Regjering i revers?
Norsk politikk kjennetegnes av en tverrpolitisk enighet om gjennomføringen av reformer. Vil dette endres med dagens regjering?
Publisert: 7. november 2021
Norsk politikk kjennetegnes av en tverrpolitisk enighet om gjennomføringen av reformer. Vil dette endres med dagens regjering?
Tirsdag denne uken ble Søgne og Songdalen nevnt på lederplass i Aftenposten. Grunnen var at Trygve Slagsvold Vedum, på Senterpartiets landsstyremøte noen dager tidligere, hadde startet prosessen med å reversere regjeringen Solbergs kommune- og fylkesreform.
For den nyslåtte finansministeren virket det som om Troms og Finnmark allerede var en saga blott, mens oppsplittingen av Viken var han litt mer usikker på. Usikkert er det vel også om målet i Hurdalsplattformen om å «oppløse tvangssammenslåtte kommuner som sender søknad etter vedtak i kommunestyret» vil ha noen effekt, gitt at det er kommunestyrene i de sammenslåtte kommunene som skal avgjøre om de skal oppløses eller ikke. Som Aftenpostens leder uttrykte det: «Det skal godt gjøres for misfornøyde folkevalgte fra Søgne og Songdalen å vinne flertall for å gå ut igjen av storkommunen Kristiansand».
Forhåpentligvis forblir de nye kommunene og fylkene som de er, for en oppsplitting kommer til å koste mye penger. Og så lenge logikken i disse reformene har vært å gi innbyggerne bedre tjenester enn tidligere, virker det feil å skulle reversere dem uten at det kan vises til at de opprinnelige kommunene og fylkene fungerte bedre enn de nye. Det samme gjelder reformene i justissektoren, hvor 23 sorenskrivere har bedt regjeringen droppe planen om å gjeninnføre strukturen for domstolene fra før domstolsreformen av 2021, og Politiets Fellesforbund er heller ikke udelt positiv til å opprette 20 nye tjenestesteder for politiet, slik Hurdalsplattformen legger opp til.
Reformer kommer tross alt som et resultat av et ønske om å gjøre ting bedre, og i Norge har det historisk sett stort sett vært enighet om gjennomføringen av reformer i offentlig sektor mellom de to styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet. Spørsmålet er om dette er i ferd med å endre seg etter høstens stortingsvalg.
Det kan se slik ut når Arbeiderpartiet, som tross alt gjorde sitt nest dårligste valg siden andre verdenskrig, presses av Senterpartiet, som opplevde et av sine beste valg i partiets historie. Bare det som i ettertid er blitt kalt «EU-valget» i norsk politikk i 1993, ga større oppslutning om Senterpartiet enn høstens stortingsvalg. Det så vi ikke minst i mange innlandskommuner på Sørlandet, hvor Sp i høst ble størst.
Her, og i mange andre mindre kommuner rundt om i landet, lyktes partileder Vedum å fremstille årets stortingsvalg som et protestvalg mot reformer og sentralisering av makt som kunne minne om «EU-valget» i 1993. Denne gangen var det imidlertid ikke Brussel som var problemet, men en Oslo-elite som ikke forstår seg på vanlige folks problemer ute i distriktene. Denne territorielle sentrum-periferi-konflikten bygget også Arbeiderpartiet opp om i sitt slagord «Nå er det vanlige folks tur», hvor utgangspunktet var at den forrige regjeringens reformpolitikk hadde skapt større forskjeller mellom folk uten at dette nødvendigvis hadde en territoriell dimensjon.
Gitt årets valgresultat lyktes åpenbart ikke Ap like godt som Sp i sin valgstrategi. Men så er det kanskje heller ikke like lett å mobilisere velgerne mot drosje- og jernbanereformer, som mot kommune- og fylkesreformer, i et land hvor sentrum-periferi tradisjonelt sett har vært en sentral politisk skillelinje.
I løpet av Erna Solbergs åtte år som statsminister ble det iverksatt 12 reformer i offentlig sektor, og ifølge tidsskriftet Stat & Styring ble reformbegrepet brukt i alt 96 ganger i regjeringen Solbergs tre regjeringserklæringer.
Enkelte av reformene var store og omfattende, og som professor Anne Lise Fimreite sier til Stat & Styring, er det nok bare en og annen kommunesammenslåing og to fylkessammenslåinger som kanskje vil bli reversert av den nye regjeringen.
De øvrige reformene har stort sett gått seg til, og da blir det vanskelig å reversere dem selv om de sikkert må justeres over tid. Men også fordi det i norsk politikk tradisjonelt har vært stor grad av politisk enighet om behovet for reformer i offentlig sektor.
I Hurdalsplattformen nevnes ordet reform 28 ganger. Syv av disse går på regjeringens ønske om en tillitsreform i offentlig sektor, og at det i tillegg skal innføres en egen tillitsreform i skolen og en for universitets- og høyskolesektoren. Ellers handler det stort sett om tilpasninger til en mer aktiv distriktspolitikk innen utdanning og i helse- og sosialsektoren, og en grønn skattereform for næringslivet.
Støre-regjeringen ser altså ikke ut til å bli noen reformregjering, men en regjering som primært er opptatt av å reversere reformer den foregående regjeringen fikk gjennomført.
Men hvor misfornøyde er de folkevalgte og velgerne egentlig med de reformene som den forrige regjeringen gjennomførte? Er en tillitsreform for offentlig sektor noe å vise politisk handlekraft på, i et land hvor kommunale og nasjonale myndigheter allerede nyter godt av en særdeles høy grad av tillit?
Innlegget er på trykk i Fædrelandsvennen 5.11.2021.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
