Torsdag 29. februar endret Aftenposten syn på abortloven.

Avisen, som inntil da hadde støttet systemet med selvbestemt abort frem til utgangen av 12. svangerskapsuke, mener nå at grensen bør flyttes til utgangen av 18. uke.

Jeg tror ikke noen ble overrasket over dette skiftet.

Selv mener jeg at grensen fortsatt bør kunne gå ved 12. uke, men jeg er enig i mye av det Aftenposten ellers skriver om abortloven.

Abortloven er en gammel lov, og det er svært lenge siden loven var moden for revisjon. Det er derfor positivt at regjeringen satte ned et offentlig utvalg som nå har levert en grundig, nyansert og god utredning om loven.

Aftenposten peker på flere av grunnene til at loven bør moderniseres. Synet på kvinner, abortmetoder og forholdet mellom pasient og helsevesen er blant de forholdene som er relevante for abortloven, og som er sterkt endret siden loven ble vedtatt på 1970-tallet.

Men jeg syns at Aftenposten, og andre som mener at grensen for selvbestemt abort bør utvides, også kunne kostet på seg å nevne noen andre interessante sider ved utvalgets utredning.

Den er nemlig også overraskende respektfull og forståelsesfull overfor dem som har et annet og mer restriktivt syn på abort enn det som det store flertallet har.

I tillegg imøtekommer utredningen dem som har ment at paragraf 2c, som åpner for sene aborter basert på såkalt eugenisk indikasjon, bør fjernes. Utvalget mener at paragrafen er diskriminerende og ikke hører hjemme i en lov i Norge i 2024.

Utvalget ønsker å «tydeliggjøre at eugeniske hensyn ikke gir grunnlag for abort», fordi «alle barn, uavhengig av diagnoser eller egenskaper, er like høyt verdsatt og velkomne i samfunnet».

Det er merkelig at Aftenposten, når avisen først skal foreta et viktig linjeskifte, ikke nevner dette, som tross alt har vært den viktigste kilden til striden om abortloven og «sorteringssamfunnet» de siste tiårene.

Utvalget vil også fortsette med egne prosedyrer og nemndbehandling av søknader om fosterantallsreduksjon, blant annet fordi det ikke kan likestilles med abort. En fosterantallsreduksjon er ikke et svangerskapsavbrudd, og kunnskapsgrunnlaget er ikke like godt. Også det kunne ha vært nevnt av Aftenposten.

Det er også verdt å merke seg at et samlet utvalg mener at abortspørsmålet er en avveining mellom kvinners selvbestemmelse og hensynet til at fosteret har en moralsk verdi som samfunnet har en plikt til å beskytte. Dette doble hensynet er nå skrevet inn i forslaget til ny formålsbestemmelse, der det står:

«Loven skal sikre gravide likeverdig rett til abort og tilgang til trygge aborter, ivaretakelse og støtte. Samtidig skal loven sikre respekten for det ufødte liv.»

Mitt tips er at utvalgets forslag til ny lov vil kunne samle bred politisk oppslutning. Striden vil stå om særlig ett punkt, nemlig grensen for selvbestemt abort. Et flertall i utvalget foreslår utgangen av 18. svangerskapsuke, mens et mindretall vil beholde utgangen av 12. uke.

Flertallet argumenterer blant annet med at 18. uke vil være i samsvar med gjeldende praksis, mens mindretallet peker på at lover også former holdninger, og at en utvidelse derfor kan føre til at flere vil ønske eller kan føle seg presset til å ta abort etter 12. uke.

Hva som nå vil skje med abortloven, er høyst uklart.

De to regjeringspartiene er uenige, spesielt om grensen for selvbestemt abort.

Senterpartiet vil beholde 12-ukersgrensen, mens Arbeiderpartiet vil utvide til 18 uker.

