Arven etter Hareide

Kunne det gått annerledes, hvis Hareide hadde ledet partiet på en annen måte? Blogginnlegg av Kristin Clemet.

Publisert: 8. februar 2019

Skal Knut Arild Hareide huskes for de resultatene han aldri oppnådde?

Det virker nesten slik.

Hareide har fått en slags heltestatus på norsk venstreside og i store deler av pressen, og selvsagt blant mange såkalte røde i KrF. Simen Bondevik, som er leder i Viken KrFU, mener Hareide vil «gå ned i KrF-historien som en martyr».

Knut Arild Hareide ble leder av Kristelig Folkeparti i april 2011. Han har vært godt likt både i og langt utenfor partiet, og han har ofte gjort det svært godt i politiske debatter, blant annet fordi han har vært humørfylt og selvironisk, både på vegne av seg selv og partiet.

Men resultatene har uteblitt.

Det har gått jevnt og trutt nedover, både i kommunevalg og stortingsvalg. I 2015 fikk KrF sitt dårligste kommunevalgresultat siden krigen, og det samme skjedde i 2017, da partiet bare såvidt havnet over sperregrensen.

Det har altså ikke vært tegn til fremgang for partiet i de nesten åtte årene som Knut Arild Hareide har ledet partiet.

Kunne det gått annerledes, hvis Hareide hadde ledet partiet på en annen måte?

Det er det ingen som vet. Men jeg syns det er interessant å registrere at partiet i denne perioden heller ikke har hatt noen tydelig profil. Jeg tror Aslak Eriksrud i TV2 var inne på noe vesentlig da han under KrFs veivalgprosess ble spurt om KrF burde gå til venstre eller høyre for å øke oppslutningen. Eriksrud svarte at det antagelig ikke spilte noen rolle, fordi KrFs største problem ikke var mangelen på veivalg, men mangelen på et politisk prosjekt: Hvorfor skal folk stemme på Kristelig Folkeparti?

Det finnes et par åpenbare grunner til å stemme på Kristelig Folkeparti.

Alle som er spesielt opptatt av de kristne verdienes plass i samfunnet, og alle som er opptatt av å føre en restriktiv politikk når det gjelder abort og bioteknologi – og som mener at disse spørsmålene er viktigere enn andre spørsmål – vil ha en god grunn til å stemme på KrF. Det ville ikke gjøre KrF til et stort parti, men det ville kunne gjøre KrF til et litt større parti, dersom KrF profilerte seg mer på disse sakene. Meningsmålinger viser stort sett at det store flertallet er uenig med KrF i slike spørsmål. Men mindretallene, som til dels er betydelige, fortjener også en tydelig stemme i debatten.

Men selv om dette er saker som KrF kan tjene på, er det ikke saker som Knut Arild Hareide har profilert spesielt sterkt. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan ha sammenheng med at Hareide gjerne vil distansere KrF fra denne typen saker, fordi det er saker som gjør at partiet blir mer mislikt av flere, og fordi sakene kan lede til ubehagelige konfrontasjoner i den politiske debatten. I den såkalte reservasjonssaken virket det som KrF og Hareide hadde større problemer med å tåle den motstanden som kom, enn Solberg og Høie hadde. Samtidig skal det, i rettferdighetens navn, sies at det ikke bare er lett å lede KrF. Enkelte i partiet har problemer med forholdet mellom religion og politikk. Det bidrar til å gjøre det vanskelig for alle å lede partiet.

Blant mer alminnelige saksfelt som KrF kan profilere seg på, er det som nå er blitt et satsingsområde for partiet, nemlig barn og familie og «trygg oppvekst».

I løpet av de siste tiårene har det skjedd enorme endringer barne-, familie- og likestillingspolitikken i Norge, noe jeg har skrevet om blant annet her, der jeg innleder med å spørre: Hvor langt kan staten gå i å overta ansvaret for våre barn før foreldrenes rett og ansvar forvitrer? Og hvor langt må staten gå for å få oppfylt sitt ønske om en lik og rettferdig barndom for alle?

