Terningkast til statsrådene er en av de dummeste øvelsene i politisk journalistikk
De som kaster terninger, avslører mer om sin egen uvitenhet enn om statsrådenes dyktighet. Kristin Clemet i Aftenposten:
Publisert: 4. januar 2016
De som kaster terninger, avslører mer om sin egen uvitenhet enn om statsrådenes dyktighet.
Hver gang nyttår nærmer seg, setter de politiske journalistene seg ned og kaster terninger. Statsrådene skal få karakterer. Hvor godt gjør de det på en skala fra én til seks?
Øvelsen er en av de dummeste jeg vet om innen sjangeren politisk journalistikk. De som kaster terninger, avslører mer om sin egen uvitenhet enn om statsrådenes dyktighet.
En gang jeg påpekte dette da jeg selv var statsråd, fikk jeg et litt sarkastisk spørsmål i retur: For hvordan kunne jeg, som er så glad i karakterer og prøver i skolen, klage på at det settes karakterer på statsrådene?
Vet ikke hva de vurderer
Men dette er ikke poenget. Selvsagt skal statsråder være gjenstand for kritisk journalistikk, og selvsagt skal statsråder bli bedømt. Dommen faller blant annet hvert fjerde år når velgerne går til urnene.
Problemet med avisenes «karakterbøker» er at de som setter karakterene, hverken har tilstrekkelig kunnskap om statsrådenes gjerning eller god nok forståelse for hva som viktigst, hvis man skal være en god statsråd.
Det er som om en lærer skulle gi en elev mattekarakter på bakgrunn av elevens popularitet i skolegården.
Det gjør selvsagt ikke en seriøs lærer, og det burde heller ikke seriøse journalister gjøre.
Hektet på synlighet
Journalister er blant annet manisk opptatt av «synlighet». Statsrådene må være synlige, hvilket vi si at de må være mye i mediene. Om det fører til at det går bedre med landet er kanskje tvilsomt, men det er ikke et tema som engasjerer dem som kaster terninger.
Ofte vet de ikke hva en statsråd gjør når han eller hun ikke er «synlig». Mange har ikke engang lagt merke til at Tine Sundtoft det siste året har reist verden rundt for å sikre en god avtale i Paris. Hun har vært dømt nord og ned av mange – helt til hun skulle gå av.
Hun var kanskje ikke verdensmester i miljø da hun ble statsråd, men i dag får hun anerkjennelse for den jobben hun har gjort – selv om hun ikke behersket «spillet» i politikken eller var blant de mest synlige. At hun var en meget respektert statsråd innad i departementet, blant annet fordi hun hadde god rolleforståelse og var flink til å bruke embetsverket på en god og korrekt måte, er det fortsatt få som vet.
Problemet for journalistene er at de, uten å gjøre svært grundige undersøkelser, bare ser en liten flik av det statsrådene gjør. En statsråd må nemlig være multikunstner. Hun kan ikke – gud forby – være usynlig eller dårlig i mediene.
Men hun må også beherske Stortinget – både «spillet», forhandlingene og det formelle. Og hun må kunne kommunisere smart og strategisk, dvs. at hun ikke nødvendigvis eller bare skal si det hun mener. Hun må også si det hun tror at det lønner seg å si.
En svært kompleks lederjobb
Men dette er kanskje det minst viktige når alt kommer til alt. For en statsråd er så mye mer.
Han skal også lede et departement og underliggende etater i en svært kompleks styringsstruktur og med høykompetente medarbeidere. Han skal gjøre seg gjeldende på den internasjonale arenaen, og han skal kunne forholde seg til med- og motparter i organisasjons- og næringsliv.
I tillegg skal han gjøre seg gjeldende innad i regjeringen og rundt regjeringens bord. Han skal kunne fremme sine egne saker, men han skal helst også gi sitt besyv i andre saker. Du kan ikke sitte stille og fordypet i dine egne saker, hvis Norge vurderer å sende kampfly til Syria.
I politikken er det ikke en konsernsjef eller et styre som har det endelige ord. Veien frem til en beslutning er mye mer uforutsigbar og kompleks. Skal du få igjennom sakene dine, kreves det derfor strategiske evner utenom det vanlige.
Feil og urettferdige karakterer
Å være en god statsråd er så krevende at de færreste kan bli det. Noen få er fremragende, og mange er gode nok. Men det finnes også mange som har vært statsråder, som egentlig ikke fikk det helt til. Men hvem er de?
Hadde journalistene vært like gode til å sette karakterer som lærerne er, ville vi antagelig visst mer om hvem de var. Men så gode er ikke journalistene. Derfor setter de ofte både feil og urettferdige karakterer.
En statsråd som er veldig synlig og flink i mediene, får kanskje terningkast fem, mens en litt usynlig statsråd, som ikke er så retorisk god i Stortinget, får terningkast to. Men innad i regjeringen og departementet kan det være helt omvendt.
Det er selvsagt mulig å være like god i alt og overalt, men de fleste har både sterke og mindre sterke sider. Vi vet bare ikke alltid hvilke de er.
Litt viktig
Men er alt dette viktig?
Nei, det er ikke veldig viktig – men det er litt viktig.
Velgernes viktigste kilde til informasjon om statsrådenes gjøren og laden, er jo mediene.
Det er dessuten problematisk, hvis statsråder lar seg avlede fra oppgaver som er viktige for land og folk, fordi de gjerne vil være mer «synlige» og fremføre seg i mediene.
En statsråd skal selvsagt være tilgjengelig for mediene, spesielt når det «brenner», men hun behøver ikke alltid å bruke tid på å finne på nye, kreative «utspill» for å få oppmerksomhet.
Det er også problematisk når enkelte politikere blir så opptatt av å spille opp til medienes dramaturgi at de mister evnen til god rolleforståelse, som er så avgjørende for vårt demokrati. Og det er problematisk, hvis medienes måte å bedømme politikere på, får flinke folk til å holde seg borte fra politikken.
Svært ressurskrevende
Men er det noe som kan gjøres?
Ja, noe.
Mediene kan droppe fordummende terningkastkonkurranser – eller de kan prøve å gjøre grundigere undersøkelser, slik at bedømmelsen de gjør, blir bedre.
Aftenposten forsøkte det siste i 2014. De satte flere journalister på saken og hadde mer enn 150 samtaler med ulike kilder. Resultatet ble en omfattende og, etter min mening, ganske saklig «karakterbok», men selv den inneholdt feil, bl.a. om Sundtofts internasjonale rolle.
Siden har jeg ikke sett noen andre forsøke å gjøre noe tilsvarende igjen.
Det skyldes kanskje at det er svært ressurskrevende å gi en fyllestgjørende og god bedømmelse av en statsråds gjerning. Men greier man det ikke, kan man kanskje like gjerne la det være.
Innlegget var publisert i Aftenpostens papirutgave søndag 3. januar 2016.
På Twitter: @kristinclemet
Relatert
EU kan bli Sylvis mareritt
Institusjonene kommer ikke til å redde oss
«Visjoner er dyrt»
Generalistkommunen dør langsomt – hva skal komme etter?
Den kongelige motstandskraft