Kanskje Erna bør si at nok er nok?

Erna Solbergs “slagord” har i mange år vært at hun og Høyre vil samarbeide med de partiene som vil samarbeide med dem. Kanskje bør hun vende tilbake til utgangspunktet nå.

Kristin Clemet

Publisert: 22. august 2019

Civita har – i notater, artikler og på frokostmøter – flere ganger belyst hvordan ulike regjeringer arbeider og samarbeider. Jeg er personlig veldig interessert i dette. Men i det arbeidet Civita har gjort, har vi selvsagt også trukket på andre. Vi har samarbeidet med fremragende forskere og med fremtredende politikere fra både “blå” og “rød” side.

En av forskjellene mellom Stoltenberg II-regjeringen og Solbergs regjering har vært omfanget av lekkasjer. Fra Stoltenberg-regjeringen lekket det hele tiden, mens Solberg-regjeringen stort sett har holdt tett.

Selv har jeg tolket dette inn i følgende kontekst: Fordi Stoltenberg-regjeringen var en flertallsregjering som bestemte “alt” og dertil ble styrt med “jernhånd”, kunne partiene i regjering bare markere seg gjennom å lekke hva de egentlig mente.

Solberg-regjeringen, derimot, har vært en mindretallsregjering, slik at debattene i større grad har foregått i det åpne rom, og i tillegg har Erna Solberg vært mer villig til å akseptere partimarkeringer enn Stoltenberg var. På den måten har hun unngått lekkasjer fra regjeringens interne arbeid.

De siste dagene har vi sett en markert endring. I forbindelse med bompengekrisen har det lekket som en sil fra anonyme kilder i regjeringsapparatet.

Det er tydelig at Erna Solberg ikke liker dette, og det er lett å forstå. Det er illojalt, og det forstyrrer regjeringens arbeid, men hva verre er: Det tegnes lett et helt feilaktig bilde av hva som egentlig skjer og har skjedd.

Jeg har alltid undret meg over den omfattende bruken av anonyme kilder i den politiske journalistikken. Noen minnet meg i dag om at det kanskje har blitt mindre av det i det siste – etter at VG ble tatt med buksene nede for en stund siden. VG har tradisjonelt, slik jeg har oppfattet det, ligget i front i bruken av anonyme kilder i sin politiske journalistikk.

Men i det siste, i forbindelse med bompengekrisen i regjeringen, har omfanget vært stort. Og hva er problemet med det?

Prinsipielt er det svært viktig at det er mulig å være en anonym kilde. Alle kan se for seg kritikkverdige eller så spesielle politiske forhold at det er nødvendig å varsle om dem på en anonym måte. Men hva får vanlige politikere (eller “spinn-doktorer”) til å mene at de må være anonyme? Hvilke aktverdige motiver har de som gjør at det er nødvendig?

Mange av dem har ikke aktverdige motiver. De snakker anonymt til pressen fordi de gjerne vil oppnå noe politisk. Å ville oppnå noe politisk er helt legitimt, men det bør, så langt som mulig, foregå i det åpne rom. Politiske journalister bør derfor, etter min mening, være mer kritiske til bruken av anonyme kilder.

Fordi det bildet som tegnes i det offentlige rom, i så stor grad er basert på fremstillinger som er gitt av anonyme kilder, kan vi ikke vite om bildet som tegnes av de interne stridighetene i regjeringen, er sant. Eller for å være mer presis: At regjeringen har et problem, er åpenbart. At Venstre og Frp er de partiene som er og/eller har det vanskeligst og er mest i konflikt med hverandre, er også åpenbart. Men hvem som fortjener å få mest av skylden for at denne situasjonen har oppstått, vet vi i realiteten svært lite om. (I parentes kan det kanskje bemerkes at Kristelig Folkepartis leder opptrer eksemplarisk.)

For regjeringen og regjeringspartiene er situasjonen uholdbar. Det er nesten utenkelig at noen av dem kan komme til å tjene på dette. Saken skygger for valgkampen, og den risikerer å demotivere mange valgkampmedarbeidere. Opposisjonen kan kanskje tjene på at regjeringen har problemer, men det skjer ikke uten videre. Opposisjonen risikerer også å bli henvist til å kommentere regjeringens problemer fremfor å fremme sine egne saker, eller den kan i verste fall forsvinne fra hele det nasjonale mediebildet. Alt i alt er også velgerne tjent med at slike problemsaker ikke skygger for en mer alminnelig politisk debatt i en valgkamp.

Noen spekulerer nå i at Venstre eller Frp må eller vil gå ut av regjering. Jeg vil ikke bruke denne bloggen til å ramse opp alle argumentene for og mot at noe sånt bør eller kan skje, men bare kort slå fast dette: Jeg har ingen tro på at noen av de fire regjeringspartiene nå vil tjene på å bryte opp samarbeidet. Jeg utelukker ikke at det på sikt vil vise seg at det i vår tid er for vanskelig å holde brede koalisjoner sammen, at flertallsregjeringer ikke greier å holde sammen – og at det gjelder både “blå” og “rød” side. Men dette kan neppe avklares gjennom en sak som denne.

Det mest ironiske utfallet ville være at Frp går ut av regjering. I så fall har “bompengepartiet” (FNB) fått sin første og største seier ved at det har presset det andre bompengepartiet ut av regjering. Dersom det skjer, er det ingen av de to bompengepartiene som har hånden på rattet. Det må i så fall kunne karakteriseres som en skikkelig pyrrhosseier.

Dersom Venstre velger å gå ut av regjering, er det en nesten beundringsverdig risikofylt operasjon. Venstre kjemper (dessverre!) kontinuerlig mot sperregrensen, men får en del stemmer som belønning for at de bidrar til et bredt borgerlig samarbeid. Hvis partiet gir opp dette samarbeidet, vil nok mange spørre seg om hva som er vitsen med å stemme på partiet.

Erna Solbergs “slagord” har i mange år vært at hun og Høyre vil samarbeide med de partiene som vil samarbeide med dem.

Kanskje bør hun vende tilbake til utgangspunktet nå.

Hun kan legge frem en skisse til løsning som alle bør kunne leve med og rett og slett si:

Take it or leave.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 21.8.19.

Publisert: 14. februar 2023