Panama Papers: På tide å roe seg litt ned

Man kan lure på om det er denne mangelen på mer spektakulære funn som gjør at enkelte medier, politikere og professorer nå går så langt som de gjør i sine kommentarer. Kristin Clemet blogger.

Kristin Clemet

Publisert: 18. april 2016

Aftenposten har fått mye og velfortjent ros for å ha vært med på å dekke tidenes største dokumentlekkasje, kalt Panama Papers.

I mange land har saken fått dramatiske konsekvenser, mens det i Norge foreløpig ikke er blitt avslørt noen politikere, myndighetspersoner eller andre «øvrighetspersoner» som befolkningen har eller bør kunne ha tillit til. De 40 skatteparadiskundene som Aftenposten fortalte om i forgårs, virker til å være relativt alminnelige mennesker, som mest av alt gir assosiasjoner til litt velstående pensjonister som har flyttet til Spania.

Man kan lure på om det er denne mangelen på mer spektakulære funn som gjør at enkelte medier, politikere og professorer nå går så langt som de gjør i sine kommentarer, noe jeg også berørte i min forrige blogg. Aftenpostens lederartikkel på lørdag er, etter min mening, helt ute av proporsjoner.

Det er egentlig tre spørsmål som er oppe til debatt i saken om DNBs rolle i Panama Papers.

Det ene spørsmålet dreier seg om forholdet mellom ansvar og konsekvens. Skal for eksempel en leder, som utsettes for kritikk, ta ansvar ved å gå av eller bli i sin stilling for å rette opp det som er galt? Dette har vært et tema som både Civita og Minerva har belyst grundig tidligere, blant annet i kjølvannet av 22.juli-tragedien. Selv var jeg blant noen ytterst få – sammen med VG – som mente at Stoltenberg burde ha gått av etter at 22.juli-kommisjonen la frem sin rapport. Jeg mente at hvis begrepet ansvar, som ikke må forveksles med skyld, overhodet skulle ha en mening, så måtte det få betydning da.

Som alle nå vet, gikk ikke Stoltenberg av. Saken utviklet seg i stedet til det verre. Stortinget greide ikke en gang å plassere ansvaret – men lot det diffuse begrepet «myndighetene» få ansvaret for det som gikk galt 22.juli 2011. To av mine kolleger har for øvrig skrevet om dette her.

I lys av dette virker det både absurd og komisk at medier og politikere nå er så skråsikre på at Rune Bjerke bør (vurdere å) gå av – eller bør bli kastet. Etableringen av postboksselskaper dreide seg om en bitte liten del av bankens virksomhet som han ikke visste om, og som ikke var ulovlig – selv om banken selv nå mener at den var uheldig. Skal man tro svarene fra de skatteparadiskundene som Aftenposten har vært i kontakt med, har også banken opplyst om informasjonsplikten til norske skattemyndigheter. I Aftenposten etterlates det inntrykk av at DNBs golfturer til Spania først og fremst hadde til hensikt å skaffe «skatteparadiskunder», men jeg tviler litt på at det er riktig. «Flere ulike banker slåss om kundene i det skandinaviske miljøet», forteller en av Aftenpostens kilder, og her er vi kanskje nærmere sannheten: Golfturene var ledd i en bredere markedsføring rettet mot den skandinaviske kolonien i Spania – selv om altså DNB også hadde et produkt i sin portefølje som, slik banken ser det i dag, ikke burde vært der.

Det andre spørsmålet dreier seg om hvordan en virksomhet og leder håndterer en krise, herunder blant annet hvordan kommunikasjonen utad og overfor pressen er. I Aftenpostens leder besværer forfatteren seg over at Bjerke og banken ikke har reagert lynfort og med maksimal åpenhet – og mener at Bjerke er «drevet fra skanse til skanse», noe som for øvrig ikke er mitt inntrykk.

Det som derimot er mitt inntrykk, er at mange som er involvert – enten det gjelder mediene, banken, Bjerke, næringsministeren eller enkelte stortingsrepresentanter – nå er veldig opphausset og virker litt «paniske», fordi alt må gå så fort. Alt må visstnok skje veldig raskt for at det skal være tillitvekkende – eller som Aftenposten skriver: «..hvis det ikke er alt for sent for Rune Bjerke, haster det i alle fall for han å komme à jour».

Men hvorfor det?

Dette dreier seg om en sak der det som er avslørt og uheldig, er et avsluttet kapittel. Det saken nå dreier seg om, er finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Er det ikke da bedre å ta den tiden som trengs for å gjøre arbeidet skikkelig fremfor å skynde seg så voldsomt at man risikerer å gjøre feil? Hva er egentlig poenget med det?

Også her er det en interessant parallell til 22.juli-saken. Jeg tror en viktig grunn til at praktisk alle hadde et godt inntrykk av Stoltenberg etter 22.juli-tragedien og mente at han burde ta ansvar ved å bli sittende, var at han imponerte så mye da selve tragedien inntraff. Talene og kommunikasjonen var veldig bra, noe som også ble bekreftet av 22.juli-kommisjonen: Utrolig mye av beredskapen sviktet, men kommunikasjonsberedskapen var på plass. Det var som å oppleve den til tider forhatte kommunikasjonsbransjens endelige seier: Det er ikke så farlig om det går til helvete, bare man håndterer det bra og kommuniserer smart.

Men på dette området syns jeg mediene kunne fortjene et nærmere søkelys. Ofte kaster mediene den første sten – fordi de avslører noe kritikkverdig. Men når det kritikkverdige av og til viser seg ikke å være så veldig kritikkverdig likevel, eller det blir vanskelig å spinne videre på en sak i det uendelige, går de samme mediene over til å kritisere måten avsløringen ble håndtert på. Svært ofte leser man nemlig dette i pressen: Det er ikke selve saken, men måten den er håndtert på, som gjør at vedkommende person(er) eller institusjon(er) fortjener kritikk. Hva medienes kommentatorer syns er bra håndtering, er som regel ikke lett å forutsi – men det man kan si, er at et medium i slike situasjoner lett kan gå fra å drive journalistisk opplysningsvirksomhet til å bli en slags dommer i egen sak.

Det tredje spørsmålet som er oppe til debatt, er statens eierskapsutøvelse – og om det er bra at for eksempel stortingsrepresentant og medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Abid Raja, går så langt i å bedømme og dømme Rune Bjerke, og om det er riktig av Monica Mæland å være så aktivistisk og detaljert i sine spørsmål til DNBs styre. Selv blir jeg litt skeptisk når departementet i rekordfart formulerer 17 nye – til dels ganske spesielle – spørsmål, og det åpenbart går så fort at man ikke en gang har tid til å lese korrektur.

Det er antagelig på tide for noen hver å roe seg litt ned.

Innlegget var publisert på Kristin Clemets blogg mandag 18. april 2016.

Publisert: 21. november 2023