Å «skille moskeen og staten» i den muslimske verden

Det er nødvendig med en sann maktseparasjon for å unngå tyranni og sikre individets frihet, skriver Iyad El-Baghdadi.

Publisert: 5. juli 2017

Under diskusjoner om demokratisk reform i den muslimske verden møtes vi ofte av kritikk for ikke å ha vektlagt et «skille mellom moské og stat» som en forutsetning for demokratisk reform.

På grunn av den store mengden kontekst som er nødvendig, har det alltid vært vanskelig å gi et ordentlig svar. Derfor skriver jeg denne artikkelen som respons på et ofte gjentatt spørsmål.For å kunne forstå nåtiden må vi ofte se på fortiden. Hvordan ble moské og stat i det hele tatt knyttet sammen?

Den forrige artikkelen i denne serien fortalte hvordan abbasidekalifatet i det tredje århundret AH (niende/tiende århundre e.Kr.) på jakt etter politisk legitimitet trakk en motvillig klasse av lærde muslimer inn i herskereliten som lovgivere og dommere. Dermed fikk prestestanden sin rolle i styringen av riket. Før denne utviklingen hadde ikke islam noen ensartet definert prestestand.

Herskerne inngikk en slags uformell byttehandel med denne nyrekrutterte prestestanden. De lærde fikk en forholdsvis åpen fullmakt i sitt arbeid med lovene og fikk være økonomisk uavhengige gjennom inntekter fra en slags veldedige stiftelser (waqf-er). De utarbeidet lovene, og herskerklassen iverksatte dem. Til gjengjeld støttet de lærde herskerne og talte deres sak. Herskerne selv var stort sett hevet over loven og levde i en dekadent luksus som ville ha ført til piskeslag om en av de alminnelige borgerne hadde prøvd seg på det samme.

Det abbasidene ville ha, var legitimitet gjennom religionen – og det fungerte. Det forrige dynastiet, umajjadene, lyktes ikke i å skaffe seg religiøs legitimitet. De hersket bare i 89 år, mens abbasidene klarte å bygge et teokrati og hersket (i en eller annen form) i 764 år. Strukturen oppsto av kyniske årsaker, men den førte med seg en viss stabilitet, og stabilitet har fordeler. Om vi skal bruke moderne begreper, hadde herskerne ansvaret for utøvende makt og presteskapet for lovgivende makt. Det var langt fra moderne tiders maktfordelingsprinsipper, men dette var 900-tallet, og det var langt bedre enn tyranni.

De lærde kunne av og til fungere som kontrollorgan overfor herskernes verste utskeielser. Dommerne var mektige, og rettens beslutninger ble gjennomført. «Moské og stat» drev begge med politikk – men var faktisk separate institusjoner som kontrollerte hverandre. Herskerne selv var hevet over loven, i hvert fall når det gjaldt private anliggender – mens en form for «rettssikkerhet» fantes for alle andre.

Rettssystemet var basert på rettslære og presedens fremfor en lovkodeks som virket ovenfra og ned. Det ga en viss desentralisering, som førte til at det fantes et enhetlig rettssystem over et enormt geografisk område.

Det er likevel viktig å huske at loven ikke var utelukkende «religiøs». Selv om systemet støttet seg til religiøse kilder tok det også hensyn til eksisterende lokale skikker. Mye dreide seg om sivilsaker, som kontraktslov. Juridisk pluralisme ga litt pusterom. Muslimer fra forskjellige lovskoler hadde forskjellige domstoler, og ikke-muslimske religiøse minoriteter kunne også ha sine egne domstoler. Dette var heller ikke perfekt, men langt fra så hegemonisk som for eksempel det katolske Europa under middelalderen.

En lang og stabil periode gjorde at regionen blomstret og ble økonomisk samordnet i stadig større grad. En kjøpmann med en kontrakt som var utferdiget i Damaskus, kunne få den håndhevet av en domstol i Fez. Økonomiske nyvinninger, som hawala (system for pengeoverføring over landegrenser), lot en kjøpmann fra Samarkand «sende» penger til Kairo. Waqf-ene (veldedige stiftelser) gjorde det mulig for en student fra Jemen å reise til Bagdad for å få en utdannelse der. Faglærte minoriteter – som jøder – foretrakk å leve i den muslimske verden fremfor Europa.

Det er verdt å legge merke til at de fleste av disse modellene, selv om de ofte kalles «islamske», ikke var religiøst bemyndiget. Men de utviklet seg i et 0 område med muslimsk majoritet og fikk en innebygd aktelse for religionen gjennom tradisjoner. Slik fungerte det lenge. Til og med etter at abbasidene ble avsatt – først av mongolene og så til slutt av ottomanene i 1517 – fortsatte en lignende modell, av den enkle grunn at den fungerte. Etter som lag av ny jurisprudens ble lagt over et eksisterende lovkorpus, beveget rettssystemet seg bort fra en direkte religiøs kilde. Ny presedens ble fastsatt og nye konvensjoner iverksatt.

Brede fremstillinger på tvers av århundrene kan gi oss et fugleperspektiv, ofte på bekostning av nyansene. Men her trenger vi et fugleperspektiv for å forstå den forvandlingen som skulle finne sted senere.

Ser vi noen få århundrer frem i tid hadde det oppstått en annen modell – en som utviklet seg i Europa, som hadde gått gjennom mange kriger mellom sine mange nasjoner og kjempet med og stort sett tøylet sin egen prestestand. Europas mørke middelalder lå bak dem, og nye og dynamiske krefter, militærmakt og velstand innebar at de kunne påtvinge sine hjemlige modeller som den nye globale normen.

Mellom år 1798, da Napoleons hær beseiret Egypt, og 1971, da de siste britiske kolonitroppene forlot Midtøsten gikk området gjennom store geopolitiske endringer. Klassiske modeller og maktstrukturer falt sammen og ble erstattet av noe annet – de mektige koloniherrene som hadde verdensherredømme, fremmet sin modell for nasjonalstater, nasjonale grenser og «sekulært» styre.

Fremveksten av nasjonalstaten hadde her en negativ effekt. En region som hadde vært uten grenser, og som var økonomisk, sosialt og kulturelt integrert, ble nå delt inn i flere stater, mange ledet av militærdiktatorer som lærte av kolonimaktene og utøvde sin «suverenitet» vilkårlig. Prøv å forestille deg at noen tok et helhetlig samordnet område, for eksempel USA eller Canada, og tvang hver enkelt delregion til å brytes løs under en lokal diktator, med harde grenser mellom delregionene.

Når en kniv har stått lenge i kroppen, må den fjernes forsiktig og planlagt, ellers kan den forårsake enda mer skade.

Fremveksten av nasjonalstaten gjorde regionen mindre enhetlig og fikk alvorlig effekt på maktstrukturene innenfor de individuelle statene. Selv om de tidligere maktstrukturene ikke var perfekte, fantes det en grunnleggende maktbalanse mellom herskerne og dommerne. Reformatorer på 1800-tallet, som Abd al-Rahman al-Kawakibi, arbeidet for at denne skulle utvikles mot noe mer moderne fremfor å bli knust. Han ønsket et konstitusjonelt monarki og at en tredje søyle – folket – skulle være representert gjennom et valgt parlament.

Men slik ble det aldri. I stedet fulgte en komplett monopolisering av politisk makt av én enkelt aktør. De nye nasjonale herskerne tok kontrollen over de veldedige stiftelsene som hadde gitt dommerne økonomisk uavhengighet og sørget for en rekke velferdstjenester. De innførte også en lovkodeks som virket ovenfra og ned, som, selv om den ivaretok noen religiøse prinsipper, ikke lenger lot de lærde stå for lovgivningen. Prestestanden – som en gang var en del av styrestrukturen – mistet sin uavhengighet og krympet mer og mer inn.

Systemet ble kalt «sekulært» fordi prestestanden i hovedsak var skjøvet ut på sidelinjen, men det skjedde uten hensyn til den forsiktige balansen som utviklet seg over århundrene. «Skillet mellom moské og stat» førte ikke til at makten ble adskilt og balansert, i stedet konsoliderte det makten under en tyrannisk hersker eller politisk parti. Aller mest alarmerende var det at de nye «sekulære» herskerne fortsatte å instrumentalisere religionen likevel, men denne gangen uten å kontrolleres av en motvektskraft.

På 1900-tallet oppsto mange mutasjoner og motreaksjoner på de gamle modellenes fall. Islam lever selv i en identitetskrise som vi strever med å takle. Den gamle modellen var arkaisk og måtte byttes ut – det er det ingen tvil om. Men det vi fikk, var ikke bedre, og overgangen var traumatisk. Mange av effektene vi ser i dag, er reaksjoner på det. Islamismen kan ses som en «islamsk statisme» – et forsøk på å få islam til å passe inn i en nasjonalstatsmodell. Salafismen – som vil tilbake til en tenkt nostalgisk «ren» fortid, før vi gikk oss bort – er også en respons på denne samfunnsmessige anomien.

Denne artikkelen argumenterer ikke for å skille det religiøse etablissementet fra politikken, og den argumenterer ikke for å la prestestanden være med på å styre landet. Men den er en påminnelse om den nåværende realiteten. Bortsett fra i Midtøstens to teokratier - Saudi-Arabia og Iran – er det å kreve at «stat og moské skal skilles» det samme som å kreve noe som på nesten alle vis allerede har skjedd for et århundre siden. I de fleste muslimske land har staten allerede tatt over, monopolisert og instrumentalisert moskeen. Prestestanden er en skygge av sitt tidligere selv. Staten viser dem symbolsk aktelse, men de deltar ikke praktisk i styre og stell.

Makt korrumperer – både hos en sekulær hersker og en teokratisk prest. Og så snart tyranner klarer å befeste sin makt, handler de ikke lenger i samfunnets interesse. I stedet kjemper de seg imellom, sløser med ressurser og kaster bort menneskelig potensial. Hvis vårt mål er demokrati, må vår første fiende være tyranniet i enhver forkledning, og det vil si et fokus på maktseparasjon og -balanse som kan forhindre enhver enkeltstående makt fra å monopolisere samfunnet, om den er religiøs eller sekulær.

Denne analysen fokuserte på Midtøsten, men lignende tendenser kan ses andre steder. Etter som Midtøsten går i oppløsning er det vanskelig å vende blikket bort fra den daglige strømmen av katastrofer og se på sluttspillet på sikt. Demokratisk reform må, både i den muslimske verden og ellers, prioritere liberalisme fremfor sekularisme. Et sekulært styre er viktig, men ikke tilstrekkelig. Det er nødvendig med en sann maktseparasjon for å unngå tyranni og sikre individets frihet. I dag oppnås det best ved å styrke og beskytte samfunnsaktivister, nasjonale reformatorer, sosiale entreprenører og fritenkere for å bekjempe de forskjellige undertrykkende systemene som forhindrer reformer.

Oversatt fra engelsk av Inger Sverreson Holmes. Artikkelen er publisert i Aftenposten 2.7.17.