Hvem har ansvaret for at Arbeiderpartiet har vedtatt å utvide grensen for selvbestemt abort?
Er det Arbeiderpartiets eller KrFs skyld at Abeiderpartiet vil flytte grensen for selvbestemt abort til uke 18?
Publisert: 19. april 2021
Lørdag vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at «Arbeiderpartiet vil avvikle nemndsystemet i abortloven mellom uke 12 og 18 og utrede et alternativ med trygg oppfølging og medisinsk veiledning mellom uke 12 og 18. Kvinnens selvbestemmelse skal sikres».
Det oppsto etterpå en del uklarhet om hva vedtaket betyr. Men uansett står én ting klart: Arbeiderpartiet vil flytte grensen for selvbestemt abort («fri abort») til utgangen av uke 18 i svangerskapet.
Hvem har ansvaret for at Arbeiderpartiet har fattet dette vedtaket?
Er det Arbeiderpartiet – eller kan det, på mystisk vis, vise seg å være KrF?
Hvis KrF har skylden for at Ap har fattet et vedtak om å utvide abortgrensen på sitt landsmøte, må det bety ett av to: En mulighet er at Arbeiderpartiet ikke egentlig mener det de har fattet vedtak om. De har bare gjort det for å «hevne» seg på KrF. En annen mulighet er at de mener det, men at de, inntil nå, har vært høflige nok til å holde seg tilbake av hensyn til borgfreden om abortloven. Når de nå sier og vedtar det de egentlig mener, skyldes det at KrF (og Erna Solberg) brøt borgfreden først.
Denne siste forklaringen har blitt populær blant mange kommentatorer og blant enkelte røde eks-KrF’ere: Det har vært en slags stillingskrig mellom de mest restriktive partiene Sp og særlig KrF på den ene siden, og de andre partiene, som har vært mindre restriktive . Men da Kjell Ingolf Ropstad og Erna Solberg åpnet for å diskutere abortlovens paragraf 2c (senaborter basert på fosterets egenskaper) og regulering av fosterantallsreduksjon («tvillingabort»), ble våpenhvilen visstnok brutt: Nå ble det legitimt for de andre partiene å mene det de egentlig mener og stemme for det de egentlig er for.
Jeg synes dette fremstår som en dårlig, og ganske freidig, forklaring på at de andre partiene gjør som de gjør. Tør de ikke å stå for det de mener, uten å skylde på andre? Har de ikke turt å stå for det de egentlig står for, på grunn av KrF? Er det noe som helst som tyder på at utviklingen ikke ville vært slik den nå er, fordi Solberg og Ropstad diskuterte de to abortspørsmålene jeg her har nevnt?
Forklaringen kunne kanskje hatt noe for seg, dersom Solberg og Ropstad diskuterte selve kjernen i abortloven, nemlig grensen for selvbestemt abort. Det kunne kanskje også hatt noe for seg, dersom spørsmålet om «tvillingabort» var regulert i loven fra før, eller dersom Erna Solberg og store deler av hennes parti aldri hadde interessert seg for abortlovens paragraf 2c. Men ingenting av dette var tilfellet.
Forklaringen kunne kanskje også hatt noe for seg, dersom ønsket og vedtaket i Arbeiderpartiet om å flytte grensen for selvbestemt abort nå kom som lyn fra klar himmel. Men det er jo ikke tilfellet. Det var en votering om dette også på Arbeiderpartiets landsmøte i 2019, og da ble det så vidt flertall for ikke å utvide grensen, blant annet fordi Gro Harlem Brundtland intervenerte i siste sekund. Gjorde hun det av taktiske årsaker for å tekkes KrF? Eller mente hun det? Noen kunne jo spørre henne om det.
Sannheten er at det mange kaller «liberaliseringen» (et uttrykk jeg personlig ikke syns er så dekkende) av abort- og bioteknologi-feltet har pågått i mange år, og at de restriktive – enten vi snakker om hele eller deler av de politiske partiene – sakte, men sikkert har tapt nesten alle kamper. Studerer man partienes programmer, ser man hvordan de utvikler seg i stadig mindre restriktiv retning. Rødts programmer setter det på spissen: I 2013 ville Rødt ha fri abort til 16. uke. I 2017 ville partiet ha fri abort 18. uke. Og i programmet for 2021 er grensen satt til 22. uke.
De såkalt liberale partiene vil videre – og videre. Nå når det – på grunn av en litt spesiell politisk situasjon – er blitt vedtatt en ny og mer radikal bioteknologilov, venter nye kamper om surrogati, embryodonasjon, kanskje fjerning av reservasjonsretten for alt helsepersonell og utvidelse av grensen for selvbestemt abort til 22 uker.
Hvor veien går etter dette kan vi bare spekulere om.
KrF kjemper ikke lenger for å fjerne retten til selvbestemt abort. Noen i partiet mener nok at partiet burde gjort det, men de har ikke flertall. Men KrF (og Senterpartiet) holder igjen og fremstår i dag som en anakronisme som latterliggjøres og fremstilles som reaksjonære mørkemenn, og det går mest utover KrF. Fraværet av etisk debatt er ofte påfallende; det er liksom bare opplest og vedtatt at enhver «liberaliering» er «progressiv», kvinnevennlig og moderne.
Jeg har i mange år lurt på når det pipler frem noen stemmer, som ikke kommer fra KrF eller Sp, og som stiller spørsmål ved noe av det som skjer. Og det hender faktisk at noen høres, blant annet i Klassekampen. For en stund siden var det også noen unge SV-kvinner som skrev at det var vanskelig for dem å ta det opp.
Jeg skjønner dem godt, men jeg syns det var modig av dem å gjøre det.
Tenk om noen også kunne innrømme KrF litt mot.
Det hadde vært modig.
Mer fra bloggen
Støre har rett. Ap vil høyst sannsynlig løfte seg. Det kan bli farlig for Høyre.
Ola Borten Moe som statsråd for høyere utdanning og forskning
Brenna, Trettebergstuen, Borten Moe og Moxnes. Hva er mest alvorlig?
Noe bør sies før det settes punktum
Tillit og habilitet i politikken
