Paradigmeskifte i budsjettpolitikken?
Er budsjettet så stramt at vi kan snakke om et paradigmeskifte i budsjettpolitikken? Ser vi kimen til en ny politisk kultur, eller er det meste som før? Og hvordan overlever de egentlig i Danmark?
Publisert: 17. oktober 2022
I morges var jeg på et lite seminar om statsbudsjettet for 2023.
En statssekretær fra Finansdepartementet orienterte om budsjettet og gjentok blant annet påstanden om at dette er et stramt budsjett, og at regjeringen måtte velge mellom fire alternativer: Økt oljepengebruk, dype kutt i velferden, økt skatt for alle eller økte skatter for de som har mest.
Regjeringen valgte det siste.
Men den fortellingen regjeringen lenge har forsøkt å etablere, om at det nå foretas pinefulle innstramninger i budsjettet, er falsk.
De offentlige utgiftene fortsetter å vokse.
De totale utgiftene utenom olje øker fra 1630 milliarder kroner i år til 1719 milliarder kroner neste år, og det kan fort bli mer når budsjettet skal revideres.
Den underliggende utgiftsveksten er 1,5 prosent i år og blir på 1,3 prosent neste år, men også det tallet kan komme til å stige. Den underliggende utgiftsveksten er uansett ikke lavere enn den har vært i mange tidligere år.
Oljepengebruken går ned neste år, men det gjør den også i år.
Det eneste som er «stramt» i statsbudsjettet, og som er annerledes enn det pleier å være, er de enorme skatteøkningene.
Utgiftene er fortsatt så store at det har blitt rom for å innfri en lang rekke løfter og profilsaker som ikke kan sies å være veldig viktige, men som særlig Senterpartiet kan ha glede av.
Regjeringen kunne ikke bruke mer oljepenger, fordi det kunne ført til økt press på priser og renter. Men den valgte den letteste alternative utveien – fremfor å gå løs på de underliggende problemene i norsk økonomi.
Regjeringen burde ha foreslått eller startet arbeidet med reformer som kunne bidratt til å øke arbeidstilbudet og effektivisere offentlig sektor, slik at utgiftsveksten kan dempes.
Kraftige skatteøkninger er ikke en løsning som er bærekraftig i det lange løp. Selv for venstresiden er det antagelig en grense for hvor uforutsigbare, dårlige og høye skattene kan være.
Jeg blir nesten flau når jeg for tiden følger den danske valgkampen.
Der er alle de store (styrings)partiene enige om at det skal gjennomføres skattelettelser i årene som kommer. Det er ulike meninger om hvilke skatter som skal reduseres og hvor mye, men alle er enige om at det blir skattelettelser i årene 2024 – 2030.
Danskene har ikke noe Oljefond. Mens om lag hver sjette krone på det norske statsbudsjettet er hentet fra Oljefondet, må danskene forsøke å finansiere hele statsbudsjettet med skatter og avgifter.
Man kan spørre: Hvordan er det mulig?
Også i Danmark er inflasjonen høy.
De har rentestigninger, svinedyr strøm, energikrise og en krig i Europa.
Samtidig ligner velferden, det offentlige tjenestetilbudet og infrastrukturen til forveksling det vi har i Norge.
Så hvordan er det mulig?
Det er mulig fordi Danmark i mange år har gjort det vi burde ha gjort for lengst, og som vi i særdeleshet burde ha gjort nå: Utgiftene på statsbudsjettet vokser ikke like mye, og partiene er enige om at det er en grense for hvor mye som kan brukes.
For å illustrere:
I den pågående valgkampen har alle de store partiene lagt frem sine økonomiske planer. De konservative vil la de offentlige utgiftene vokse med 0,13 prosent pr år. Venstre vil la utgiftsveksten følge demografien og være om lag 0,55 prosent pr år, mens sosialdemokratene vil ha en utgiftsvekst på 0,8 prosent pr år.
I Norge planlegges det neste år for en underliggende utgiftsvekst på 1,3 prosent.
Klassekampen gjengir i dag en meningsmåling som Sentio har gjennomført for Fagforbundet, og som statsministerens statssekretær Wegard Harsvik i dag gjenga på Politisk kvarter på en svært upresis måte.
I målingen blir befolkningen spurt om hva de syns om noen av skatteskjerpelsene som regjeringen har foreslått «på grunn av den økonomiske krisa».
Det er ikke økonomisk krise i Norge.
Det er ikke økonomisk krise i staten.
De eneste som opplever økonomisk krise nå, er husholdninger og bedrifter som ikke greier å håndtere de høye strømprisene, inflasjonen og rentene.
Og akkurat i den situasjonen løser altså staten sitt problem ved å øke kostnadene for mange av husholdningene og bedriftene enda mer.
En av de som deltok på seminaret i dag, mente at det hadde kommet et «nytt alvor» inn i norsk politikk med forslaget til statsbudsjett. Jeg forsto det slik at han mente at politikerne nå var i ferd med å ta inn over seg at det er nye økonomiske tider.
Jeg er sterkt i tvil om det.
Å sende regningen videre til privat sektor er ikke en «reform» som kan redde statsbudsjettet og velferden i fremtiden.
Vi trenger en ny politisk kultur som ikke bare dreier seg om å øke offentlige budsjetter. Men akkurat den kulturen har vi ennå ikke sett så mye til.
Mer fra bloggen
Erna Solbergs oppgave