Riksrevisjon og regjering – to skandaler?
Vi bør imøtese to granskninger. Den ene bør dreie seg om det avviket som Riksrevisjonen finner mellom det interne budsjettet og det som ble kommunisert til Stortinget, og den andre bør være om oversendelsen av rapporten kan mistenkes for å være motivert av utenforliggende hensyn. Selv den minste mistanke er nok til at Riksrevisjonen er i en alvorlig tillitskrise, skriver Morten Kinander.
Publisert: 20. september 2013
Av Morten Kinander, jurist i Civita.
En ny rapport fra Riksrevisjonen rommer to potensielle skandaler. Først påstås det at Olje- og energiministeren har feilinformert Stortinget. Dernest kan man lure på hvorfor en rapport som var ferdig før sommeren, kommer etter valget. Hvis Riksrevisjonens rapport er riktig, og den har blitt tilbakeholdt fra offentligheten, bør vi forvente oss omfattende granskninger.
Den 17. september slapp Riksrevisjonen sin rapport om kostnadsstyringen av CO2-håndteringen på Kårstø og Mongstad-anleggene. Den rapporten er oppsiktsvekkende lesning, av grunner som synes like mange som alvorlige.
Riksrevisjonen ville undersøke om Stortingets bevilgninger til CO2-renseanleggene har blitt håndtert av Regjeringen på en hensiktsmessig og forsvarlig måte. Det har de ifølge Riksrevisjonen ikke. Rapporten ser ut som et nedslående eksempel på storskala sløsing med offentlige midler.
Det er imidlertid ett punkt som synes særlig graverende for den fortsatt sittende regjeringen, og det er følgende passasje:
Investeringsbudsjettet til partnerne i TCM [Teknologisenteret] var betydelig høyere enn det som ble presentert ved Stortingets behandling av investeringen
I [Stortingsproposisjon] nr. 38 (2008–2009) ble det angitt en forventet byggekostnad på 4,2 mrd. kroner. Olje- og energidepartementet og Gassnova har i prosjektgjennomføringen forholdt seg til et investeringsbudsjett på 5,9 mrd. kroner, som også inkluderte en prosjektreserve.
Etter Riksrevisjonens oppfatning burde Olje- og energidepartementet ved behandlingen av St.prp. nr. 38 (2008–2009) ha lagt fram informasjon om at departementet hadde til hensikt å inngå en avtale med Statoil som la opp til å avsette en prosjektreserve som reelt sett har inngått i den totale kostnadsrammen for prosjektet.
Dette betyr i korthet at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen på dette tidspunktet hadde etinternt investeringsbudsjett for samarbeidet med sine prosjektpartnere som var 1.7 milliarder kroner høyere enn det samme departement kommuniserte til Stortinget gjennom Stortingsproposisjon nr. 38. Dette burde Stortinget ha blitt opplyst om, mener Riksrevisjonen.
Det er vanskelig å understreke nok hvor alvorlig dette er. Regjeringens opplysningsplikt er, ved siden av domstolenes uavhengighet og et par andre grunnleggende prinsipper, bærebjelken i vår statsform. Uten den er parlamentarismen utenkelig eller i beste fall særs vanskelig å praktisere. Statsråder og regjeringer holdes ansvarlig av Stortinget på grunnlag av denne plikten.
Dersom informasjonen rundt storstilte prosjekter – som i tillegg viser seg å være vedvarende industrielle katastrofer – ikke blir kommunisert på en etterrettelig, forståelig og klar måte, blir det umulig for Stortinget å føre parlamentarisk kontroll med en regjering.
I dette tilfellet insinuerer Riksrevisjonen at statsråden visste at dette ville bli dyrere enn han informerte Stortinget om. Det antydes med andre ord en bevisst tilbakeholdelse av informasjon. Det er vanskelig å tenke seg mer alvorlige politiske handlinger av en regjering enn dette.
Dette er også lovregulert, til alt overmål i Grunnloven, § 82:
Regjeringen skal meddele Storthinget alle de Oplysninger, der ere nødvendige for Behandlingen af de Sager, den fremlægger. Intet Medlem af Statsraadet maa fremlægge urigtige eller vildledende Oplysninger for Storthinget eller dets Organer.
