Toleranse for KrF
Mange som fortsatt sympatiserer med KrF i dag opplever at pekefingermentaliteten kommer fra nye steder. Der bedehusets predikanter og klamme ledertyper harmdirrende advarte mot samfunnshusets umoral og dans, er det predikanter i den sosialliberale skravleklassen som retter pekefinger mot mennesker som føler seg hjemme i KrFs hus. Det er ikke spesielt tolerant, og derfor er det viktig at noen tar KrF-ere i forsvar.
Publisert: 17. september 2021
Åshild Mathisen analyserer Kristen-Norge i Klassekampen 8. september. Hun hevder at de smale og konservative vant kampen om KrF. Lyset og det liberale vant kampen om Den norske kirke. Så enkelt er det ikke. Mathisen har likevel rett i at Sylvi Listhaug på vel krast vis angriper kirken for å være venstrevridd. Mathisen peker på en interessant kamp om kristenlivet, som i høy grad er preget av dem som roper høyt: Radikale biskoper mot Listhaug.
Men kirken er mye mer moderat enn det man kan få inntrykk av i mediene. Det snakkes ikke kun om oljestans og flyktninger. Kirken er opptatt av Jesus, tro og tvil. Noen er ganske liberale, andre mer konservative. De fleste er ikke så skråsikre den ene eller andre veien. Forsøk på å definere Den norske kirke som venstrevridd eller bare liberal kan gjøre kirken trang på en ny måte.
Som ung aktiv kristen møtte jeg noen konservative mørkemenn i ny og ne. Men den gang, i forrige årtusens Stavanger, var det, som nå, vi liberale som hadde vind i seilene. Vi vant nesten alle kamper – ikke helt uten motstand, så klart. I dagens Norge er det likevel noen venstreliberale som fortsatt roper høyt. Noen ganger kan man lure på om de ikke tolererer motstand.
Mange har hatt fullt forståelige behov for å ta oppgjør med forstokkede religiøse tanker. Slikt kan være vanskelig og sårt fordi det kan dreie seg om å konfrontere nære venner eller familie. Mange vil gjerne beholde en kristen tro, men de vil vekk fra en klam kultur med ukritisk respekt for ledertyper. De står i spagat og kan i den sammenheng ha nytte av å lese Mathisens bok.
I disse frigjøringsprosessene er det forståelig at det går hett for seg. Men stridsøksa bør legges vekk når kampen er over. Før trengte liberale beskyttelse mot de konservative. Nå ser vi tendenser til at pendelen har snudd. Noen liberale adopterer dessverre holdningene til den klamme kulturen man opprinnelig ville vekk fra. Det er ikke nødvendigvis slik at du som forlot menigheten, er så mye friere enn de som ble igjen. Det kan selvsagt være mye sant i det, men samtidig handler toleranse nettopp om det: å holde ut andres valg, tanker, tro og meninger.
Mange som fortsatt sympatiserer med KrF i dag opplever at pekefingermentaliteten kommer fra nye steder. Der bedehusets predikanter og klamme ledertyper harmdirrende advarte mot samfunnshusets umoral og dans, er det predikanter i den sosialliberale skravleklassen som retter pekefinger mot mennesker som føler seg hjemme i KrFs hus. Det er ikke spesielt tolerant, og derfor er det viktig at noen tar KrF-ere i forsvar.
Innlegget er publisert i Klassekampen 15.9.21.
Relatert
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
Kamerat Jesus vender tilbake
EU kan bli Sylvis mareritt
Autoritære og giftige uttrykk ses på som forankret i gudstro og frelse
Kristne verdier – felles eiendom eller gammel vane?
