Politikernes "kjærlighetsgaranti": Arbeiderpartiet har rett
Behovet for å vite hvordan man skal gjennomføre nye lov- og regelbestemte tiltak, hva konsekvensene kan bli og hvor dyrt det kan bli, er større enn noen sinne, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 19. april 2018
I dag behandler Stortinget et forslag fra Arbeiderpartiet om å vedta en «kjærlighetsgaranti» for gamle mennesker som må bo på institusjon: De ønsker å sikre at «ektepar eller samboere som ønsker det, kan bo sammen også når de blir gamle og må flytte på institusjon, forutsatt at begge er avhengig av omsorgstjenester.»
Under behandlingen i Stortinget har et flertall bestående av Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og SV gått et langt skritt videre. De vil gi en slik «kjærlighetsgaranti» også til ektefeller og samboere som ikke er avhengig av omsorgstjenester, og de ber regjeringen «ta inn bestemmelser om samboergaranti, som er uavhengig av ektefelle eller samboers behov for omsorgstjenester, ved utarbeidelse av nasjonale kriterier for tildeling av langtidsopphold.»
Hvordan dette skal gjennomføres og hva konsekvensene blir, vet ingen, siden saken ikke er utredet. Vedtaket føyer seg dermed inn i rekken av flere vedtak som er fattet etter valget i høst om omfattende og dyre tiltak som ikke er skikkelig utredet. Det nye er at også regjeringspartiene nå har lagt ut på denne galeien. Det er oppsiktsvekkende.
Behovet for å vite hvordan man skal gjennomføre nye lov- og regelbestemte tiltak, hva konsekvensene kan bli og hvor dyrt det kan bli, er større enn noen sinne. Både ifølge Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding fra 2013 og Solberg-regjeringens melding fra 2017 fremkommer det med all mulig tydelighet at vi styrer mot et stort finansieringsgap på offentlige budsjetter, dersom ingenting gjøres. Dette skyldes at oljeinntektene gradvis får mindre betydning, at vi blir flere eldre, at vi arbeider mindre, og at produktivitetsveksten er for lav.
Regjeringen håper at vi skal greie å møte denne finansieringsutfordringen med å jobbe mer og bli mer produktive. Statsministeren pleier blant annet å fremheve at det holder å øke antall timeverk pr innbygger med 13 prosent. Men 13 prosent er ganske mye. Det blir bare åtte prosent, dersom for eksempel alle kvinner som arbeider deltid, og det er mange, begynner å jobbe heltid.
Det er derfor slett ikke sikkert at dette er nok til å dekke det fremtidige finansieringsgapet. Kanskje må regjeringen, eller en fremtidig regjering, også ty til mer drastiske tiltak, som å innføre flere og høyere egenandeler og kutte i enkelte velferdsordninger. Det vil sikkert være ulike meninger om hvorvidt også skattene bør økes, og når det eventuelt er lurt at det skjer, men alle er antagelig enige om at skatteøkninger alene ikke vil løse problemet.
Det aller enkleste tiltaket som kan gjennomføres, er ikke å binde seg til å gjennomføre nye kostnadskrevende reformer – eller å unngå å gjøre det før vi vet hvordan vi skal betale for dem. Man kunne for eksempel tenke seg at det ble innført en «kjærlighetsgaranti» for alle mot at man valgte å gjøre mindre av noe annet. Det ville være å prioritere.
Men dette gjør ikke Stortinget i dag. Med de tre regjeringspartiene i førersetet fatter Stortinget tvert om et vedtak som gjør det enda vanskeligere å finansiere velferdsstaten i fremtiden, og som det kan bli svært vanskelig for kommunene å gjennomføre. Arbeiderpartiet fortjener ros for ikke å være med på vedtaket.
Alt i alt er det lite som tyder på at partiene på Stortinget fullt ut har tatt innover seg det de selv har skrevet i sine egne perspektivmeldinger eller behandlet i Stortinget. De mest pessimistiske, som for eksempel Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt, skrev for en tid tilbake at «mitt tips er at (olje)fondet tappes først, deretter forsøker man med skatteøkninger. Når det viser seg ikke å fungere, kommer til slutt kuttene.»
Alternativt kommer det en ny generasjon politikere som tør der andre tier, slik de ikke-sosialistiske ungdomspartiene viste at de turte denne uken, da de tok til orde for å kutte i sykelønnen for å kunne prioritere noen som trenger det mer.
Uansett bør partiene på Stortinget overveie å ta et større ansvar for helheten og slutte å fatte vedtak uten å utrede konsekvensene først.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 19.4.18.
Mer fra bloggen
Skal ha, skal ha!
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Nei, Kronprinsen «må» ikke svare. Han og Kronprinsessen har svart.
Institusjoner og forvaltning
Hvorfor ikke heller et protesttog mot arbeidsministeren og NAV?
Trygder og pensjonerVelferdsstaten
Ledere i offentlig sektor går av, sparkes og hetses. Det er et faresignal.
Institusjoner og forvaltningPolitikk og samfunn