Nord-Koreas samfunnsmodell
Forleden publiserte FN den mest solide dokumentasjonen man har hatt noen sinne, og det er – om mulig – verre enn mange trodde. Nord-Koreas ledere begår forbrytelser mot menneskeheten, og det som skjer, kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser. Det er i denne situasjonen og med dette regimet Festspillene i Bergen har bestemt seg for å samarbeide, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Publisert: 21. februar 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Nord-Korea, som har 20 -25 millioner innbyggere, er verdens mest lukkede land, et av verdens fattigste land og verdens verste regime.
Utallige rapporter har fortalt om redselsfulle menneskerettighetsbrudd og en isolert og undertrykt befolkning. Lederskapet går i arv, og lederne dyrkes som guder. Mennesker som kommer i veien for lederne, henrettes. Så mange som 200.000 personer antas å sitte i konsentrasjonsleirer. Mange av dem er født der og vet ingenting om verden utenfor.
Det er ikke lett å få ut informasjon fra Nord-Korea. Men forleden publiserte FN den mest solide dokumentasjonen man har hatt noen sinne, og det er – om mulig – verre enn mange trodde. Nord-Koreas ledere begår forbrytelser mot menneskeheten, og det som skjer, kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser.
Det er i denne situasjonen og med dette regimet Festspillene i Bergen har bestemt seg for å samarbeide. For som det heter i festspillprogrammet om Morten Traaviks «grensesprengende teaterkonsert» Kardemomyang: Det er en «samproduksjon mellom Festspillene i Bergen, Traavik.Info og Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser».
Da jeg spurte Festpillene på twitter om hvordan de ville markere sitt samarbeid med verdens verste regime, fikk jeg til svar at de ikke samarbeidet med regimet – kun med nord-koreanske kunstnere.
Men det stemmer jo ikke. Det står svart på hvitt i programmet at man samarbeider med Den Demokratiske (sic!) Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser. Da jeg gjorde oppmerksom på dette, fikk jeg til svar at det var en feil, da dette «ene og alene dreier seg om tillatelse til bruk av et foto».
Jeg må innrømme at jeg tviler – av to grunner.
Den ene grunnen til at jeg tviler, er at det er Morten Traavik som står bak. Han har, som det også står i programmet, de senere år samarbeidet mye med nord-koreanske myndigheter.
Den andre grunnen til at jeg tviler, er at jeg tror det er umulig for nord-koreanske kunstnere å delta på Festspillene i Bergen uten at nord-koreanske myndigheter, og dermed verdens verste regime, er involvert og har kontrollen. Hva som skjer med disse kunstnerne før og etter turen til Bergen, tror jeg derfor ingen kan vite. Regimet er ekstremt.
Tvilen melder seg også når man leser presentasjonen av teaterkonserten i Festspillenes program: Stykket skal visstnok åpne «opp for refleksjoner rundt ulike samfunnsmodeller og verdier som frihet og fellesskap». Etter min mening krever det ikke veldig mye refleksjon å gjøre seg opp en mening om den «samfunnsmodellen» Nord-Korea presenterer, men hvis det sies rett ut i den «blendende» teaterkonserten, hvilke følger får det for de nord-koreanske kunstnerne? Kanskje det ikke får noen konsekvenser overhodet, men vet Festspillene det?
Store deler av kulturlivet har, etter min mening, ofte latterliggjort seg selv ved å kreve «kulturboikott» av Israel. I 2010 viste Festspillene at de ikke lot seg rive med på denslags – og inviterte fremragende israelske kunstnere til Bergen. Det var bra.
Av en eller annen grunn er det ingen i kulturlivet som krever «kulturboikott» av Nord-Korea, og det er i og for seg også bra. For som Festspillenes direktør, Anders Beyer, skriver til meg på twitter: «Man kan forholde seg til diktaturer man tar avstand fra ved å gjennomføre en boikott eller åpne for møter mellom mennesker. Festpillene har valgt det siste.»
Her er jeg helt på linje med Beyer og Festspillene. Boikott er sjelden eller aldri bra – kontakt mellom mennesker er det nesten alltid.
Problemet er bare at det er en vesentlig forskjell på Israel og Nord-Korea.
Forskjellen er at det ikke er mulig for kunstnere i Nord-Korea å delta i «møter mellom mennesker» fra andre land uten at regimet er involvert og har full kontroll. Dermed risikerer man også å legitimere regimet og sette menneskene man møter, i, bokstavelig talt, livsfarlige situasjoner.
Israelske kunstnere kan fritt og uhindret reise til Bergen, og de risikerer ingenting.
Nord-koreanske kunstnere må innordne seg regimet, og de risikerer alt.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 21.2.14.
Mer fra bloggen
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
Ny abortlov: «Nytt nasjonalt kompromiss»?
Venstres magefølelse
Ny abortlov
