservatismen, og som mange har et veldig stereotypt inntrykk av – samt det landet der de tendensene jeg snakker om, er tydeligst.
Hvis verdens mest konservative muslimske samfunn kan endres, kan ikke da også de andre?
«Kvinner!»
Dr. Madeha Al Ajroush, saudisk psykoterapeut og fotograf, reiste landet sitt på kryss og tvers i fem år for å fotografere forhistoriske helleristninger. 16. mars åpnet en unik fotoutstilling med hennes bilder ved Paris-Sorbonne-universitetet i Abu Dhabi.
Det hun lette etter, var en spesiell type helleristning – de som avbilder kvinner. Jeg så et intervju med henne i programmet «Good Morning Arabs», og det er tydelig at utstillingen hennes provoserer på grunn av den store kontrasten mellom saudiske kvinner i dag og de gamle kvinnefigurene som er risset inn i fjellet. Da hun fikk spørsmål om hvorfor hun hadde valgt akkurat dette emnet for utstillingen sin, var svaret enkelt: «Kvinner!»
Dette er langt fra det mest kontroversielle Madeha Al Ajroush har gjort. Hun var blant de første kvinnene som trosset regjeringens forbud mot kvinnelige sjåfører, for så lenge siden som i 1990. Da hun gjorde det igjen i 2011, ble hun umiddelbart arrestert av politiet i Riyadh.
Likevel gjorde hun det igjen i oktober 2013, sammen med en rekke andre kvinnelige aktivister i Saudi-Arabia, og denne gangen la de ut en video på YouTube. «Nå må kvinner få kjøre bil. Jeg er klar, datteren min er klar og samfunnet er klart. Hvor lenge skal vi leve i et undertrykkende samfunn?»
«No Woman No Drive»
På utstillingen tweetet Loujain Al Hathloul, en 27 år gammel kvinnerettsaktivist, en selfie sammen med Al Ajroush. Loujan er heller ikke konfliktsky. I 2014 ble hun arrestert for å kjøre bil fra De forente arabiske emirater (der kvinner kan kjøre fritt) til Saudi-Arabia for å utfordre kjøreforbudet. Hun satt fengslet i 73 dager før hun ble løslatt igjen (og saken ble behandlet i «antiterror-retten»).
Men det var ikke filmen av dr. Madeshas bilkjøring fra 2013 som fikk mest oppmerksomhet i forbindelse med saken. Det gjorde musikkvideoen «No Woman No Drive», produsert av de unge saudierne Hisham Al Fageeh og Fahad Al Butari. Her gjør de narr av de inkonsekvente argumentene for kjøreforbudet. Videoen har nå over 14 millioner visninger på YouTube.
I «No Woman No Drive» synger Al Fageeh at kvinnenes «eggstokker må beskyttes», som referanse til en annen filmsnutt som har spredt seg som ild i tørt gress, der en imam forsøker å argumentere for kjøreforbudet ved å si at bilkjøring ikke er bra for kvinners eggstokker. Det drives mye gjøn med prestestandens meningsløse argumenter på Twitter i Saudi-Arabia.
Mulla-moro
Mye av parodieringen finner du på kontoene til ateister, som er en «synlig minoritet» på arabisk Twitter, men de er absolutt ikke de eneste. Nå nylig har Homam Ageel lagt ut en video der han harselerer med en imam som påstår at «mat importert fra Vesten er infisert av stoffer som angriper genene våre».
Ageel er vert for en YouTube-kanal som heter Dislike, selv om han er mer kvalifisert til å snakke om genetikk – han er spesialist på arvelige sykdommer. Men tro ikke at dette er en film om naturvitenskap – det er en løssluppen latterliggjøring av sjeiken.
Mulla-moroen er ikke alltid begrenset til internettet. En populær video fra en saudisk konto viser et forsamlingsmedlem som konfronterer en imam for å ha brukt splittelsesretorikk i sin fredagspreken. «Kom deg ut! Vær stille!», krever han. Andre støtter ham: «Bra! Hvis vi konfronterer dem i alle moskeer, vil de ikke lenger våge å bruke moskeene til disse provokasjonene.»
Skuffet over presteskapet
Mange av uttrykkene for frustrasjon med presteskapet kommer fra en ung generasjon som leter etter en dypere mening i religionen, ikke bare pekefingre og seremonier. Abdallah Al Shammari – en ung psykolog som er opptatt av radikalisering – har lagt ut en Al Pacino-meme med kommentaren «slik ser jeg ut når jeg prøver å la være å angripe presten under fredagsprekenen».
