Det store barneregnskapet
En viss omlegging av støtteordningene, slik at de i større grad stimulerer til å få barn tidligere, kan være lurt, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 27. juni 2013
Av Kristin Clemet, Civita.
De nordiske land har lyktes godt med å gjøre det mulig å kombinere jobb og barn.
Takket være svært sjenerøse støtte- og tilsynsordninger og et familievennlig arbeidsliv er det mulig for de aller fleste å kombinere et yrkesaktivt liv med et godt familieliv.
Men glansbildet «lyver» litt: Svært mange kvinner arbeider (frivillig) deltid, og i gjennomsnitt arbeider vi alle stadig mindre. Yrkesdeltakelsen er høy sammenlignet med snittet i OECD, men antall utførte timeverk er lavt.
Dette bidrar til å forklare hvorfor det er såpass «lett» å kombinere jobb og barn.
Helt lett er det imidlertid ikke. Man kan tross alt ikke være to steder på en gang. Derfor pågår det, med stigende styrke, en debatt om hvor frivillig og heroisk dette kombilivet egentlig er, hvor bra det er for barn å være så mye i barnehage og hvor mye det egentlig koster i form av de facto fravær fra jobben.
Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen er helt sikker i sin sak: Hun syns det er mer verdifullt å jobbe ute enn å være hjemme – og hun syns det er greit at hun er så mye borte fra sønnen sin, siden hun er travelt opptatt med noe så viktig som å endre «tankemønstrene» våre, slik at også vi andre forstår at det er bedre å jobbe enn å være sammen med barna våre.
Andre er mer i tvil. Vi er litt i tvil om det er like bra for barna å være i barnehagen som å være sammen med mamma og pappa. Vi er litt i tvil om hvorvidt vi trives med å være så lite sammen med våre egne barn. Vi er litt i tvil om det å kombinere full jobb og barn er så lett som mange skal ha det til.
Likevel gjør vi – i veldig stor grad – som politikken sier: Vi er yrkesaktive, vi får barn, og så sender vi dem i barnehage når de er ett år, slik at vi selv kan vende tilbake til jobben.
Spørsmålet er: Kunne denne balansen mellom jobb og barn blitt enda bedre enn den er i dag?
Mathilde Fasting i Civita har lagt frem et «barneregnskap» som viser at det kanskje er mulig.
Barneregnskapet er en oversikt over alle de subsidiene som går til barnefamiliene, og det viser flere interessante ting. Det viser bl.a. at
* det er mer lønnsomt å være yrkesaktiv enn ikke å være det,
* det er mer lønnsomt å tjene mye enn å tjene lite,
* det er mer lønnsomt å være to foreldre enn å være enslig forsørger.
Samlet sett er støtteordningene innrettet slik at de stimulerer til å få barn sent – etter at man er ferdig med studier og har begynt å jobbe. Og det syns på tallene: Kvinner får barn senere enn før – ofte etter at de er ferdig med utdanningen og godt igang med en jobb.
Dette kan skape noen problemer:
* Når man får barn sent, er det større sjanse for at man får færre barn enn man ville fått, dersom man startet tidligere. For at befolkningen skal reprodusere seg selv, må fødselsraten i snitt være 2,1 barn. I Norge er raten 1,9, og det er høyt sammenlignet med andre land – men det er altså ikke nok. Dessuten holdes raten oppe av innvandrerkvinner som får flere barn enn etnisk norske.
* Når man får barn sent, tar man permisjon fra arbeidslivet i sin mest produktive alder. Det svekker arbeidslinjen, som er en forutsetning for å opprettholde de gode velferdsordningene vi har, bl.a. for barnefamiliene.
* Når man får barn sent og tar permisjon fra arbeidslivet, vil man også kunne tape karrieremessig i forhold til dem som ikke tar like mye permisjon – nemlig menn – og det kan svekke likestillingen i arbeidslivet.
Kan man gjøre noe med dette?
Ja, kanskje.
Det er jo ikke akkurat et område for revolusjon, men en viss omlegging av støtteordningene, slik at de i større grad stimulerer til å få barn tidligere, kan være lurt. Hvis man f.eks. får barn når man er student, kan det være lurt av mange årsaker: Det er biologisk sett fornuftig, det øker sjansene for å få flere barn, det reduserer fraværet fra og kan øke likestillingen i arbeidslivet. Kanskje kan det også gjøre det lettere for foreldre å være mer sammen med barna mens de er helt små, og det kan neppe skade.
Av en eller annen merkelig grunn har Arbeiderpartiets Lene Vågslid i dag talt «mot» Mathilde Fastings rapport og i den forbindelse stadig henvist til Høyre og FrP.
Men dette er ikke partipolitikk. Det er kun en invitasjon til å være litt nysgjerrig på virkningene og bivirkningene av den politikken et praktisk talt samlet Storting har ført i mange år – uten å stille særlig mange spørsmål.
Innlegget er publisert på Kristin Clemets blogg 26. juni 2013.
Mer fra bloggen
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Hvorfor ikke heller et protesttog mot arbeidsministeren og NAV?
Trygder og pensjonerVelferdsstaten
Lite gjennomtenkt kritikk fra Dagbladet og Klassekampen om Avkommersialiseringsutvalget
Avkommersialiseringsutvalget: Misbruk av utredningsinstituttet
Hvorfor er det bråk i Avkommersialiseringsutvalget?