Svaret er at staten etter hvert har gått svært langt i å gripe inn i familielivet og bestemme hvordan barndommen skal være. En modell der staten i stor grad bestemmer hvordan familien skal fordele permisjonen i barnets første leveår, og deretter forventer at barnet begynner i barnehage mens foreldrene jobber mest mulig, har også svært stor politisk oppslutning. Det er etter hvert vanskelig å se forskjell på det høyre- og venstresiden står for.

Men hvor er KrF?

Det burde være rom for et parti som skilte seg litt ut på dette området. Mange mennesker er uenig i at staten skal gripe så sterkt inn i familienes valg. Mange syns det er for tidlig for små barn å begynne i barnehagen allerede når de er ett år. Noen syns det er viktig å jobbe litt mindre mens barna er små, slik at de kan være mer sammen med dem enn de kan hvis de jobber fulltid. Og det gryende permisjonsopprøret burde jo være en tydelig indikasjon på at det fins et velgermarked også for KrF.

KrF har allerede mye på programmet som gjelder barn og familie, og nå er mye av det også blitt regjeringens politikk. Men selv ikke KrF tør for eksempel helt og fullt å overlate fordelingen av fødselspermisjonen til familiene selv. Hensynet til likestilling trumfer hensynet til familienes valgfrihet, også i KrF. Men dermed viskes også profilen ut, fordi KrF blir som alle andre partier. Og hva skal vi med KrF da?

Så for å oppsummere dette poenget: KrFs begredelige resultater under Knut Arild Hareides ledelse kan kanskje ha sammenheng med at KrF ikke lenger har en tilstrekkelig særegen profil. Jeg kan tenke meg at mange, særlig på den røde siden i KrF, syns at «KrF classic» virker for lite moderne, og at det er om å gjøre å bli kvitt stemplet som bakstreversk. Men jeg tror at en slik analyse er feil. Det er i hvert fall ingen grunn til å kjøpe premisset om at det er spesielt fremtidsrettet å være minst mulig sammen med barna sine eller å la staten detaljregulere hvordan familiene skal innrette seg i barnets første leveår. Ingen lever helt like liv.

Det er dessuten generelt altfor enkelt å dele KrF’ere inn i «kristensosialister» og «mørkemenn». Akkurat som det på den blå siden er mange som ønsker seg et åpent og moderne KrF, fins det mange på den røde siden som ikke akkurat fremstår hypermoderne rent politisk.

Hyllesten av Hareide som partileder kan altså umulig skyldes resultatene KrF har oppnådd eller veldig tydelige saker som KrF har profilert seg på. Det er vel snarere forestillingen om det han kunne ha oppnådd, dersom han hadde vunnet kampen om veivalget, som nå skaper sorg både i og utenfor partiet. Han tente en gnist, ifølge Kjell Magne Bondevik, som mange nå vil bevare. I morgen møtes et hundretalls mennesker i regi av et nettverk som heter Drivkraft, som visstnok skal være et slags rødt nettverk for folk som er eller nylig har vært medlemmer av KrF. Også dette nettverket skal ta vare på det engasjementet Hareide skapte gjennom sin tale til landsstyremøtet i september, da han innledet veivalgprosessen i partiet.

At man kan skape seg et positivt ettermæle som leder ved bare å få folk til å tenke på noe som kunne ha skjedd, er i grunnen godt gjort.

Det som virkelig bør ha betydning for Knut Arild Hareides ettermæle, er, etter min mening, hvordan han nå bidrar eller ikke bidrar til å få et ryddig lederskifte i partiet, og til å gi den nye ledelsen best mulige vilkår for ledelse og for å samle partiet etter den opprivende prosessen det har vært igjennom. Hverken Olaug Bollestad, som nå er leder, eller Kjell Ingolf Ropstad, som kanskje blir leder, har hatt noe ønske om å bli ledere nå. De blir det kun som følge av de beslutningene Knut Arild Hareide selv har truffet, og da fortjener de også hans fulle støtte.