Det er presteskapet Abdallah er skuffet over, ikke islam. I en video kommer han med en velargumentert analyse av «problemet med arabiske liberale» (som speiler min forrige artikkel, om at demokratiske verdier må bli hjemmehørende i kulturen).
De som oppnår mest i kampen mot tradisjonalistene, er de reformvennlige intellektuelle, som bruker kunnskapene sine om tradisjonell islam til å komme med vektig indre kritikk. To av de største navnene på dette området er Hassan Farhan Al Maliki og Adnan Ibrahim.
Utfordrer salafismen
Al Maliki er en forsker som har gått på salafistskole, og som nå er en av de mest kunnskapsrike kritikerne av salafismen. Han bruker kyndig Twitter som redskap for å plukke salafist-doktriner fra hverandre, med en unik Koranen først-tilnærming i diskusjon med et engasjert publikum på over 280 000 personer.
Adnan Ibrahim er født i Palestina og bor i Wien. Han er også forsker og har lagt ut flere hundre timers innhold på YouTube. Her bruker han sin veltalenhet til å utfordre salafismen og foreslå en mer liberal visjon for islamsk doktrine.
På grunn av den store rekkevidden har begge disse mennene hatt flere sammenstøt med myndighetene – Al Maliki satt i fengsel i to måneder i 2014 før han til slutt ble løslatt, og Adnan Ibrahim ble anholdt på flyplassen i Dubai og deretter deportert da han var på besøk i De forente arabiske emirater.
«Fortell oss om rettigheter»
Et bra sted å ende denne korte rundturen på sosiale medier for å fange opp folkemeningen blant muslimer og ikke-muslimer i Saudi-Arabia, er denne tweeten fra den tidligere imamen Sulaiman Al Turifi: «I stedet for å fortelle meg om sekter, vil jeg at du skal fortelle meg om borgerrettigheter og respekt, brorskap og sameksistens, fred, utvikling og bekjempelse av fattigdom og uvitenhet.»
Var det noe av dette som overrasket deg? Var det at Loujain Alhathloul og Madeha Al Ajroush valgte å droppe slør eller hijab på bildene? Var det at disse unge mennene og kvinnene er svært populære og oppfattes som stjerner av sin generasjon? Eller at de mest velinformerte angrepene på illiberale ideologier kommer fra de samme landene som disse ideologiene stammer fra?
Eller var det kanskje at konflikten i disse samfunnene ikke er mellom «islam» og «sekularismen», men at den faktisk er mye mer mangfoldig og nyansert enn det?
Stereotyper er inngrodde ideer – som alltid er overforenklet – og ofte gjenspeiler de hvordan et samfunn så ut på et bestemt tidspunkt bakover i historien. Det mest spennende – i hvert fall for meg – er at denne nye utviklingen av samfunnet ikke går saktere, men heller raskere.
Myndighetene kaster ball med samfunnet
Forrige måned la journalisten Nadine Albudair ut et spørsmål til sine lesere. På overflaten virket det uskyldig, men er i grunnen sterkt urovekkende: «Hva er viktigst: politisk frihet eller sosial frihet?»
Det er ikke bare våre stereotyper som ikke holder tritt med den kjappe samfunnsutviklingen – myndighetene som styrer samfunnet, sliter også med å henge med, og responsen kan ha stor effekt på hvilken retning nasjonen tar. I Saudi-Arabias tilfelle har regjeringen erklært en ambisiøs «endringsplan», med vekt på den økonomiske siden, men som sier lite om politisk reform.
Mange muslimske samfunn gjennomgår dype endringer – men hvor bærekraftig er sosial utvikling uten politisk reform? Og gitt at samfunnsendringene kommer raskere, hvor lenge er det da før vi når et punkt der samfunnet rett og slett har vokst fra regimet sitt?
Det har aldri vært et bedre tidspunkt for ideologiske endringer i den muslimske verden, og de foregår allerede internt og organisk, selv i de mest konservative delene av samfunnet. La oss håpe at de muslimske myndighetene i sin umedgjørlighet ikke bringer katastrofer over sine land som kan avspore denne utviklingen.
Oversatt av Inger Sverreson Holme. Artikkelen er på trykk i Aftenposten 25.3.17.
Relatert
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Aktiv dødshjelp handler om mer enn døden
