Skjellsord og blindsoner i norsk politikk
Dette er etter min mening en av de største blindsonene i norsk politikk: Alle vet at private aktører ikke er perfekte. Samtidig er det altfor få som er opptatt av at heller ikke det offentlige er perfekt.
Publisert: 25. november 2021
For noen måneder siden hørte jeg et intervju med Linn Herning. Herning er daglig leder i For velferdsstaten, en sammenslutning av cirka 30 organisasjoner som kjemper «mot de økende forskjellene i samfunnet», og «mot privatisering, deregulering og markedsliberalisme».
Intervjuet handlet om Nav. Herning har både erfaring med og kunnskap om Nav, og hun har synspunkter på hvordan Nav bør fungere.
Det jeg la mest merke til i intervjuet, var hvor ille, nedsettende og stigmatiserende hun syns at begrepet «naver» er, som om det finnes mennesker som bevisst forsøker å utnytte Nav-systemet.
En «naver» er en person som «går på Nav» uten å være berettiget til det. Eller som Aftenposten skrev da begrepet oppsto: Det er et godt ord med et trist innhold, siden en «naver» er en snylter.
Ord konstruert i en politisk kamp?
Jeg syns Herning har et poeng. Det er hverken hyggelig eller respektfullt å kalle en trygdemottager for «naver». Dessuten er «naving» et helt marginalt fenomen, ifølge Nav-direktør Hans Christian Holte.
Grunnen til at jeg likevel reagerte på at Herning fremhevet dette poenget, er at hun selv er opphavet til et annet svært nedsettende og stigmatiserende begrep, nemlig «velferdsprofitør».
Det er et ord som har fått enda bedre fotfeste i det politiske ordskiftet enn «naver» har fått.
Da jeg hadde hørt intervjuet, spurte jeg meg selv: Er begrepet «naver», i likhet med begrepet «velferdsprofitør», konstruert av noen som ledd i en politisk kamp?
«Velferdsprofitør»
Begrepet «velferdsprofitør» stammer fra 2015, da Linn Herning utga boken «Velferdsprofitørene». Herning og meningsfellene hennes i Manifest, SV og Rødt har siden samarbeidet om å bruke og befeste begrepet.
Ordet «naver» ble kåret til ordets nyord i 2015, og det hadde, ifølge Språkrådet, et ungdommelig opphav. Det var altså ikke et ord som Carl I. Hagen hadde funnet på i sin jakt på «trygdemisbrukere». Det var rett og slett et ord som ungdommen hadde funnet på.
Ordet «velferdsprofitør» blir brukt som skjellsord, og skjellsord skygger ofte for en god debatt. Jeg har likevel prøvd å forstå argumentene som brukes mot de private velferdsleverandørene. Jeg tror de kan deles i tre grupper.
Noen mener at det pr. definisjon er galt å tjene penger på å levere velferdstjenester som helt eller delvis er finansiert av det offentlige.
Andre mener at tjenestene eller arbeidsvilkårene for de ansatte er dårligere.
Atter andre er opptatt av at «profitt» er bortkastede penger som heller kunne gått til å levere enda flere eller bedre tjenester.
Mange av argumentene har falmet med tiden.
Ytre venstres ideologiske prosjekt
Det offentlige er helt avhengig av å kjøpe varer og tjenester av private for å kunne oppfylle sine forpliktelser overfor borgerne.
Undersøkelser viser at kvaliteten på tjenestene som leveres av private, er minst like god som de kommunene står for selv. Og arbeidsvilkårene for de ansatte er, i all hovedsak, like gode, enten arbeidsgiveren er offentlig eller privat.
Argumentet om at «profitt» er bortkastede penger, lever imidlertid i beste velgående: «SV mener at penger til velferd skal gå til nettopp velferd, ikke til profitt», og at «hver eneste velferdskrone skal komme innbyggerne til gode». At noen tar ut utbytte, er «sløsing» med offentlige midler, ifølge SV. Eller for å sitere Rødt: «Våre skattepenger skal gå til felles velferd, ikke privat profitt.»
