I går (5. oktober) så jeg på NRK Debatten.

Der var det med åtte – ti personer som mente at Erna Solberg må gå av som Høyreleder, og én som mente at det ikke var helt sikkert at hun må gjøre det.

Den ene, som ikke var helt sikker, var Ove Vanebo.
Han har skrevet bok om krisehåndtering og vet litt om hvordan politiske skandaler kan utvikle seg.

Han har også erfaring med å håndtere kriser, hvorav den mest kjente antakelig er den såkalte Birkedal-saken.

Når man har levd en stund, vet man at Vanebo har rett. Skandalene utvikler seg veldig ofte annerledes enn man tror.

Også når de utvikler seg annerledes enn vi mener at de bør utvikle seg, kan det gå både dårlig og bra.

For å nevne et par eksempler:

Midt på 1990-tallet var det en voldsom skandale knyttet til daværende sentralbanksjef Torstein Moland. Han hadde en fortid i Arbeiderpartiet, og på grunn av en skattesak ble han kraftig kritisert av blant andre Høyre. Det endte med at Moland gikk av som sentralbanksjef.

Selv var jeg svært kritisk til Høyres håndtering, og jeg vil si at jeg fikk rett til slutt. Da skattesaken var ferdig behandlet, viste det seg at Moland hadde gått av uten at det forelå noen rimelig grunn til at han skulle gjøre det. Hele forløpet var i seg selv en mye større skandale enn selve saken.

For tre – fire år siden var det en annen stor skandale, nemlig VGs kritikkverdige adferd i den såkalte Bar Vulkan-saken.

Kommentatorer i mediene er ofte veldig opptatt av håndteringen av saker. En gang iblant er det selve håndteringen – og ikke substansen – som blir den egentlige skandalen. Andre ganger mener mediene at skandalen både er selve saken og håndteringen.

Dette ser ut til å være VGs synspunkt nå: Solberg-saken er en skandale, både på grunn av sakens substans og håndteringen.

Det samme kan man si om VG-skandalen. Den var ille nok i seg selv, men den ble også elendig håndtert.
Men det interessante er at den som var ansvarlig for det hele, ble sittende.

VG valgte å kvitte seg med underordnede medarbeidere, mens den som hadde ansvaret – og i dette tilfellet faktisk også var medskyldig – ble sittende. Gard Steiro var rett og slett en for god leder for VG til at VG ville gi slipp på ham.

Steiros foresatte, altså de som bestemte om han fortsatt skulle bli sittende, visste nok hvem som hadde ansvaret. Men de valgte å uttrykke full tillit til ham, fordi de mente at det var best for VG på lang sikt. De trodde at han ville greie å legge skandalen bak seg og bygge opp tilliten på nytt.

Jeg var skeptisk den gangen, men i etterpåklokskapens lys vil jeg si at de fikk rett.

Gard Steiro fremstår som en veldig god redaktør, og han er en av dem i mediene som er mest villig til åpent å diskutere arbeidsmetoder og etiske dilemmaer som avisen og pressen generelt stilles overfor. Hvis jeg ikke husker helt feil, mener han at han lærte mye av den skandalen han selv sto midt i og var ansvarlig for.

Jeg vet ikke hva som rører seg i Erna Solbergs hode.

Hadde hun vært statsminister eller statsråd, er det rimelig at mange hadde krevd hennes avgang. Det ville kanskje også (et flertall på) Stortinget gjort etter at saken var ferdigbehandlet i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Men nå er Solberg leder for en privat forening, der det er medlemmene som bestemmer. Da kan hun og foreningen ta den tiden som trengs for å bestemme seg for hva som skal skje – akkurat slik VG-folkene gjorde da det kokte og stormet som verst rundt dem.

Det var ikke gitt at VG-redaktøren, og dermed også avisen, ville greie å gjenoppbygge tilliten.

Det samme gjelder selvsagt for Erna Solberg og Høyre nå.

Men Ove Vanebo har rett.

Vi vet ikke nøyaktig hvordan dette vil eller kan utvikle seg.

Derfor er det ingen grunn til at Solberg skal la seg drive rundt i manesjen av mediene eller av folk som uansett ikke ville stemt på Høyre, fremfor å ta seg den tiden og de overveielsene som trengs for å treffe en klokest mulig beslutning.

Det er dessverre erfaring for å si at det ikke alltid er de klokeste og mest sindige som vinner frem når det koker som verst.