Det er derfor ikke klart om regjeringen vil legge frem en stortingsmelding eller et forslag til lovendring og hvordan det eventuelt kan skje. Det er også uklart om det er et alternativ å la Arbeiderpartiet stå fritt i Stortinget til for eksempel å fremme eller stemme for forslag som fremmes der. I Hurdalsplattformen ble Arbeiderpartiet og Senterpartiet enige om at partiene står fritt til å søke flertall i Stortinget for sine standpunkter om abortloven.

Også Stortinget er delt i synet på grensen for selvbestemt abort.

Venstre, Rødt, SV og Arbeiderpartiet vil utvide grensen til 18 uker, mens Senterpartiet og Høyre har programfestet at de vil beholde dagens grense. KrF ønsker heller ingen liberalisering. I Fremskrittspartiets program står det ingenting.

Og fordi flere partier, kanskje alle, vil stille sine representanter fritt, er det ikke gitt hva resultatet blir. En fintelling som Aftenposten har foretatt, kan tyde på at det blir et knapt flertall for å utvide grensen, dersom Fremskrittspartiets representanter stemmer etter egen overbevisning. Meningene er nok i virkeligheten delte også i Høyre og Senterpartiet – ja, kanskje til og med i Arbeiderpartiet.

Også befolkningen er delt.

I SSBs velgerundersøkelse fra 2021 fremkommer det at 77 prosent støtter et system med selvbestemt abort.

47 prosent mente at grensen for selvbestemt abort burde gå ved uke 12, mens 31 prosent mente at grensen burde gå ved uke 18, og 14 prosent ved uke 22. Til sammen 23 prosent ønsket ikke et system med selvbestemt abort.

Dette kan ha endret seg siden. Tidsånden taler for at flere syns det er greit å flytte grensen til 18. uke.

Aftenpostens politiske redaktør, Kjetil Alstadheim, har gitt uttrykk for at han ønsker seg en ny abortlov som også kan bli et «nytt nasjonalt kompromiss».

Det er det samme språket som Arbeiderpartiet bruker.

Da Civita og Menneskeverd arrangerte et debattmøte om abortutredningen, vendte statssekretær Karl Kristian Bekeng (som da møtte på vegne av Arbeiderpartiet, ikke regjeringen), stadig tilbake til dette: Han og Arbeiderpartiet ønsker seg et «nytt nasjonalt kompromiss», men med det mente han selvbestemt abort til utgangen av 18. uke.

De håper altså at en ny lov, der grensen for selvbestemt abort går ved utgangen av 18. svangerskapsuke, skal være det kompromisset som skaper fortsatt ro omkring abortloven.

Men et «kompromiss» betyr vanligvis at ingen av partene får det slik de vil. Begge parter må gi og ta. Hvis Stortinget og befolkningen rundelig sagt er delt i synet på 12. eller 18. uke, så er det ikke et «kompromiss» å bli enige om 18. uke. Da har i så fall den ene parten fått fullt gjennomslag og den andre parten null gjennomslag.

Det er selvsagt et poeng at noen i samfunnet ønsker en gå enda lenger enn til 18. uke, og at også Rødt gjør det. Rødt vil ha selvbestemt abort til utgangen av 22. uke.

Men det fins også mange i samfunnet vårt, som vi riktig nok hører mindre til, men som ønsker å stramme inn den abortloven vi har i dag og la fosterets moralske status telle langt mer allerede fra unnfangelse. Og disse ytterpunktene stiller ikke likt i debatten, for ifølge mandatet til abortutvalget var det kun dagens grense på 12. uke og en utvidelse som skulle vurderes – ikke en innstramming.

Det er vanskelig å vite om det blir behov for å inngå et kompromiss i Stortinget.

Slik det ser ut nå, ser det store flertall, både i befolkningen og på Stortinget, ut til å mene at grensen bør settes enten ved 12. eller 18. uke.

At det i liten utstrekning har vært snakk om 13., 14. eller 15. uke, er tilfeldig, men det kan bli nødvendig, hvis det skal inngås et kompromiss.

Et kompromiss må nemlig ta hensyn til begge parter.