Brudd på denne plikten, bringer oss til en annen grunnlovsbestemmelse, og det er riksretten. Den som er interessert, kan selv se om vilkårene i Lov om ansvar for handlinger som påtales ved riksrett (Riksrettsloven) kan være relevante, særlig § 9, som sier at en statsråd som misligholder sin opplysningsplikt overfor Stortinget, kan straffes med bøter eller fengsel inntil 5 år.
Det er ikke med dette sagt at statsråden eller Regjeringen bør dømmes i Riksrett, men dersomRegjeringen ved olje- og energiministeren har feilinformert Stortinget i en såpass alvorlig sak, er det slike lovbestemmelser det dreier seg om. Mer alvorlig for en regjering og for en politikers ettermæle blir det altså ikke, og det vil i prinsippet ramme alle statsråder som har visst om forskjellen på det interne og det eksterne budsjettet.
Som om ikke dette skulle være nok, har saken enda flere oppsiktsvekkende sider. Riksrevisjonens rapport var sluttbehandlet i Riksrevisjonens styre den 20. juni, altså rett før sommeren. Likevel ble den først offentlig forgårs, en uke etter valget.
Normalt tar det noe tid før rapporter formelt oversendes Stortinget av riksrevisoren, på styrets vegne. Men veldig lang tid tar det sjelden. For eksempel ble alle de fem sakene som ble behandlet på styremøtet den 22. mai, oversendt Stortinget den 11. juni, dvs. ca. tre uker etter.
Før saken om CO2-håndteringen ble oversendt tok det imidlertid omtrent tre måneder. På møtet den 20. juni ble, så langt jeg kan bedømme, bare denne og en annen sak, hvor Regjeringen får kritikk for uhensiktsmessig bruk av EØS-midler, behandlet. Begge temaer ville vært naturlige innslag i en valgkamp, og grunnen til at rapportene ble oversendt Stortinget så lenge etter ferdigstillelse og vedtak i styret, er ikke oppgitt.
I et oppslag i Finansavisen 18. september, forteller Bellona-leder Frederic Hauge at tidligere statsråd for Arbeiderpartiet og riksrevisor Jørgen Kosmo mente at rapporten ble tilbakeholdt av hensyn til valgkampen. Dersom dette stemmer, er det flere som har et problem, og igjen er det et tillitsproblem.
Dersom Hauges opplysninger skulle stemme, bør det få alvorlige konsekvenser for riksrevisoren. Men riktigheten av disse opplysningene er ikke avgjørende for den endelige vurderingen av saken. Det er uholdbart at det skal ta så lang tid før en endelig vedtatt og styresignert rapport fra Riksrevisjonen oversendes Stortinget og offentliggjøres.
Det kan være gode grunner for at det skal ta tre måneder, men disse er det vanskelig å få øye på. Det er også uholdbart at det skal være opp til riksrevisoren selvfritt å bestemme hvor lang tid det skal ta før slike rapporter oversendes Stortinget. Og særlig gjelder det i tilfeller som dette, hvor rapportene har et politisk sprengkraftig innhold. Det er merkelig at en revisor, av alle ting, skal operere med ordninger som er så lite etterprøvbare som dette. Man kan bare ane hva Riksrevisjonen selv hadde sagt om en slik rutine hos en statlig drevet virksomhet.
Vi bør altså imøtese to granskninger.
Den ene bør dreie seg om grunnlaget for det avviket som Riksrevisjonen finner mellom det interne budsjettet og det som ble kommunisert til Stortinget, og den andre bør være om oversendelsen av rapporten kan mistenkes for å være motivert av utenforliggende hensyn. Selv den minste mistanke er nok til at Riksrevisjonen er i en alvorlig tillitskrise.
Den nye kontroll- og konstitusjonskomiteen bør altså ikke bli arbeidsledig med det første.
Det kan se ut som om Riksrevisjonen har malt seg opp i et hjørne. Har den rett i sine anklager om opplysningssvikt, er det alvorlig at det tok tre måneder før oversendelsen til Stortinget. Slikt bør et Storting få vite om umiddelbart. Tar den feil, har den på sviktende grunnlag anklagd Regjeringen for å feilinformere Stortinget, med tilhørende konsekvenser for den parlamentariske og offentlige debatt. Det er heller ikke greit.
Innlegget er publisert på NRK Ytring 19.9.13.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Når politikere plukker velgerne
Fra maktspill til katastrofe
Norge må støtte opp om demokratibevegelsen i Venezuela
