Lysbakkens sosialistiske folkeparti

Begrepet sosialisme er like innholdsløst nå som for to dager siden. Før betydde sosialisme planøkonomi, nasjonalisering av industrien, avskaffelse av privat eiendomsrett og revolusjon. Nå betyr det rettferdighet og samarbeid og mer demokrati. Men også SVs påstand om at partiet står for mer rettferdighet og større likhet må gås nærmere etter i sømmene før den kan tas for god fisk. Kanskje er det tvert om, skriver Kristin Clemet om Audun Lysbakkens sosialisme.

Kristin Clemet

Publisert: 12. mars 2012

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Det skal bli spennende å følge Audun Lysbakken som leder i SV og se hvilken vei han vil føre partiet.

Det er tydelig at partiet skal bli mer sosialistisk. Audun Lysbakken vil at SV skal bli et «sosialistisk folkeparti». Bare i løpet av landsmøtets siste dag har antagelig Lysbakken brukt ordet sosialisme flere ganger enn Kristin Halvorsen brukte det i løpet av sine 15 år som leder. Det er heller ikke et ord som, med positivt fortegn, forekommer ofte i nestleder Bård Vegar Solhjells bok «Solidaritet på ny» – annet enn som egennavn. Halvorsen og Solhjell fremstår da heller ikke som sosialister, men som sosialdemokrater.

Om Lysbakkens ordbruk er noe mer enn et retorisk linjeskifte gjenstår imidlertid å se. Lysbakken har riktig nok tilhørt ytre venstre fløy i SV, men dette er en posisjon han visstnok nå har forlatt. Som Solhjell sier til VG i dag: «Audun har understreket at han er et stykke unna der han var for noen år siden,» hvilket, ifølge Solhjell, borger for at samarbeidet i ledelsen «i sum» vil gå bra.

I NRK Søndagsavisa ble Lysbakken intervjuet om hva han mener med sosialisme, og hva som skiller sosialisme fra sosialdemokrati. Svarene var interessante – ikke fordi de fortalte så mye om hvilken politikk Lysbakken vil føre eller hvilket samfunn han tror på, men fordi det tydeligvis er blitt umulig å si noe meningsfylt om hva sosialisme er i i Norge i 2012.

Ifølge Lysbakken er det å være sosialist, i motsetning til sosialdemokrat, å være «mer radikal», «villig til å ta de kontroversielle nye forslagene» og «være de som drar flanken i viktige debatter». En sosialist er dessuten «tøffere», «mer sulten på forandring» og «opptatt av å kritisere samfunnet fra venstre». Sosialister tar, ifølge Lysbakken, utgangspunkt i at de skal «være en forandringskraft i samfunnet», men at de også «har mye å forsvare i det norske samfunnet».

Bortsett fra de to ordene «fra venstre» kan jo denne typen formuleringer passe på enhver politiker med ønske om å være litt mer djerv enn gjennomsnittet, hvilket gjelder de fleste. Det sier altså ikke så mye, hverken om Lysbakken eller sosialismen.

Litt mer veiledning fikk vi da Lysbakken understreket at sosialister også «har større mål» , og da han, mot slutten av intervjuet, viste til et par politiske visjoner: Han vil ha et mer likestilt samfunn, et samfunn der klassebakgrunn betyr mindre for menneskers muligheter, og et samfunn der klimautfordringene tas på alvor. Ser vi bort fra klassekamp-retorikken, er vel også dette målsettinger som svært mange politikere kan slutte seg til.

«De store spørsmålene krever sosialistiske svar», sa Lysbakken optimistisk til slutt, og viste til klimakrisen og den økonomiske krisen. Litt underlig da, kanskje, at SV ikke har fremmet et eneste sosialistisk forslag til løsning av noen av disse krisene så langt. Men det kommer kanskje nå?

Eller er sosialismen nå så tømt for innhold at den igrunnen ikke betyr noe? Noen sekunder senere satte i alle fall Lysbakken ord på de såkalte sosialistiske svarene, og det var «samarbeid og mer demokrati» (sic).

Når SV’ere blir spurt om hva sosialisme betyr, og de må svare kortere enn Lysbakken fikk anledning til i dag, svarer de ofte «rettferdighet». Det er også et ord Lysbakken har brukt mange ganger i helgen. Men å være for rettferdighet, som antagelig alle politikere er, gir liten veiledning når den konkrete politikken skal utformes. Rettferdighet betyr, litt enkelt sagt, likhet, men det sier ingenting om hva som skal være likt. Er det mulighetene eller resultatene – og hvor langt vil SV gå i å fremme resultatlikhet?

Det er grunn til å ha sympati med mange av SVs ønsker om likhet og rettferdighet. Den faktiske politikken, derimot, er det mindre grunn til å beundre. Ofte fremmer politikken mindrelikhet og større urettferdighet. SVs tradisjonelle skolepolitikk, f.eks., der man ikke ville stille krav, fremmet hverken mulighetslikhet eller resultatlikhet, men større ulikhet og en skole der «klassebakgrunn» avgjør hvordan du gjør det. Heldigvis er dette en skolepolitikk SV nå langt på vei har forkastet.