Mange har vært opptatt av hvordan den «blå» siden håndterte veivalgprosessen i KrF sist høst. Jeg syns det har vært oppsiktsvekkende liten interesse for hvordan Knut Arild Hareide håndterte den.

Jeg syns for eksempel at det er rart at ikke flere har ettergått prosessen forut for talen som Hareide holdt til landsstyret i slutten av september. Han hadde tross alt skrevet en bok, og han holdt en svært godt forberedt tale – og alt ble lansert og kommunisert på en godt planlagt måte. Det som ble Hareides veivalg, var til og med presentert av Einar Steensnæs i Vårt Land et par uker før, og var det helt tilfeldig? Mange sentrale partifolk i KrF ble overrasket og overrumplet av veivalget, men hvem ble ikke overrasket, og hvem var involvert på forhånd? Sett utenfra virker det som om både partiledere i andre partier, tidligere KrF-ledere og ansatte i partiet var mer involvert enn mange sentrale tillitsvalgte var.

Fra starten av var Hareide helt klar på at veivalget ikke skulle dreie seg om han som leder, men slik ble det likevel. Først bare lekket det ut, neppe helt tilfeldig – og deretter slo han det fast under selve landsmøtet. Veivalget ble altså også et spørsmål om å beholde Knut Arild Hareide som leder. Det hele minner meg om Gro Harlem Brundtland, som, i forbindelse med EU-avstemningen, valgte den helt motsatte tilnærming: Hun sa at EU-avstemningen ikke dreide seg om henne, hverken som partileder eller statsminister. Og det var et løfte hun holdt, høyst sannsynlig til det beste for både landet og partiet.

Men også etter at Hareide hadde tapt avstemningen og dermed skulle gå av, ble det mye rot: Først ville han vente med å fratre til et eventuelt forhandlingsresultat var godkjent av partiets landsstyre. Samtidig ville han ikke forhandle selv, men overlot dette til andre, som dermed fikk en svært vanskelig oppgave, fordi Hareide hele tiden holdt det åpent om resultatet kunne bli godt nok. Til slutt overrasket og overrumplet han alle igjen ved å stemme mot den fremforhandlede plattformen, enda han syns innholdet var godt. Det veivalget landsmøtet hadde gjort, var altså uten betydning for Hareide når det kom til stykket. Og på toppen av det hele: Mens alt dette skjer, lar han hele partiet og det politiske Norge bruke uker og dager på å spekulere i om han vil fortsette som parlamentarisk leder.

Denne typen lederskap inviterer hverken til ro eller forsoning – eller til noen mulighet for å brette opp ermene og begynne å gjøre en god jobb. Når en leder opptrer så uforutsigbart og uryddig, vil det forplante seg til resten av organisasjonen. Derfor er det ikke så rart at splittelsen mellom «rød» og «blå» side i KrF fortsatt er tydelig, også for oss som ser det utenfra. De «blå» har strukket ut mange hender til de «røde», blant annet ved å ta inn dyktige Dag Inge Ulstein i regjeringen og andre «røde» i regjeringsapparatet – men det er vanskelig å se at de «røde» strekker ut så mange hender til de «blå».

Knut Arild Hareide er hovedtaler på Drivkrafts arrangement i morgen. Arrangøren sier at de vil fortsette å la seg inspirere av det Hareide sa til KrFs landsstyre i september.

Det Hareide sier i morgen, vil ha stor betydning for KrFs fremtid og dermed for hvordan KrF vil lykkes i regjering.

Derfor kan Knut Arild Hareide for eksempel forklare at svært mye av det han ønsket seg og etterlyste i talen sin til landsstyret i september, nå er blitt regjeringens politikk. Det er det blitt fordi Hareide, Ropstad og Bollestad har vært enige om politikken, og fordi Ropstad, Bollestad og Erik Lunde gjorde en så god jobb i forhandlingene. Forsamlingen kan dermed la seg inspirere, ikke bare av det som kunne ha skjedd – men også av det som faktisk skjer.

Det skal bli spennende å høre om Hareide vil appellere til samling i partiet – og om han i handling vil vise at han mener alvor.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 8.2.19.

Publisert: 7. mars 2023