Begravelse hos fastpresten
Jeg tror dette berører et av de viktigste og vanskeligste temaene for de politiske partiene i årene som kommer – nemlig spørsmålet om hvor langt valgfriheten skal strekke seg og innenfor hvilke rammer den skal kunne utfolde seg. Utfordringen er stor for alle partier – men den er størst for venstresiden, som er veldig bundet til tanken om kollektive løsninger, enhet, stat og et politiker-definert fellesskap, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Publisert: 26. mars 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I dag fikk vi høre om en ny trend, som skaper diskusjon.
Stadig flere etterlatte ønsker selv å bestemme innholdet i begravelsen når noen av de nærmeste har gått bort. Fortsatt vil de pårørende til over 90 prosent av de som dør, bruke Den norske kirke til begravelsen, men stadig flere av dem ønsker å avvike fra Den norske kirkes liturgi. Noen ønsker helt livssynsnøytrale begravelser. Andre ønsker egen musikk, ofte musikk fra CD – og atter andre ønsker spesielle «underholdningsinnslag», som de mener ærer den døde best. Orgelmusikk skiftes ut med Alicia Keys, fordi – som det ble sagt av en datter til en ung, avdød mor i dag morges – de ønsket å spille «musikk som mamma likte».
Dette skaper strid i kirken. Noen prester syns det er greit å tilpasse seg, mens andre mener at man ikke kan «tukle» med kirkens liturgi. Kirkens rom er hellig, og da må man også følge den faste oppskriften på begravelsessermonier. Det er adgang til å sette et visst personlig preg på alle seremonier, men for øvrig bør det være kirken selv, presten og organisten som bestemmer. Kirkens rom er hellig, og kirkens ritualer skal ikke «vannes ut». Og som det ble sagt: Levende (orgel)musikk er best.
Saken minnet meg om diskusjonen om reservasjonsmulighet for fastleger. Denne diskusjonen er interessant nok i seg selv, men den berører sjelden det bakenforliggende problemet – nemlig systemet med fastleger. Uten et fastlegesystem, ingen debatt. Da kunne allmennlegene, forutsatt godkjenning som leger, profilert seg slik de ville – og vi kunne valgt de legene vi likte best.
Skolen er et annet eksempel. Akkurat som vi «tildeles» en kirke og en lege, tildeles vi også en skole, en klasse og en lærer, som har sin «liturgi» (les: f.eks. læreplaner) og faste ritualer, som det ikke kan fravikes fra. Elever og foreldre har ofte andre ønsker, men det er ikke så lett. Likhet er en verdi som står sterkt i Norge, og «fellesskolen» er, som vi alle vet, best.
Men sant skal sies: Også med en de facto statskirke, fellesskole og fastlegeordning er det mulig å velge annerledes. Det finnes alternative religiøse samfunn, livssynsnøytrale rom, friskoler og leger som ikke har kontrakt med kommunen. Men det er tungvint, vanskelig og til dels stigmatiserende å velge annerledes. Noen mener at man da velger seg ut av fellesskapet og bidrar til å skape et system som bare de sterkeste vinner på. Etter min mening kan det i høyeste grad diskuteres: Det er ikke de rikeste eller sosialt mest vellykkede menneskene som lider under «enhetssamfunnet». Den norske kirke har aldri stått i veien for kjendiser som ønsker en spektakulær begravelse. Den står heller ikke i veien for de rikeste, som kan betale for å skaffe levende musikk i en helt annen klasse enn kirken selv kan tilby.
Men er dette viktig?
Ja, jeg tror det er viktig.
Jeg tror dette berører et av de viktigste og vanskeligste temaene for de politiske partiene i årene som kommer – nemlig spørsmålet om hvor langt valgfriheten skal strekke seg og innenfor hvilke rammer den skal kunne utfolde seg. Hva og hvor mye skal vi kunne velge uten å melde oss ut? Når er man ikke lenger et respektert medlem av fellesskapet, og hva betyr forresten «fellesskap»? I NRK Aktuelt i kveld sa Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet at hennes fremtidsvisjon var å sikre den enkelte frihet gjennom sterke fellesskap. Men utfordringen blir nok å gi en slik visjon et konkret innhold.
I fremtiden vil vi nemlig leve i et stadig mer mangfoldig samfunn. Det skyldes delvis at det kommer mennesker til Norge fra andre land og kulturer – som turister, arbeidstakere og flyktninger. Men det skyldes også at nordmenn reiser til andre land og kulturer og tar med seg impulser og inntrykk hjem – og at vi påvirkes og påvirker gjennom TV, kultur og ny teknologi. Og det skyldes stadig høyere velstand og kunnskapsnivå i befolkningen, at færre frykter autoriteter, og at flere kan og vil ta ansvar for å forme sitt eget liv.
Men hvordan skal politikken møte dette? Skal den krampaktig holde igjen og stadig føre en «siste skanse-politikk», eller skal den, mer offensivt, forsøke å møte det nye mangfoldet med mer adekvate løsninger?
Utfordringen er stor for alle partier – men den er størst for venstresiden, som er veldig bundet til tanken om kollektive løsninger, enhet, stat og et politiker-definert fellesskap.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 25.3.14.
Mer fra bloggen
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Hvorfor ikke heller et protesttog mot arbeidsministeren og NAV?
Trygder og pensjonerVelferdsstaten
Lite gjennomtenkt kritikk fra Dagbladet og Klassekampen om Avkommersialiseringsutvalget
Avkommersialiseringsutvalget: Misbruk av utredningsinstituttet
