Myter om statsbudsjettet
De siste ukene har vi hørt det gjentatte ganger: Det er begrenset hva en regjering kan få til på bare tre uker eller – reelt sett – på bare noen dager, som Siv Jensen har sagt. Dette er litt sant, men det er også en myte, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Publisert: 18. november 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
De siste ukene har vi hørt det gjentatte ganger:
Det er begrenset hva en regjering kan få til på bare tre uker eller – reelt sett – på bare noen dager, som Siv Jensen har sagt.
Resonnementet går slik: Stoltenberg II-regjeringen har arbeidet med sitt budsjettforslag i nesten ett år. Da er de fleste av kortene lagt, og det er begrenset hva en ny regjering rekker eller har muligheten til å endre.
Dette er litt sant, men det er også en myte.
Det må jobbes hardt og fort – det skal sies. Det blir heller ikke mye tid for Regjeringen til å gjennomføre lange og mange budsjettkonferanser. Det må tas relativt kontante beslutninger for at et nytt budsjettforslag skal kunne legges frem etter bare tre uker i regjering.
Men historien om de begrensede mulighetene er altså delvis også en myte.
Det er nemlig nå Regjeringen kan ta noen store «grep», nettopp fordi den ikke har eierskap til det foreliggende budsjettet.
Man kan si at mulighetene til å gjøre slike grep – og sette sitt eget preg på budsjettet – blir enda bedre neste år, i budsjettet for 2015, men deretter blir antagelig mulighetene mindre. Da er det nemlig Solberg-regjeringen selv som «eier» fjorårets budsjett, og som har lagt føringer for fremtidig budsjettvekst.
Eller for å være mer konkret: Det er mye lettere å kutte i forgjengerens satsinger enn det er å kutte i egne satsinger.
Men nettopp derfor fortjener Regjeringen ros for at den tok noen store og til dels overraskende grep i sitt første budsjett.
Mest overraskende – og gledelig – var det at den reduserte inntektsskatten for personer til 27 prosent. Dette koster på statsbudsjettet, men det er helt riktig – etter at Stoltenberg II-regjeringen hadde påført skattesystemet en uheldig asymmetri i beskatningen av personer og bedrifter.
Det er også gledelig at Regjeringen følger opp løftene om å fjerne arveavgiften og redusere formuesskatten.
At det foretas noen kutt i Stoltenberg-regjeringens forslag til økte bevilgninger, slik at veksten i bevilgningene blir litt mindre enn den ellers ville blitt, er ikke imponerende – men det er bra at det også foreslås noen reelle kutt. Man kan være enig eller uenig i de kuttene som er valgt – det er uansett bra at en regjering viser at det er mulig.
Mindre positivt er det at Regjeringen har sett seg tvunget til å bruke flere oljekroner enn Stoltenberg-regjeringen foreslo. Trøsten er at man holder seg like godt innenfor handlingsregelens rammer. Det er dessuten klart formildende at skattelettene er større enn økningen i oljepengebruken – ettersom det egentlig betyr at man erstatter sparing på det offentliges hender med sparing på private hender. Det negative med økt oljepengebruk er likevel at dette bidrar til å sementere den politiske måten å tenke budsjett på – der alle utgiftsøkninger betraktes som et gode.
2015-budsjettet blir det aller mest interessante budsjettet fra Solberg-regjeringens side.
Regjeringen har god tid til å lage budsjettet for 2015. Da ligger det fortsatt få føringer i budsjettet som er Regjeringens egne. Det vil fortsatt være mulig å kutte i satsinger man ikke selv prioriterer, dvs. at det også blir mulig å velge å prioritere annerledes.
Men også 2014-budsjettet var viktig. Mye var nok lettere nå enn det vil være om to – tre år.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 15.11.13.
Mer fra bloggen
Forvirrende og tendensiøst. Det er Kaski & Kalles metode.
Økonomiske systemer og modellerUlikhet
Høyres problem
Vestres omtrentligheter
Kaotisk budsjettprosess
Paradigmeskifte i budsjettpolitikken?
