Jeg savner en intellektuelt nysgjerrig Rune Slagstad

Norsk styringskunst har vist seg på sitt beste når samfunnsøkonomiske sammenhenger har blitt hensyntatt samtidig som politisk ledelse har forankret dette hos velgerne, skriver Lars Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 13. september 2021

Rune Slagstad anmelder Torbjørn Røe Isaksens «Hva er konservatisme» i Klassekampen 4. september. Slagstad skriver, som så mange ganger før, om den gamle Minervakretsen, som visstnok var så mye bedre enn den «markedsliberalismen» som vi finner i det moderne sosialdemokratiet og på norsk høyreside i dag.

Slagstads poenger bør ikke overses. Det finnes grunner til å savne et mer verdikonservativt Høyre. Partiet er i dag i større grad dominert av verdiliberale krefter, som i spørsmål knyttet til bioteknologi. Men at konservative og liberale krefter, både i Høyre og Ap, kunne enes om at markedsmekanismen ofte er et godt verktøy for å oppnå felles mål om velferd og trygge arbeidsplasser, synes helt uforståelig for Slagstad.

Det moderne norske samfunnet har klart å bevare både frihet og likhet. Venstreintellektuelle hevder at Norge beviser at et alternativ til fri markedsøkonomi og minimalistisk stat fungerer. Mer moderate krefter vil si seg ganske enige, men samtidig påpeke at vi ikke kan glemme hvor viktig en regulert og åpen markedsøkonomi er for Norge. Den moderate forståelsen sto sterkt i Ap under Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Nå er det mye som tyder på at disse tankene er i ferd med å forsvinne. Derfor er det forståelig at Røe Isaksen savner Ap. Måten Slagstad avfeier bekymringen for Aps venstrevri på, viser mangel på nysgjerrighet.

Da Kåre Willoch, etterfulgt av Brundtland og Stoltenberg, reformerte Norge, gjorde de det ved hjelp av innsikter fra samfunnsøkonomi og erfaringer fra hvordan markedsmekanismen fungerer. Ansvaret for resultater måtte bli reelt, sa Gro, da hun ikke ville gi tapsslukende statseide selskaper mer penger fra fellesskapet. Dette burde Slagstad ha en formening om. Burde vi fortsatt med selektive tiltak for å holde liv i ineffektiv industri? Burde Norge styrt på tvers av markedsøkonomien og fortsatt med alt fra skoproduksjon til prisreguleringer? Hvor mange verdikonservative, kulturpolitiske tiltak og professorater hadde vi som fellesskap da hatt råd til?

Svaret er enkelt: Enda færre enn vi har fått. Slagstad kan ha gode innvendinger når han kritiserer alt fra nedleggelsen av Nasjonalgalleriet til reformer i akademia, men de samfunnsøkonomiske analysene holder ikke.

Konservative vil alltid være på vakt mot styringsoptimisme. Det var sentralt for at vi gikk bort fra den mer aktive og selektive næringspolitikken, som påførte norsk økonomi store tap. Oppslutningen om styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet tyder likevel på at noe av reformiveren har svak folkelig legitimitet. Noen av reformene er, sett med konservative øyne, også preget av teknokratisk styringsoptimisme.

Norsk styringskunst har vist seg på sitt beste når samfunnsøkonomiske sammenhenger har blitt hensyntatt samtidig som politisk ledelse har forankret dette hos velgerne. Derfor er det til dels forståelig at den radikale og folkelige venstresiden styrker seg nå, men hvis vi – som på 1970-tallet – ikke tar hensyn til økonomiske sammenhenger, kan velferdstapene bli store.

Innlegget er publisert i Klassekampen 11.9.2021.