Jeg har stor sympati med dem som ikke vil sløse med fellesskapets midler. Men hvordan vet SV og Rødt at vi får mer igjen for pengene hvis vi forbyr «profitt på velferd»?
Mye tyder på at det allerede sløses enormt med offentlige midler for at ytre venstre skal realisere sitt ideologiske prosjekt om å danne et offentlig nesten-monopol.
Oslo kan by på frempek
Hurdalsplattformen, som er regjeringens program, ser positivt på private ideelle aktører, men anerkjenner i svært liten grad de kommersielle aktørene som driver barnehager, luftambulanse, arbeidsmarkedstiltak, barnevern, asylmottak eller eldreomsorg.
Plattformen varsler at det skal «strammes inn» overfor disse, men SV og Rødt vil gå lenger. De vil «forby».
Regjeringspartiene har ikke flertall, så det er vanskelig å si hva vi har i vente. Men situasjonen i Oslo kommune kan kanskje by på et frempek.
I Oslo har byrådet, på grunn av en avtale med Rødt, bestemt seg for å utelukke private som driver barnehager. Det er ikke billig. Så langt har byrådet brukt nesten 600 millioner kronerpå å kjøpe opp ti veldrevne private barnehager for å gjøre dem kommunale. Mer enn halvparten av Oslos 700 barnehager er private, så hva denne politikken til slutt vil koste, kan vi bare fantasere om.
Da det kom frem at det ble 50 millioner kroner dyrere for kommunen å drive sykehjemmene selv fremfor å la private fortsette å drive dem, sa bare SV-byråden at «det er det verdt».
Også byråkratiet i Rådhuset vokser nå voldsomt, kanskje fordi det trengs mer ressurser til oppkjøp og administrasjon.
En illusjon
At oppkjøp koster, er ikke overraskende. Det er langt vanskeligere å slå fast hva det koster kommunen å drive nesten alt selv.
Mange av kostnadene kan «gjemmes bort» i en kommune. Uten alternativer er det heller ikke mulig å vite noe om hvorvidt det er mulig å gjøre jobben bedre enn kommunen gjør.
Det er enda vanskeligere å unngå at (nesten-)monopoler gradvis vil bli dyrere når man ikke lenger har noen konkurrenter eller noen å sammenligne seg med eller lære av. Forestillingen om at det offentlige driver alt perfekt, uten sløsing og effektivitetstap, er en illusjon.
En av de største blindsonene
Dette er etter min mening en av de største blindsonene i norsk politikk: Alle vet at private aktører ikke er perfekte. Uten god regulering og sunn konkurranse kan inntjeningen bli for god. Samtidig er det altfor få som er opptatt av at heller ikke det offentlige er perfekt. Også der kan «inntjeningen» bli for god, og da får det karakter av sløsing.
Det er en stor kvalitet ved det norske samfunnet at tilgangen til gode skoler, sykehjem og barnehager ikke er avhengig av den enkeltes økonomi. Det skal ikke være slik at de rike kan velge dyre og gode barnehager, mens vanlige folk blir henvist til billige og dårlige barnehager.
Men dette slipper vi i Norge. Offentlig finansiering av både kommunale og private velferdstilbud sikrer at vi har de samme maksprisene og egenandelene, enten tilbudet er offentlig eller privat. Og er det forskjeller, kommer det dem til gode som har minst.
En god miks av kommunale, ideelle og kommersielle tilbud, finansiert av det offentlige, gir borgerne valgfrihet. Det er også den beste garantien for at vi får mest mulig igjen for pengene og for at tilbudene gradvis blir bedre, fordi de som driver tilbudene, lærer av hverandre.
Innlegget er publisert i Aftenposten 21.11.2021.
les mer:
Velferdsprofitører
Temaside: Civita om private aktører i velferden
Offentlig og privat tradisjon i den nordiske velferdsmodellen
Relatert
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Bruker en analysemodell som ikke holder vann
