Abortlov for en ny tid

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

 

Det er merkelig dersom abortloven skal være immun mot endringer, helt uavhengig av hva som skjer i den virkelige verden.

Et av stridsspørsmålene på Høyres landsmøte i helgen vil være abortloven. Siden 2001 har Høyre ment at abortlovens paragraf 2c bør fjernes, og dette ønsker programkomiteen å videreføre i det nye programmet. Nå øker imidlertid motstanden, og utfallet på landsmøtet er uvisst.

Paragraf 2c gir adgang til senabort dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Problemet med 2c er først og fremst moralsk. Paragrafen indikerer at menneskeverdet kan graderes, og at noen mennesker er mindre verdt enn andre, ettersom noen fostre har et svakere vern mot å bli valgt bort enn andre.

Eller sagt på en annen måte: Fristen for å få innvilget abort er forskjellig, avhengig av fosterets egenskaper. Fostre som er eller kan bli syke, kan – med dette som eneste begrunnelse – aborteres senere i svangerskapet enn fostre uten kjente eller spesielle egenskaper.

Å fjerne paragrafen vil altså fjerne sykdom hos fosteret som selvstendig kriterium for abort etter utgangen av 12. uke. Disse fostrene vil ikke få sterkere vern enn andre – bare samme vern. Fortsatt kan nemnda innvilge senabort på barn som er eller vil bli syke, dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet vil være en «urimelig belastning» for kvinnen. Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.

Høyres programkomité har fått kritikk for å hevde at en fjerning av paragraf 2c ikke vil føre til innstramning i praksis. Hva er vitsen med å endre loven, dersom det ikke skal ha konsekvenser?  Svaret fra komiteen har vært prinsipielt: Man ønsker å gjøre det helt klart at alle har samme verdi, og at det også må prege abortloven.

Men er det riktig at en endring ikke vil eller bør få konsekvenser?

Jeg mener kritikerne må bære noe av ansvaret for at debatten har utviklet seg rart. Innvendingene dreier seg om tenkte tilfeller som er meget vanskelige: Man spør typisk om Høyres programkomité virkelig mener at en kvinne som ikke makter å ta seg av et barn med for eksempel Downs syndrom, skal tvinges til å føde det.

Men det er nettopp når spørsmålet stilles slik at programkomiteen får rett: En kvinne som (mener at hun) «ikke makter å ta seg av et barn», vil nemlig fortsatt få innvilget abort, basert på de kriteriene som ellers står opplistet i paragraf 2.

Derimot kunne vi sette spørsmålet på den motsatte spiss: Bør en svært ressurssterk kvinne som uten videre kan ta seg av et barn med Downs syndrom, få innvilget senabort, bare fordi hun ikke har lyst på et barn med Downs syndrom?

Jeg mener nei – og det er i tråd med lovens intensjon. Vi har ikke selvbestemt abort etter 12. uke, og derfor skal det noe til for å få innvilget abort etter denne fristen. Og etter programkomiteens mening må det altså noe mer til enn utelukkende potensielle egenskaper ved barnet.

Om lag 200-250 kvinner får årlig innvilget senabort på grunnlag av paragraf 2c. Hvor mange av disse som ikke kan vise til andre omstendigheter enn barnets potensielle sykdom, er umulig å vite. Men fjernes paragrafen, kan det nok tenkes tilfeller der kvinnens situasjon er så uproblematisk at hun ikke vil få innvilget abort. I så fall er det, etter mitt skjønn, riktig.

Siden dagens abortlov trådte i kraft for 35 år siden har det skjedd en rivende utvikling i abortteknologi og fosterdiagnostikk og i vår kunnskap om fosterlivet. Etter min mening er det merkelig om abortloven skal være immun mot endringer, helt uavhengig av hva som skjer i den virkelige verden.

Vi får stadig større kunnskap om fosteret. Stadig mer om fosterets nåværende og fremtidige egenskaper kan avdekkes stadig tidligere. Det diskuteres blant annet om man allerede på fosterstadiet kan avsløre om vedkommende blir homofil. Høyde, vekt, hårfarge og fremtidige sykdommer vil også kunne avdekkes, og dette vil påvirke vårt syn på hva som er normalt og hva som er ønskverdige egenskaper. En undersøkelse i USA for en del år tilbake, viste at ganske mange ville tatt abort dersom de for eksempel fikk vite at barnet ville bli tykt.

En svensk skala er laget for å illustrere de ulike «nivåene» og det store spennet i grunnene til at man kan ta en selektiv abort basert på egenskaper:

1. Skaden er uforenelig med liv etter fødselen.

2. Barnet fødes sykt og dør formodentlig i løpet av første leveår.

3. Barnet er friskt ved fødselen, men blir deretter sykt og dør før voksen alder.

4. Barnet vil gjennom hele livet ha et handikap eller en sykdom som krever økt omsorg og støtte fra omgivelsene.

5. Barnet vil bli født med en misdanning eller skade som kan korrigeres ved operasjon eller medisinsk behandling.

6. Barnet fødes med anlegg for en sykdom som vil bryte ut en eller annen gang i voksen alder, og som trolig vil forkorte livslengden.

7. Barnet vil antagelig være friskt, men ha anlegg for sykdom som genetisk vil bli videreført.
8. Barnet er friskt, men har en egenskap foreldrene ikke ønsker, som for eksempel kjønnet.

Vi vet at paragraf 2c i dag i hvert fall praktiseres på de fire første nivåene. Men slik loven er formulert, ser den også ut til å kunne dekke de tre neste nivåene.

Heller ikke Høyres programkomité vil helt fjerne muligheten til å beholde egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortkriterium. Komiteen foreslår nemlig at «tilstander som ikke er forenlige med liv, skal i seg selv gi grunnlag for abort».

Spørsmålet er om vi, ved å beholde paragraf 2c, kan unngå en utvikling der stadig flere anlegg og egenskaper sorteres bort ved hjelp av abort sent i svangerskapet.

Jeg tror ikke det.

Utviklingen viser at stadig flere og egenskaper vil kunne avdekkes tidlig i fosterlivet. Dermed vil også stadig flere anlegg og egenskaper – enten vi i dag betrakter dem som sykdommer eller ikke – kunne komme inn under paragraf 2c.

Uten en lovendring slik Høyre har gått inn for, vil det være den medisinske utviklingen og nemndenes praksis som avgjør det faktiske innholdet i denne paragrafen – ikke lovgiverne som følge av en åpen og demokratisk debatt. Det mener jeg er feil.

Likeverdet står sterkere i dag enn da abortloven ble innført. Det bør også reflekteres i loven. Derfor bør paragraf 2c fjernes slik den er nå.

 

Innlegget er på trykk i Vårt Land 3.5.13.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »