Fins det smutthull i reglene for partifinansiering i Norge?

Det var tema i Politisk kvarter i dag.

Foranledningen var at partienes generalsekretærer var invitert til Kommunal- og distriktsministeren i dag kl. 13.

Det er riktig nok ikke statsråden som har tatt det egentlige initiativet til møtet, ettersom det er Fremskrittspartiet og Høyre som lenge har bedt om en bred gjennomgang av regelverket. Fremskrittspartiet ba om en slik gjennomgang for hele tre år siden.

Også Eivind Smith, som leder Partilovnemnda, sendte i desember 2023 et langt brev til kommunal- og distriktsministeren, der han og nemnda redegjør for reformbehov i regelverket.

Likevel har ingenting skjedd.

I utgangspunktet kan alle partier og partiledd motta gaver og støtte fra privatpersoner, bedrifter og organisasjoner. Det er et krav at partiet vet hvem bidragsyter er, og at giveren ikke er et offentlig kontrollert foretak eller en utenlandsk giver. Eksempler på bidrag som er listet opp i regelverket, er penger, varer, tjenester, utlån, rabatter, ytelser som blir gitt gratis eller til underpris og lån på ikke-kommersielle vilkår.

Men som Partilovnemnda skriver i sitt brev:

«Samfunnet har endret seg vesentlig i løpet av de nesten 20 årene siden partiloven ble vedtatt. Både endringer i demokratiets virkemåte, fremveksten av nye medier og svakheter ved loven som har vist seg gjennom bruk, gjør at tiden nå er inne for reform. (…) I dette brevet reiser vi spørsmål om blant annet

• indirekte partistøtte gjennom foreninger, aksjonsgrupper mv.,
• partistøtte i form av annonser og kampanjer betalt av andre,
• støtte til kandidater, ikke direkte til partier,
• finansieringen av uregistrerte partier og lister og av folkevalgte grupper,
• finansieringen av politiske påvirkningskampanjer utenom partiene, og
• politisk meningsdannelse gjennom sosiale medier.»

Det som har fått mest oppmerksomhet, er at Fremskrittspartiet har tatt imot gaver fra Aksjon Borgerlig valgseier (de andre borgerlige partiene har takket nei). Giveren er altså denne aksjonen og dermed kjent for Fremskrittspartiet, men det er ikke kjent hvem de egentlige giverne til aksjonen er. Spørsmålet som derfor reises, er om denne måten å gi og motta bidrag på, er i strid med intensjonene i loven. Det er ett av spørsmålene som Partilovnemnda gjerne vil avklare.

Fremskrittspartiet er også for en slik avklaring, men reiser samtidig noen spørsmål:

Hva vet Arbeiderpartiet om de egentlige giverne bak gavene fra LO? LO samler tross alt inn penger fra medlemmene, og medlemslistene er ikke offentlige.

Og, sier Fremskrittspartiet: Er det ikke enda verre at LO kan «kjøpe» seg innflytelse i Arbeiderpartiet, og at LO kan øve innflytelse på partiet (og dermed regjeringen) i lukkede fora, enn det er å motta gaver fra noen som man ikke vet hvem er?

Så lenge giverne til Aksjon Borgerlig valgseier ikke er kjent for noen andre enn advokaten som formidler gavene til Aksjonen, så kan de jo heller ikke øve noen direkte innflytelse på Fremskrittspartiet.

Spørsmålene er hverken irrelevante eller uinteressante.

Arbeiderpartiets partisekretær, Kjersti Stenseng, svarte med en ren retorisk finte da dette kom opp i Politisk kvarter i dag.

Hun viste til at Arbeiderpartiet er stolt av sine tette finansielle og organisatoriske bånd til LO og sa at hun ville hatt «null problemer», dersom Fremskrittspartiet tok en organisasjon eller bedrift – for eksempel «en reder i Oslo» eller en «verftseier på Sunnmøre» inn i sitt sentralstyre.

Men hva mener Stenseng egentlig med dette?

Selvsagt er det ikke et problem at «en reder i Oslo» eller «en verftseier på Sunnmøre» gir penger til et parti og samtidig er medlem av partiet og kanskje blir valgt inn i sentralstyret.

Men det er ikke dette saken dreier seg om.

Spørsmålet er om en reder eller verftseier som gir penger til for eksempel Fremskrittspartiet, skal ha en reservert plass i partiets organer; ha egne, formaliserte og lukkede samarbeidsmøter med partiets ledelse og dermed større innflytelse enn partiets medlemmer, og kanskje til og med være en tilbakevendende leder av partiets interne valgkomité.

Ville Arbeiderpartiet og Stenseng hatt «null problemer» med det?

Selvsagt ikke.

Stensengs svar virker nærmest konstruert for å lure lytterne til å tro at dette ville vært grei skuring.

Sannheten er at en slik ordning ville møtt svært sterk kritikk – og det med rette.

Politisk kvarter var heller ikke innom alle de skjulte måtene LO yter støtte til Arbeiderpartiet på.

LO driver nemlig sin egen valgkamp for Arbeiderpartiet – med busser, annonser, kampanjer og stands – og med LO-medarbeidere som får fri med lønn for å drive valgkamp for Arbeiderpartiet. Alt skjer i tett samrøre med Arbeiderpartiets folk, og partiene på borgerlig side blir ofte angrepet mer av LO i en valgkamp enn de blir av Arbeiderpartiet.

Da dette ble tatt opp for en stund siden, mente LO-lederen at det nærmest vil være umulig å verdsette disse bidragene. Hun var blant annet bekymret for at det ville kreve et stort byråkrati.

Stort dårligere unnskyldninger er det vel ikke mulig å komme med fra noen som helt regelmessig bidrar til å mistenkeliggjøre borgerlige partier som mottar gaver, selv om både beløpenes størrelse og givernes identitet er kjent for alle.

Det kan virke som at regjeringen og Arbeiderpartiet sleper bena etter seg når det gjelder en eventuell revisjon av partistøttereglene.

De vil gjerne mistenkeliggjøre de borgerlige partiene – og Fremskrittspartiet i særdeleshet – men de ønsker ikke å sette søkelyset på seg selv.

Det er selvsagt ikke holdbart.