I et innlegg (7. jan) beskylder Peter Johansen meg for å ha «bli innhentet av virkeligheten». Det er interessant at Johansen bruker akkurat det uttrykket, all den tid han har vært en del av heiagjengen til Hugo Chavez og Nicolas Maduro. Johansen har støttet et politisk diktatur som har gjort Venezuela til en økonomisk og sosial katastrofe, men jeg er sannelig ikke sikker på om Johansen føler seg «innhentet av virkeligheten». Det er i hvert fall lite som tyder på det i innlegget.
La meg svare i fem punkter.
1) Johansen forsøker å fremstille det som om det er amerikanske sanksjoner — og ikke Maduros politikk — som er årsaken til den sosiale katastrofen i landet, men FNs generalsekretær uttalte allerede i 2016 at det var en humanitær krise i Venezuela forårsaket av mangel på grunnleggende behov, slik som mat, vann, medisiner og klær.
2) Johansen misliker Machados støtte til Trump. Til tross for at jeg har mine sterke reservasjoner mot Trump, har jeg stor forståelse for Machados valg; hun har vært jaktet på av et rabiat regime. Det er heller ikke uten grunn at så mange venezuelanere gleder seg over at Maduro er borte. Det er også påfallende at Johansen ser helt bort fra regimets samarbeid med Russland, Kina, Iran og ikke minst Cuba.
3) Det er riktig at jeg mener folkerettslige vurderinger ikke alltid kan brukes til å begrense politisk handling. Især ikke i tilfeller hvor vi har en illegitim regjering, som har tapt et valg uten å respektere utfallet.
4) Johansens påstander om at Machado og Leopoldo Lopez lenge har støttet en «voldelig linje» mot regimet er en grov og uriktig påstand. Faktum er at Machado la seg på en ikke-voldelig linje og mobiliserte millioner av velgere til urnene. Hun hadde neppe fått Sakharov-prisen fra EU for sin innsats for demokrati i form av ikke-vold hvis hun hadde stått for en «voldelig linje». Det samme gjelder Leopoldo Lopez, som av regimet ble dømt for oppfordring til vold gjennom såkalte sublime budskap eller en form for «kodede meldinger», siden man ikke kunne finne reelle oppfordringer til vold. De fleste observatører fordømte dommen for det den var, nemlig en Kafka-prosess. Det er ikke uten grunn at Amnesty International omtalte Leopoldo Lopez som en politisk fange. Det var heller ikke uten grunn at også Lopez fikk Sakharov-prisen.
5) Virkelig ille blir Johansens beskrivelse av valget i 2024. At valgmyndighetene som kontrolleres av regimet fremdeles ikke har lagt frem sitt offisielle resultat, forteller i grunnen det aller meste. At det samme regimet skylder på et cyberangrep uten et fnugg av bevis er nærmest komisk. At opposisjonen like fullt greide å samle nok frivillige, som med livet som innsats greide å dokumentere jukset, er ekstremt imponerende. De fleste internasjonale observatører og analytikere mener tallene opposisjonen presenterte er korrekte. Disse tallene hadde selvsagt også valgmyndighetene tilgang til. Men som blant annet Carter-senteret dokumenterte, så var ikke Maduro-regimet interessert i rettferdige valg — uten at det ser ut til å bekymre Peter Johansen.
Teksten er publisert i Klassekampen 10.1.2026.
Relatert
Bryr Trump seg om mellomvalget?
Et ideal på det totalitære mennesket
Seiersdagen og løgnens imperium
Kunsten å temme rovdyr
Storbritannia etter Starmer
