Demokrati

Arbeiderpartiets nære forhold til LO kan igjen bli et problem

Det er ikke utenkelig at interessentene som skal bidra til å utforme politikk, vil forsøke å trekke politikken i retning av egne interesser.

Theodor Barndon Helland

Publisert: 10. april 2022

Forholdet mellom Ap og LO er korporativt. Det kan igjen bli et problem.

I George Orwells satiriske og allegoriske dystopi, Animal Farm, beskriver han hvordan sosialistisk likhetstenkning blir en kortslutning når noen får fordeler på andres bekostning. Dermed blir de ikke helt like verken hva gjelder resultater eller muligheter, allikevel.

Det berømte sitatet lyder: «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre».

I alle sosialistiske systemer har man aldri klart å komme til absolutt likhet, fordi noen har hevet seg over de andre i gruppen.

Vårt liberale (sosial-)demokrati er selvsagt på ingen måte dystopisk, og det er stort sett slik at alle individer får like muligheter og like rettigheter. Vi har for eksempel alle lik rett til helsehjelp og skolegang. En vel så viktig rettighet vi alle har, er stemmerett.

Korporatisme

Men det finnes andre kanaler for å utøve politisk makt.

Gjennom medlemskap og deltakelse i interesseorganisasjoner kan noen – både individer og grupper – få fordeler som går på bekostning av de individer som velger ikke å organisere seg, eventuelt dem som taper i kampen mellom interesseorganisasjonene. I statsvitenskapen kalles dette korporatisme.

I Norge er interesseorganisasjoner som NHO, Akademikerne, Norges Bondelag, Unio og LO, med på å påvirke norsk politikk gjennom forhandlinger i statens organer og gjennom deltakelse i forvaltningens råd og utvalg.

Men sistnevnte, LO, skiller seg fra de i andre på grunn av dens formaliserte bånd til Arbeiderpartiet. LO er representert i Arbeiderpartiets sentralstyre og valgkomité, deltar for Arbeiderpartiet i valgkamper og overfører penger direkte til partiet.

Altså deltar LO både i statens og Arbeiderpartiets organer. Dette gir grunn til bekymring for økt korporatisme og ytterlige makt til LO, som er et uheldig eksempel på norsk korporatisme.

Skal LO få mer politisk makt?

I et Civita-notat fra 2012 undersøkte Eivind Haanes det tette forholdet mellom Arbeiderpartiet og LO, og viste hvordan LO har stor makt i både korporative organer og i Arbeiderpartiets organer. Haanes konkluderte med at det var stor forskjell på regjeringene Bondevik I og II og Stoltenberg II når det gjaldt vilje til å gi andre enn LO innflytelse, og at opplevelsen stadig ble sterkere av at viktige avgjørelser ble tatt «på forhånd» mellom Stoltenberg II-regjeringen og LO.

Som jeg viser i et nytt Civita-notat er det grunn til å spørre om dette vil gjenta seg.

Regjeringen Støre vil «fornye og forsterke trepartssamarbeidet og gi samarbeidet betydelig større samfunnsoppgaver og -ansvar innenfor områder som kompetanseutvikling, bærekraft og økt eksport». Regjeringen skal dessuten «bidra til mer informasjon om fagforeningens rolle og trepartssamarbeidet, blant annet i skolen, i lederutdanningene, og på arbeidsplassene for arbeidere som kommer fra land med svake fagforeninger, slik at alle kan treffe et informert valg om de vil organisere seg».

I tillegg vil regjeringen doble fagforeningsfradraget. I Hurdalsplattformen er «partene i arbeidslivet» nevnt 14 ganger. Er det særlig LO som skal få mer politisk makt, slik som sist Arbeiderpartiet satt i regjering?

Forholdet kan bli et problem

Det er ikke utenkelig at interessentene som skal bidra til å utforme politikk, vil forsøke å trekke politikken i retning av egne interesser. Et uttalt formål om å styrke trepartssamarbeidet og å gi offentlige ledere opplæring i dets funksjon, er et glimrende eksempel på et klart korporativt trekk, som dessuten ser ut til å styrkes ved at partene får stor anledning til å påvirke både regjering og forvaltning.

I denne sammenheng kan Arbeiderpartiets nære forhold til LO igjen bli et problem. LOs makt var større under forrige Arbeiderparti-ledete regjering enn den var under både Bondevik I- og Bondevik II-regjeringen, og kan fort bli det igjen.

Det er grunn til å følge nøye med på forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet, og til å assosiere den norske korporatismen med dette. Det er ikke til å komme utenom at Arbeiderpartiet og LO – særlig de som har vært tillitsvalgte i nettopp LO, har et særegent forhold.

Grunn til bekymring

Hurdalsplattformen gir derfor grunn til bekymring for tiltagende korporatisme i Norge i form av økt partsdeltagelse i offentlige råd og utvalg, hvilket i så tilfelle vil være en reversering av utviklingen siden den første maktutredningen.

Dette kan bidra til ytterligere forverring av trekket forvaltningskorporatisme ved den norske staten, særlig dersom det blir slik at det er nettopp LO som skal være representert som en av partene.

Dette er grunn nok til å stille spørsmål ved årsaken til at en Arbeiderparti-ledet regjering går så tydelig inn for å styrke fagbevegelsens politiske makt. Om denne makten først og fremst vil tilfalle LO, gjenstår å se.

Innlegget er publisert i Nettavisen 8.4.22.