Demokrati

Myter om høyrepopulistenes oppslutning

Partier som appellerer til «folket» mot «eliten», og spiller på nasjonalisme og fremmedfrykt, er på fremmarsj i Europa. Men kanskje ikke der vi skulle tro.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 27. juni 2018

For fem år siden kom den franske økonomiprofessoren Thomas Piketty med boken Kapitalen i det 21. århundre. Den politiske venstresiden i Europa trykket boken til sitt bryst, og i en anmeldelse i New York Times skrev den prisvinnende økonomen Paul Krugman at Piketty på en utmerket måte viste hvordan vi er på vei mot en «formuesbasert kapitalisme», der det øverste sjiktet i økonomien er preget ikke bare av velstand, men av nedarvet velstand, hvor medfødte fortrinn teller mer enn talent og hardt arbeid.

I en tid da partier på den populistiske høyresiden i Europa fikk stadig større oppslutning, fant venstresiden hos Piketty endelig en forklaring på hvorfor velgerne sviktet dem. Grunnen var at de opplevde økt ulikhet og høy arbeidsledighet og derfor manglet tillit til de politiske elitene.

I den norske valgkampen i 2016–17 tok leder i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, tidlig tak i dette argumentet, og påsto gjentatte ganger at de høyrepopulistiske partienes fremmarsj i Europa skyldtes de tradisjonelle høyrepartienes aksept for økende arbeidsledighet, usosiale skattekutt og en passiv politikk mot sosial dumping etc. Dette var blant annet forklaringen på brexit, som fulgte av det Støre kalte en «umiskjennelig høyrepolitikk som øker forskjellene».

I ettertidens lys ser vi at Støres påstander overhodet ikke stemmer. Det er ikke i de landene i Europa hvor den økonomiske ulikheten er størst, arbeidsledigheten høyest, den sosiale ekskluderingen mest markant og tilliten til politikken lavest, at såkalte høyrepopulistiske partier gjør det best.

Tvert imot er det i de landene blant andre Piketty trekker frem som de mest vellykkede når det gjelder økonomiske, politiske og sosiale forhold – i særdeleshet de nordiske landene – at fremveksten og tilslutningen til høyrepopulistiske partier har vært sterkest de siste årene.

Ved siden av Danmark, Finland, Norge og Sverige, har høyrepopulistiske partier også gjort det godt i valg til de nasjonale parlamentene i Italia, Nederland, Tyskland og Østerrike. Med unntak av Italia er alle disse blant de landene i Europa hvor det er størst grad av økonomisk likhet, lavest arbeidsledighet og til sammenligning liten rad av sosial ekskludering. Samtidig har befolkningen her ifølge meningsmålinger en positiv fremtidstro og høy tillit til de politiske og rettslige institusjonene.

Dessuten har disse landene en aktiv arbeidsmarkedspolitikk gjennom et utstrakt trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten, som er et av de viktigste kjennetegnene ved det den politiske venstresiden ofte trekker frem som en suksessfaktor bak den nordiske velferdsstatsmodellen.

Dette viser jeg i en ny rapport fra tankesmien Civita, hvor det også kommer frem at av de åtte landene som ved de siste valgene til nasjonalforsamlingen har opplevd mer enn ti prosents oppslutning om det som kalles høyrepopulistiske partier, har bare to vært styrt av tradisjonelle sentrum-høyre-regjeringer som i Norge. Resten har enten vært styrt av sentrum-venstre-regjeringer, eller såkalte storkoalisjoner som omfatter både høyre- og venstrepartier i det politiske sentrum.

Det kan derfor heller være tegn som tyder på at i land hvor den politiske skillelinjen mellom høyre- og venstresiden i politikken viskes ut, øker oppslutningen om partier på de politiske ytterfløyene; slik den amerikanske økonomen og statsviteren Anthony Downs viste oss allerede for 60 år siden.

Den store utfordringen for disse landene er innvandringen. Det mener den amerikanske økonomen Kenneth Rogoff, som kom med en sterk kritikk av de europeiske landenes solidaritetspolitikk i tidsskriftet Project Syndicate 5. mai 2015.

Der skrev han at de økonomiske ulikhetene som de velutviklede økonomiene i Europa i dag opplever, i første rekke skyldes en manglende omfordelingspolitikk overfor innvandrere som ikke blir inkludert i sosiale ordninger og manglende politiske tiltak mot lav yrkestilknytning og inntektsmobilitet.

Rogoffs påstand støttes av Rolf Aaberge i Statistisk sentralbyrå, som viser at det er økningen i antall barn med innvandrerbakgrunn som fører til at flere lever i en situasjon med vedvarende lav inntekt i Norge, mens resten av samfunnet øker sine inntekter enten fra eget arbeid eller kapitalavkastning (nrk.no 12.04.2018).

Dette henger igjen sammen med lavere yrkesdeltagelse blant innvandrere enn gjennomsnittsbefolkningen, og er spesielt knyttet til innvandrerkvinners manglende deltagelse i arbeidslivet.

Høyrepopulismens fremmarsj skyldes derfor neppe tradisjonell høyrepolitikk, men at den nasjonalstatlige solidariteten i Europa bare strekker seg så langt som velgerskaren rekker.

Artikkelen er på trykk i Dagbladet 25.6.18. Se også rapporten artikkelen bygger på: