Samtykkelov kan gjøre vondt verre
Kun én av ti voldtektssaker ender med fellende dom. Jeg er redd terskelen blir enda høyere når fokuset rettes mot hva som blir sagt, fremfor hva som ble gjort.
Publisert: 21. april 2024
Debatten om seksuallovbrudd har en lei tendens til å kjøre seg fast i sporet om samtykkelov. Men kanskje handler det om rettsprosessen i seg selv?
Etter gruppevoldtektssakene i Bergen er det på nytt kommet en debatt om samtykkelov i Norge. Intensjonen bak en samtykkelov er bra, men i virkeligheten kan den gjøre det enda verre for ofrene.
Seksuelle overgrep er kanskje det verste et menneske kan oppleve. Opplevelsen i seg selv er vond nok, men dagens rettsvesen gjør det enda verre. Over 80 prosent av alle anmeldte voldtekter i Norge blir henlagt. Kun én av ti voldtektssaker ender med fellende dom. Det skyldes blant annet at beviskravet er svært høyt. I de fleste saker handler det ikke om at ofrene ikke blir trodd.
I Bergen-saken ble offeret trodd. Men bevisene som ble fremlagt, var ikke tilstrekkelige for å innfri beviskravene som stilles til paragrafen slik den er i dag.
Det er et kjent prinsipp i norske straffesaker at straffskylden må være bevist ut over enhver rimelig tvil. Tvilen alltid skal komme tiltalte til gode.
I en straffesak kreves derfor bevis som gjør at en dommer kan anse det hevet over enhver rimelig tvil at den tiltalte er skyldig.
I de aller fleste overgrepssaker er problemet at det blir ord mot ord mellom personene det gjelder. En samtykkelov legger til grunn at personer aktivt må samtykke. I en eventuell rettssak vil det da bli avgjørende hva som ble sagt heller enn hva som ble gjort. Da er man i prinsippet tilbake til start.
Jeg er redd terskelen for å dømme blir enda høyere når fokuset rettes mot hva som blir sagt, fremfor hva som ble gjort.
I 2010 økte minstestraffen for voldtekt til tre års fengsel. Minstestraffer er i utgangspunktet en uting, fordi det reduserer domstolenes mulighet til å ta hensyn til konkrete omstendigheter i den enkelte saken. Jo høyere en minstestraff er, desto vanskeligere vil det være for en domstol å dømme noen i et tvilstilfelle.
I dag er rangering og vekting av bevisene overlatt til dommerens frie skjønn, så lenge det skjer innenfor rammen av straffeprosessuelle prinsipper. Det er høyst sannsynlig at retten vil kreve høyere grad av sannsynlighet i en bevisvurdering for domfellelse av en voldtekt som har en strafferamme på 3–15 år enn ved mer bagatellmessige trafikkforseelser.
I sivile saker kreves det imidlertid bare alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså at retten skal bygge på det faktum den finner mest sannsynlig. Kanskje har straffesakene noe å lære av sivilsakene?
For selv om det skal bevises ut over en rimelig tvil, er jeg i tvil om dette fører til at dem som burde bli dømt, faktisk blir det. Da må vi våge å tenke nytt.
Innlegget er publisert i Aftenposten 19.4.2024.
Relatert
Dårlig eksempel, Robert Næss!
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
EØS og erstatningansvar for domstolers feil
Etter norsk rett kan staten, med få og snevre unntak, ikke bli erstatningsansvarlig for feil ved domstolenes bruk av rettsreglene i den dømmende virksomhet. Etter EU-retten gjelder derimot prinsippet om at slike feil kan utløse erstatningsansvar. Hva er situasjonen i EØS? Høyesterett i storkammer vil nå vurdere spørsmålet.