Tillit er bra, men kontroll er bedre?

Norge er i ferd med å utvikle seg til et samfunn av kontrollører, hvor stadig flere ressurser må allokeres til tiltak som tilfredsstiller kontrollørenes behov, skriver Morten Kinander i DN.

Morten Kinander

Publisert: 20. november 2012

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita

Norge er i ferd med å utvikle seg til et samfunn av kontrollører, hvor stadig flere ressurser må allokeres til tiltak som tilfredsstiller kontrollørenes behov. I spissen for denne utviklingen står Riksrevisjonen, som med sine 540 ansatte bedriver kontroll og politisk synsing uten klare politiske hjemler. Effekten er en stat som vokser seg stadig større på grunn av en ond sirkel; kontrollen av kontrollen. Riksrevisjonen risikerer, paradoksalt nok, å bidra til en mindre, og ikke mer, effektiv offentlig forvaltning.

Riksrevisjonen har i DN den senere tiden vært gjenstand for en debatt som er uvanlig når det gjelder denne etaten. Å kritisere Riksrevisjonen er på en måte å kritisere et særdeles viktig element i et demokrati, nemlig selveste kontrollen av makten. Den representerer den største maktfaktoren i det norske samfunnet, har de mest utstrakte hjemlene for å foreta inngrep overfor den enkelte borger, og den er enormt kostbar. Derfor må den selvsagt kontrolleres. Men en kritikk og evaluering av forvaltningen bør ha som formål å gjøre forvaltningen bedre, ikke å bidra til at den drives av frykt for kontrollen.

Riksrevisjonen har sin hjemmel for å kreve opplysninger og foreta undersøkelser fra Stortinget. I følge riksrevisjonsloven skal Riksrevisjonen undersøke om ”Stortingets vedtak og forutsetninger” er fulgt opp av forvaltningen. Det er mye som kan sies å være ”forutsetninger” fra Stortingets side, men i loven er det understreket at det skal være forhold av ”stor prinsipiell, økonomisk eller samfunnsmessig betydning”, som har kommet til uttrykk ”blant et flertall på Stortinget”. Slik sett er det pengebruken i det offentlige som er Riksrevisjonens undersøkelsesgjenstand. Er det uten videre lett å kjenne igjen Riksrevisjonens aktivitet på denne bakgrunnen?

Er det grunn til å tro at et flertall på Stortinget uten videre deler rekkevidden i utsagn som at ”selv små feil kan ha stor betydning for den enkelte bruker”, som det heter i kritikken av NAV? Det er sikkert mye som kan sies om NAV, men hvor stor offentlig sektor må vi ha for at NAV skal unngå denne typen kritikk? Jeg tviler på om Riksrevisjonen legger til grunn et ideal om null feil i offentlig forvaltning, men det er et gjennomgående trekk ved forvaltningsrevisjonen at den først og fremst tar utgangspunkt i hva forvaltningen selv har som visjoner for sin virksomhet (som jo ofte er idealiserte mål på linje med ”et narkotikafritt samfunn” og ”ingen dødsfall i trafikken”). Men disse visjonene er på ingen måte ment å være realistiske mål som Riksrevisjonen skal ta utgangspunkt i, og som Stortinget har forutsatt skal oppnås. For hvor store midler må NAV ha over statsbudsjettet, hvis man skal sikre at selv «små feil» unngås? Hvor mange ledd av kontrollører trengs for det? Riksrevisjonen måler der det er mål å ta tak i, uavhengig av om dette er Stortingets mål for den virksomheten som det bevilges penger til. I 2010 fikk skatteetaten kritikk av Riksrevisjonen for å ha for mange feilbehandlete selvangivelser. Men kritikken ga heller ikke her tilkjenne hva som hadde vært et akseptabelt nivå av feilprosent ut fra de midlene som skatteetaten hadde til rådighet etter en omstillingsprosess. For å ta stilling til Riksrevisjonens kritikk, burde vi kunne kreve av Riksrevisjonen at den også skal angi hvor stor feilprosent som hadde vært akseptabel ut fra de midlene forvaltningen har til rådighet. Og selv om det er uheldig at det er feilbehandling av selvangivelser, er det ikke uten videre klart at dette er et tema for Riksrevisjonen.

Når vi får høre at det er 13% feil i kontrollerte saker for arbeidsavklaringspenger hos NAV, vet vi rett og slett ikke om dette er for mye eller for lite, hvis spørsmålet er om dette er godt nok ut fra de midlene de har. Det er på det rene at det er høyt, men kanskje er dette et politisk problem og ikke et forvaltningsproblem. Det har aldri hendt at Riksrevisjonen har rettet kritikk mot sin oppdragsgiver, Stortinget, for ikke å følge opp sine fagre visjoner med tilstrekkelige budsjetter. Det bidrar til å fordreie debatten.

Når Riksrevisjonen påpeker at effektiviteten i forsvaret har gått ned under reformarbeidet, til tross for at forsvarssjefen og statsråden forsikret om at så ikke skulle skje, er dette å ta den politiske debatten og flytte den inn i et ansvarsløst offentlig byråkrati. Det er politikere som skal holde politikere og byråkrater ansvarlige for løftebrudd; ikke revisorer.

Eksemplene kunne vært mangfoldiggjort, og alle hadde hatt til felles at de er eksempler på at Riksrevisjonen har utviklet seg til en offentlig dommer, uten ansvar, over den politikken som forvaltningen utøver på vegne av regjeringen. Og dette er et tyveri av den offentlige debatten. Det medfører at politikere i større grad kan lene seg på revisjonens resultater når de heller burde gjort sine egne undersøkelser og formet sine egne meninger.

Innlegget stod på trykk i DN tirsdag 20. november 2012