Offentlig og privat sektor: Et skjebnefellesskap med dårlig kommunikasjon

«Offentlig og privat sektor er fullstendig vevet inn i og totalt avhengig av hverandre. De burde ha respekt for hverandres egenart og bidrag til det svært gode samfunnet vi lever i,» skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 14. februar 2018

Forleden snakket sjefen i NHO, Kristin Skogen Lund, om sine ønsker for pensjonsforhandlingene i offentlig sektor.

Reaksjonen hun fikk fra sjefen i fagforeningen Unio, Ragnhild Lied, var foruroligende.

Ifølge Lied bør Skogen Lund «passe sine egne saker» og «holde fingrene fra fatet», for ellers «øker hun streikefaren». Lied mener at de offentlig ansatte har «helt særegne utfordringer som ikke Kristin Skogen Lind kjenner til». Og disse særegne utfordringene, som altså NHO-sjefen ikke kjenner til, gjør at de må ha bedre pensjonsordninger enn ansatte i privat sektor har.

La oss, før vi går videre, spole litt tilbake:

Stoltenberg II-regjeringen har fått mye og berettiget ros for at den greide å fullføre en pensjonsreform. Likevel var det langt fra den pensjonsreformen Stoltenberg og mange andre opprinnelig ønsket. Det ble i realiteten en halv reform: Pensjonssystemet for privat sektor ble reformert, mens det skjedde svært lite i offentlig sektor. (Oppdatert 14.2.: Jeg har endret «ikke skjedde noe» til at det «skjedde svært lite», for det skjedde faktisk litt også i offentlig sektor.)

Pensjonsreformen i privat sektor er likevel en av de viktigste reformene som har vært gjennomført i Norge de senere år. Den har gitt mange mennesker noen ekstra goder, som for eksempel muligheten til å ta ut pensjon og jobbe og tjene penger på samme tid. Men samtidig sparer den det offentlige, og dermed samfunnet, for store summer på sikt, blant annet fordi flere jobber lenger og fordi mange får mindre pensjon i fremtiden enn de ellers ville fått. Den gjør altså velferdsstaten vår mer bærekraftig, også for barn, barnebarn og oldebarn.

Det må være opplagt at også ansatte i offentlig sektor må bidra til en mer bærekraftig velferdsstat. Også for dem må det bli mer lønnsomt å stå lenger i arbeid, og det må bli lettere å pendle mellom offentlig og privat sektor uten at man blir straffet på pungen. Det er derfor i samfunnets interesse at også forhandlingene om pensjonsreform i offentlig sektor nå fører frem.

Spørsmålet er: Har vi, som tilfeldigvis ikke selv er ansatt i offentlig sektor, rett til å ha noen meninger om hva som bør skje i forhandlingene eller med offentlig sektor generelt?

Selvsagt har vi det!

For det første er ikke offentlig og privat sektor øde øyer. De er vevet inn i hverandre, lever i et skjebnefellesskap og kan ikke greie seg uten den andre. Privat sektor, enten det er private familier, organisasjoner eller bedrifter, kan ikke greie seg godt uten velfungerende offentlige tjenester, infrastruktur og en grunnfestet rettsstat. Det ser man med all tydelighet i fattige land eller land uten et liberalt demokrati.

Men det er også motsatt: Offentlig sektor kan ikke eksistere uten en velfungerende privat sektor som blant annet bidrar til å finansiere helse og utdanning, infrastruktur og rettsvesenet. For offentlige kasser er offentlig sektor tross alt en netto utgift. Inntektene må komme fra den delen av samfunnet som skaper økonomiske verdier og derfor kan betale skatt. Også dette ser man med all mulig tydelighet i fattige og mindre velfungerende land: Uten en lønnsom og ansvarlig privat sektor, blir det hverken fattigdomsreduksjon, institusjonsbygging eller fremgang.

For det annet er offentlig sektor vårt felles eie. Det er, som sosialdemokratene liker å si det, selve fellesskapet. Enhver i Norge har derfor nøyaktig samme rett som alle andre til å mene hva de vil om offentlig sektor, om hvordan den forvaltes og foredles. Offentlig sektor bruker ikke sine egne penger – den bruker alles penger, og derfor har også alle en soleklar rett til å vite og mene noe om hvordan pengene blir brukt. Og det gjelder selvsagt også Kristin Skogen Lund.

For det tredje er det viktig at vi kan mene noe om den andre, fordi de begge kan ødelegge for og lære av hverandre. Dersom offentlig sektor blir for stor, for dyr og for ineffektiv, vil den hverken kunne hjelpe eller bli finansiert av en konkurranseutsatt privat sektor. Motsatt kan man si at dersom privat sektor flykter fra skatt, vil den også ødelegge for muligheten til å finansiere offentlig sektor. Det gjelder derfor å lytte til hverandre og høre hvilke legitime behov den andre sektoren har.

Det er vanskelig å være sikker, men mitt inntrykk er at privat sektor, representert ved sine organisasjoner, er mer opptatt av og interessert i betydningen av en velfungerende offentlig sektor – enn offentlig ansattes organisasjoner er av privat sektors betydning og behov. Det er mulig jeg tar feil, og i så fall hører jeg gjerne om det.

Men jeg har tross alt hørt mye fra private bedrifter og deres organisasjoner om hvor viktig det er med et godt utdanningssystem, god infrastruktur, et godt helsevesen og høy tillit til det offentlige, også for at private bedrifter skal kunne gjøre en god jobb. Men jeg kommer i farten ikke på noen ledere for ansattes organisasjoner i offentlig sektor som pleier å fremheve betydningen av en velfungerende og konkurransedyktig privat sektor, blant annet som kilde til finansiering av offentlig virksomhet. Ofte hører man vel, tvert om, om farene ved privat sektor.

Et problem er, etter min oppfatning, at den svake interessen for å forstå og tale for betydningen av en sterk privat sektor, gjerne med et godt, norsk eierskap, også smitter over på mediene (som jeg har skrevet om før) og den politiske debatten. Det er nesten tragisk å se den ensidigheten som preger mediene og debatten om «profitt» i velferdstjenestene og hvor liten forståelse det er for at vår velstand og velferd faktisk hviler på en sunn og velfungerende markedsøkonomi. For den som vil sette seg inn i hva som er poenget med «profitt» eller hva private aktører kan bidra med, anbefaler jeg alt det min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund har skrevet om temaet – hvilket ikke er så rent lite.

Offentlig og privat sektor er fullstendig vevet inn i og totalt avhengig av hverandre. De burde ha respekt for hverandres egenart og bidrag til det svært gode samfunnet vi lever i. De burde også ønske velkommen en økt interesse, respekt og forståelse for hverandre – og for muligheten til å lære av hverandre.

Å be den andre «holde fingrene fra fatet» er ikke særlig konstruktivt.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 13.2.18.

Publisert: 26. juni 2023