La meg illustrere med ett eksempel til. I talen sin i dag sa Lysbakken bl.a. dette:

«SVs utgangspunkt handler om rettferdighet, også når det gjelder kunnskap. Helt fra vi stanset privatiseringen av skolen da Øystein var kunnskapsminister, innførte gratis skolebøker og utstyr i videregående slik at økonomi ikke skal være et hinder for å ta videregående skole, og til leksehjelpen Kristin har innført på de første fire trinnene i barneskolen. Alt handler om å skape et samfunn hvor klasseskillene blir mindre.»

Den som tar dette for god fisk, kan få inntrykk av at SV er mer for rettferdighet enn andre partier, at det er SV som har sørget for at økonomi ikke er et hinder for å ta videregående skole, og at det er SV som har tatt initiativ til å bekjempe de sosiale skillene i skolen. Men alt dette er feil:

* Lysbakken later som om de friskolene Djupedal stanset, ville økt klasseskillene i Norge. Men Lysbakken har ingen dokumentasjon som beviser det. Elever på friskoler betaler bare en liten egenandel, og forskning viser at den ikke hindrer noen i å velge en friskole. Det er ingen forskjell mellom foreldre i friskoler og offentlige skoler når det gjelder inntekt. De borgerlige partiene (kanskje med unntak av KrF) ville dessuten lett gått med på å gjøre friskolene gratis, dvs. 100 pst skattefinansiert, dersom SV ønsket det.

* Lysbakken later også som gratis skolebøker i videregående bidrar til å bekjempe klasseskiller. Også dette er tull. De aller fleste foreldre har råd til å betale for elevenes bøker. De få som ikke har råd, fikk allerede, under Bondevik II-regjeringen, en meget stor forbedring av støtteordningene. Bondevik II-regjeringen økte den økonomiske støtten til elever i videregående opplæring med 650 mill. kroner eller 33 prosent fra ett år til et annet – og sørget samtidig for en omlegging av ordningen, som innebar at ingen elever i videregående skal måtte ta opp lån, men i stedet få all støtte i form av stipend. Til sammen fikk over 10.000 elever mer i stipend. I september 2004 skrev jeg, som utdanningsminister, dette i Dagbladet:

«De aller fleste familier har økonomisk bæreevne til å la barna gå på videregående skole og til å bistå med penger til både bøker og russetid. Men noen har problemer, og det er viktig at ingen hindres i å fortsette sin utdanning av økonomiske grunner. Derfor er nå stipendet til de elevene som kommer fra familier med dårligst økonomi økt betydelig. Noen elever har fått mer enn 20.000 kroner mer i årlig stipend. Dette er en dramatisk økning i støtten.»

Så når SV senere innførte gratis skolebøker til alle, fremfor eventuelt å forbedre denne ordningen ytterligere, hadde det ingen betydning, hverken for klasseskillene eller for å få flere elever til å gå på videregående.

* Lysbakken mener også at leksehjelp i de fire første årene på barneskolen reduserer klasseskillene. Det kan være. Jeg er positiv til leksehjelp selv. Men den siste forskningen vi har, tyder ikke på at det reduserer klasseskillene – snarere tvert imot. En rapport som kom for bare kort tid siden, viste at leksehjelp bidro til å forsterke forskjeller. Under alle omstendigheter er leksehjelp en bagatell målt mot det store linjeskiftet som har skjedd i norsk skole ifm Kunnskapsløftet, som innebærer at elevene skal lære å lese, skrive og regne bedre. Det var en reform som SV var meget skeptisk til, bl.a. fordi partiet mente at den ville bringe oss tilbake til puggeskolen og 1960-tallet.

Hver for seg er selvsagt dette detaljer i Audun Lysbakkens prosjekt, men det er eksempler på at politikk må være mer enn retorikk.

Men også SVs påstand om at partiet står for mer rettferdighet og større likhet må gås nærmere etter i sømmene før den kan tas for god fisk. Kanskje er det tvert om.

Jeg tror Lysbakken har noen visjoner. Han ønsker seg bl.a., slik det fremkom i talen, et samfunn med mindre økonomisk vekst. Det vil være et samfunn som ligner litt mer på de samfunnene i Europa som nå sliter med svak økonomi, og det vil være et samfunn der Kristin Halvorsen får det tøfft. For som vi hørte i hennes tale, vil hun ha mest mulig penger (eller «alle penga», som hun sa) til sitt område i statsbudsjettet for 2013.

I så fall kan vi vel konkludere med at hun er mye mer tjent med en økonomisk politikk for vekst fremfor Lysbakkens diffuse sosialisme.

Innlegget er også publisert på Clemets blogg.