Er venstresiden egentlig opptatt av trepartsmodellen?
Venstresiden har rett i at samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene i Norden, i Norge ofte omtalt som trepartsmodellen, er annerledes enn i mange andre land, og at det ofte har lagt grunnlaget for mer fredelige løsninger og større konsensus enn i andre land. Det underlige er at den samme venstresiden er så lite opptatt av å ta vare på denne modellen, skriver Kristin Clemet på sin blogg.
Publisert: 7. februar 2012
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Det foregår en viss konkurranse om å definere innholdet i den nordiske modellen.
På venstresiden er man ofte spesielt opptatt av å fremheve det såkalte trepartssamarbeidet, dvs. samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter, som et særlig kjennetegn ved den nordiske modellen – mens man ofte «glemmer» andre viktige sider ved modellen, slik f.eks. Dagbladets Stein Aabø gjorde, da han nylig skrev om modellen.
Jeg skal komme tilbake til problemet med Aabøs artikkel. Venstresiden har uansett rett i at samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene i Norden, i Norge ofte omtalt som trepartsmodellen, er annerledes enn i mange andre land, og at det ofte har lagt grunnlaget for mer fredelige løsninger og større konsensus enn i andre land.
Det underlige er at den samme venstresiden er så lite opptatt av å ta vare på denne modellen. Hvis den er så vellykket, er det jo om å gjøre å beskytte den og unngå at den f.eks. forfaller til en topartsmodell, slik man nå kan se tendenser til. De balanserte løsningene skapes nemlig ikke av Ap og LO alene, men i et bredt samarbeid, der også arbeidsgiverne er med. Skal modellen fungere, må både arbeidstakerne og arbeidsgiverne ha innflytelse, men det har de ikke alltid når det er røde eller rødgrønne regjeringer. Da får fagbevegelsen ofte mye større innflytelse, mens arbeidsgiverne kan bli ignorert.
Å påpeke dette fører ofte til protester på venstresiden. Den ser nemlig ingen forskjell på arbeidsgivernes innflytelse på høyresiden og arbeidstakernes innflytelse på venstresiden. Men forskjellen er betydelig: LO har sterke finansielle og organisatoriske bånd til Ap og delvis til de andre partiene på venstresiden, mens NHO og Virke ikke har noen organisatoriske eller finansielle bånd til partiene på borgerlig side. Det har selvsagt heller ikke Spekter.
Forskjellen slo meg igjen forleden. I Dagbladet 31. januar kunne vi lese en artikkel skrevet av alle de fem sosialdemokratiske partilederne i Norden, hvorav fire er, og titulerte seg som, statsministre eller visestatsminister, og de fem LO-lederne.
Kan noen forestille seg Erna Solberg, Fredrik Reinfeldt, Jyrki Katainen og Lars Barfoed, hvorav to er statsministre p.t., skrive et felles innlegg med NHO-sjef John G. Bernander og hans arbeidsgiverkolleger i Norden?
Jeg tror ikke det er tenkelig. De har ikke, slik sosialdemokratene har, noe formelt samarbeid, og de ville sannsynligvis funnet det upassende.
En partileder og et parti kan selvsagt samarbeide med hvem de vil, men selv en venstredreid journalist må kunne se forskjell på ulike typer samarbeid. Og er man blitt statsminister, bør man være det for alle.
Eller er det slik at alle skal med, bortsett fra arbeidsgiverne?
Innlegget er publisert på Clemets blogg.
Mer fra bloggen
Tillitsreform i offentlig sektor. Mistillit til privat sektor.
Når Rødt belærer oss om den nordiske modellen
Offentlig og privat sektor: Et skjebnefellesskap med dårlig kommunikasjon
Faktisk delvis feil av Faktisk.no
Kanskje ikke så rart at LO synker?
