Institusjoner og forvaltning

Debatten om kontrollkomiteens rolleforståelse

Diskusjonen om Riksrevisjonens mandat og rolleforståelse og vår kommentar til Kontrollkomiteens rolle i Vimpelcom-saken, er to forskjellige diskusjoner. Torstein Ulserød og Jan Erik Grindheim i DN.

Jan Erik Grindheim

Torstein Ulserød

Publisert: 24. juni 2016

De siste ukene har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité (Kontrollkomiteen) fått kritikk for manglende rolleforståelse og aktivistisk opptreden. Vi har fremmet en slik kritikk (27.5.), og mener Vimpelcom-saken (Telenor) illustrerer problemet. Åge Johnsen kommenterer dette og Stein Thraning kritiserer det i DN 15. og 17. Juni.

Johnsen skriver om både Riksrevisjonen og Kontrollkomiteen, og mener det er behov for ”å se hele revisjons- og kontrollregimet i sammenheng” . Det er ikke helt enkelt å få tak i noe konkret budskap her, bortsett fra at vi bør ”fortsette diskusjonen om god styring og kontroll i forvaltningen” og at ”kanskje noen endringer må til”.

Diskusjonen om Riksrevisjonens mandat og rolleforståelse og vår kommentar til Kontrollkomiteens rolle i Vimpelcom-saken, er to forskjellige diskusjoner.

Når det gjelder kontrollkomiteens praksis, som er det vi har kritisert, ser vi for det første at komiteen tiltar seg en rolle som er i strid med den rollen den skal ha i Stortinget. Dens sentrale oppgave er å undersøke om statsrådene kan holdes konstitusjonelt ansvarlige for feil som er begått av regjeringen og dens forvaltning, og som i sin ytterste konsekvens kan ende i en riksrettssak. Dette er noe annet enn den politiske kontrollen som Stortinget hele tiden utøver overfor regjeringen gjennom de vanlige politiske prosessene i Stortinget, og som i prinsippet når som helst kan føre til politisk mistillit (parlamentarisme). Vårt argument er at fremfor å føre kontroll med statsrådenes konstitusjonelle ansvar, har Kontrollkomiteen i tiltagende grad blitt en arena for vanlige (parti)politiske markeringer og diskusjoner, slik Vimpelcom-saken er et eksempel på.

For det annet utfordrer Kontrollkomiteens praksis med å gjennomføre rettssakslignende høringer av representanter for børsnoterte selskaper prinsippene om maktfordeling mellom Storting, regjering og domstolene. Når de som forhøres synes de må ringe Økokrim for å sjekke hva de kan svare, fungerer ikke Stortingets kontrollsystem etter intensjonen.

Johnsen mener Kontrollkomiteen bør kunne ”prøve og feile videre”. Muligens, hvis det var grunn til å tro at de medlemmene av komiteen som blir kritisert har evne til å lytte og diskutere substansielle argumenter rundt komiteens rolle. Men holdningen fra flertallet i komiteen og dens leder er ikke slik. Martin Kolberg mener at ”all kritikk av (ham) har vært grunnløs” og ser kritikk fra det han omtaler som ”høyresiden i norsk samfunnsliv” som et bevis på at han ”gjør noe riktig”. Slike kommentarer kan være underholdende, men er lite konstruktive i saklig debatt.

Hva er den ”prinsipielle forskjellen” mellom Kontrollkomiteens praksis og måten store private eiere opptrer på, spør Thraning. Vel, ifølge eierskapsprinsippene vedtatt av Stortinget, hører forvaltningen av statens eierportefølje inn under regjeringen, mens Stortingets oppgave er å kontrollere denne. Stortinget går altså utover sitt mandat når Kontrollkomiteen spør styreledere og konsernsjefer om interne retningslinjer i børsnoterte selskaper, mens det hele live-streames og dekkes av pressen. Det er ingen private eiere som har anledning til å gjøre noe lignende.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv onsdag 22. juni 2016.