Sandberg har rett
Jeg støtter Per Sandberg i denne debatten: Partienes medlemmer og tillitsvalgte, og helst også velgere, må lære og forstå hvilke avtaler man har inngått, lære seg å glede seg over de seirene som vinnes, og samtidig forstå hvilke begrensninger slike avtaler legger på partiene. Men ellers må takhøyden være stor. For dersom debatten holdes levende, kan Solberg-regjeringen få noen gode ideer også til sin neste periode, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 18. februar 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I dag var det to, litt sinte, debatter på Dagsnytt 18.
Typisk nok dreide begge seg om utspill fra FrP. Det gjaldt bl.a. Carl I Hagens ønske om en egen innvandringsetat for å sikre bedre integrering og språkopplæring for barn av innvandrere, Oslo Fremskrittspartis vedtak om å innføre en karensdag i sykelønnsordningen – og ønsket om en egen folkeavstemning om innvandring, som er nedfelt i Fremskrittspartiets program.
Typisk nok tas også utspillene fra FrP unødig ille opp. Carl I Hagen, for eksempel, ble sterkt kritisert av Ap i Dagsnytt 18, enda det er veldig vanskelig å høre hva som er forskjellen på det FrP og Ap mener om integrering og språkopplæring for barn av innvandrere.
Uenigheten om folkeavstemninger er mer reell – for her skiller FrP, Rødt og MDG seg ut i den norske partifloraen – som tre partier som mer enn andre mener det er riktig med hyppige folkeavstemninger, noe min kollega Bård Larsen skrev om i VG forleden.
Min kommentar her dreier seg imidlertid ikke om selve sakene – men om det som var temaet for debatten mellom nestlederne Per Sandberg i FrP og Ola Elvestuen i Venstre – og som også er tatt opp av mange andre i det siste: Skal det være lov for de fire samarbeidspartiene – Høyre, FrP, KrF og Venstre – å fremme og tale for sine primærstandpunkter, som enten ikke har vært tema for avtalene de har inngått, eller som de ikke har fått gjennomslag for?
I denne debatten syns jeg Sandberg har viktige poenger.
Selvsagt kan det ikke være slik at partiene, stortingsgruppene eller medlemmer av Regjeringen bryter avtaler som er inngått.
Men derfra til å si at ikke partienes lokalforeninger og enkeltmedlemmer kan fremme krav, ønsker og meninger som de, på grunn av samarbeidet, ikke kan nå frem med nå, mener jeg er for drøyt. Ja, ikke bare drøyt – jeg tror det er uklokt.
I Dagsnytt 18 kom det frem særlig to innvendinger mot å fremme primærstandpunkter på denne måten:
Ola Elvestuen poengterte at FrPs stortingsgruppe eller regeringsfraksjon ikke kunne gå inn for en folkeavstemning om innvandringspolitikken, siden det er inngått en avtale om innvandringspolitikken mellom de fire partiene. Det har han rett i, men dette forstår jo også FrP. Oslo FrPs nye leder sa det selv i Politisk kvarter i dag morges: Oslo-partiet hadde riktig nok vedtatt at de ønsker en karensdag i sykelønnsordningen, men dette er ikke et krav som vil bli fremmet i Stortinget eller i Regjeringen, ettersom man har inngått en avtale om ikke å røre sykelønnsordningen i denne perioden.
Programlederen på sin side spurte om ikke velgerne blir forvirret av at et parti – i dette tilfellet FrP – snakket med «to tunger» ved både å fremme sitt primærstandpunkt og gi beskjed om at dette er et standpunkt som partiet ikke fullt ut kan forfølge, f.eks. i Stortinget og i regjering. Men dette er jo en risiko det er opp til FrP selv å ta, og dessuten er det ikke sikkert at velgerne har så vanskelig for å forstå dette. Det er ikke pr definisjon «dobbeltkommunikasjon» og fortelle at man 1) har et standpunkt man vil kjempe for på lang sikt, mens man 2) har valgt å inngå et kompromiss på kort sikt.
Og her er vi ved noe av poenget. Jeg tror det er to viktige grunner til at samarbeidspartiene må ha lov til å fremme sine primærstandpunkter og la de tusen blomster blomstre – bare spillereglene blir fulgt:
For det første må det være helt legitimt å drive et langsiktig påvirknings- og overbevisningsarbeid overfor velgerne. Vel er det umulig å innføre innstramninger i sykelønnsordningen nå, men skal det bli mulig i fremtiden – og f.eks. når samarbeidspartiene inngår en ny avtale for en ny periode – må man kunne ha en dialog med velgerne og fremføre sine argumenter i det offentlige rom.
For det annet tror jeg hele samarbeidsprosjektet er avhengig av at den politiske debatten i de fire partiene og deres omland er levende og inspirerende – og ikke pakket inn i formaliteter, munnhuggeri om hvem som holder avtaler eller ikke – eller, slik inntrykket var av det rødgrønne prosjektet – stram regi fra toppen. På den måten går idedebatten en sikker død i møte, og dermed dør også prosjektet – men hva verre er: Det blir vanskeligere å reise seg igjen.
Profesjonelle politikere glemmer ofte hva som opprinnelig virket så tiltrekkende med politikk. Ofte er det muligheten til å diskutere de evige spørsmål, ta dristige standpunkter, tenke stort, reparere feil og bevege verden.
Hvis disse mulighetene fratas folket på grasrota, risikerer de på toppen å måtte seile sin egen sjø.
Derfor støtter jeg Per Sandberg i denne debatten: Partienes medlemmer og tillitsvalgte, og helst også velgere, må lære og forstå hvilke avtaler man har inngått, lære seg å glede seg over de seirene som vinnes, og samtidig forstå hvilke begrensninger slike avtaler legger på partiene.
Men ellers må takhøyden være stor.
For dersom debatten holdes levende, kan Solberg-regjeringen få noen gode ideer også til sin neste periode.
Uten en levende debatt, derimot, vil regjeringen stå fattig tilbake.
All skaperkraft sitter tross alt ikke i departementene.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 18.2.14.
Mer fra bloggen
Skal ha, skal ha!
På tide med en ny maktutredning, men Gaute Skjervø bommer totalt
DemokratiPolitikk og samfunn
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
