Hvilken skolepolitikk vil vi få etter valget?

Det vil bli betydelige endringer med en rødgrønn regjering, og stø kurs med noen justeringer med de borgerlige, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 22. august 2021

I en undersøkelse gjort av Norstat på oppdrag for Aftenposten, i april 2021, ble et representativt utvalg av befolkningen fra hele landet spurt om hvilke to saker som er viktigst for dem i årets stortingsvalg. Her kommer «sosiale forskjeller i samfunnet» på førsteplass, mens «skole og utdanning» kom på femteplass, valgt av 17 prosent av de spurte i utvalget.

Andelen som mener at skole og utdanning er viktigste sak, har vært i en vedvarende negativ trend siden stortingsvalget i 2001.

Ifølge velgerundersøkelsen i 2017, gjennomført av Institutt for samfunnsforskning (ISF), har andelen som trekker frem skole og utdanning falt kontinuerlig, fra 34 prosent i 2001 til 21 prosent i 2017. Hvis velgerundersøkelsen i 2021 viser det samme som Aftenpostens undersøkelse, vil nedgangen fortsette også i år.

Det er vanskelig å finne de spesifikke årsakene til at «skole og utdanning» blir mindre viktig for velgerne. Betydningen varierer med partipreferanse, alder, kjønn og inntekt. Altså kan demografiske endringer og de ulike partienes oppslutning påvirke noe, samtidig som andre saker og temaer – som er mer aktuelle eller føles mer akutte – skyver «skole og utdanning» nedover i viktighet.

Likevel er skole og utdanning fortsatt et politisk felt som skaper mye debatt og ofte brukes som et ideologisk skille mellom de ulike politiske blokkene.

En kunnskapsminister har betydelig innflytelse på hverdagen til godt over 600.000 elever i grunnskolen, nesten 200.000 elever i den videregående skolen og ikke mint over 150.000 ansatte i grunnskolen og VGS. I tillegg kommer alle foreldre som har ett eller flere barn i den norske skolen.

Alle vi andre – som ikke selv er barn eller foreldre – har egne erfaringer med, og tanker og meninger om, den norske skolen. Det gjør ofte at skolepolitikken føles nær.

I et nylig publisert Civita-notat undersøker jeg det om det er store forskjeller mellom skolepolitikken til de politiske partiene og de to politiske blokkene. På hvilke områder innenfor skole- og utdanningspolitikken er det mest uenighet? Dersom vi får en ny regjering – i en eller annen konstellasjon – hvilke endringer innenfor skole- og utdanningspolitikken kan vi forvente? Og hva blir eventuelt nytt, dersom de borgerlige partiene beholder flertallet?

Både de rødgrønne og de borgerlige partiene vil teste ut forsøk med å gjøre skolestarten mer fleksibel. Seksårsreformen, som allerede er under evaluering av dagens regjering, kan bli endret eller reformert. Et rødgrønt flertall har ønsker å endre 1. klasse til det som tidligere ble kalt «førskole», eller en skole med mindre «læringspress» og mer lek.

Man kan også forvente en betydelig innskrenking i muligheten til å etablere nye friskoler, spesielt dersom det, etter disse partienes mening, går ut over den offentlige skolen. Sp og MDG er litt mer positive til friskoler enn de andre rødgrønne partiene.

Det er stor uenighet innad i den rødgrønne blokken i synet på heldagsskole eller en utvidelse av skoledagen. Sp, MDG og Rødt er imot, mens Ap og spesielt SV er positive.

Ap er det eneste partiet på venstresiden som er motstander av leksefri – i en eller annen form – mens Senterpartiet mener spørsmål om leksefri bør være opp til den enkelte skole og/eller lærer. SV vil fjerne lekser for alle, slik Audun Lysbakken nylig tok til orde for på Twitter.

Ap og MDG har ikke programfestet at de vil fjerne eller redusere antall nasjonale prøver, slik som SV og Rødt har gjort. Det samme gjelder PISA-undersøkelsene – som Sp er motstander av og vil fjerne.

Alle de rødgrønne partiene har en målsetting om å gjennomføre en eller annen form for «tillitsreform» i skolen, som skal innebære mindre målstyring, detaljregulering og byråkrati. Men samtidig har alle de rødgrønne partiene flere nasjonale satsinger og mål om å øke mengden rettigheter til elevene – som ofte øker mengden krav og byråkrati. Det er uklart hvordan de rødgrønne partiene skal løse denne konflikten.

Både Ap og Sp ønsker å beholde dagens religions- og livssynsfag, mens MDG, SV og Rødt ønsker å fjerne K-en i KRLE-faget.

Alle de rødgrønne partiene vil ha gratis skolemåltid. Det samme gjelder gratis SFO/AKS, selv om Sp og MDG kun ønsker gratis kjernetid for lavinntektsfamilier.

Det er også stor sannsynlighet for at man får en endring i dagens opptakskrav til lærerutdanningen. Arbeiderpartiet ønsker kun å erstatte dagens opptakskrav med en «bredere og mer treffsikker» ordning, mens Sp, SV og Rødt vil fjerne særegne karakterkrav for å komme inn på lærerutdanningen. MDG nevner ikke temaet i sitt program.

Hvorvidt karakteren i orden og oppførsel kan bli fjernet, er mer usikkert. Verken Senterpartiet eller Arbeiderpartiet nevner dette i sine programmer, mens MDG, SV og Rødt eksplisitt skriver at de ønsker å fjerne denne karakteren. Ellers kan vi kanskje få forsøk med andre vurderingsformer eller karakterfri skole ved ikke-avsluttende fag.

Alle de rødgrønne partiene er enige om å ville fjerne dagens fraværsgrense, men både Ap, MDG og Sp ønsker å beholde en fraværsgrense. De vil heller gjøre en slik grense mer fleksibel og mindre byråkratisk.

Det er enighet mellom alle partiene, bortsett fra Sp, om å innføre en læreplassgaranti eller form for rett til læreplass. Hvordan en slik garanti skal utformes er mer usikkert.

Ingen av de rødgrønne partiene er positive til Solberg-regjeringens beslutning om å gjøre fritt skolevalg (også kalt karakterbasert opptak), i en eller annen form, til en elevrettighet Dette vedtaket vil derfor ikke bli realisert, dersom det blir rødgrønt flertall.

Oppsummert kan vi altså få betydelige endringer i skole- og utdanningspolitikken ved et eventuelt regjeringsskifte.

Det er relativt stor enighet i skolepolitikken mellom spesielt Frp, Høyre og Venstre. KrF deler en del standpunkter med de rødgrønne partiene, men har hittil hatt lite gjennomslag eller ikke prioritert skolepolitikk i dagens regjering.

Som det største partiet på den ikke-sosialistiske siden, og som et selverklært «kunnskapsparti» som trekker skolepolitikk frem som partiets viktigste sosialpolitikk, er det Høyre som i stor grad har styrt retningen på skolepolitikken de siste åtte årene, selv om særlig Venstre også har hatt god innflytelse og en hånd på rattet de siste årene.

Høyre har som mål om å innføre karakterkrav også i norsk og engelsk, for å komme inn på lærerutdanningen. De vil beholde kompetansekravene for lærere som skal undervise i norsk, matte og engelsk, og vurdere å innføre det samme i flere fag. Partiet vil videreføre «Lærerløftet», «Yrkesfagsløftet», styrke undervisningen i grunnleggende ferdigheter, særlig blant de yngste elevene, og gjennomføre en «ungdomsskolereform» med mer – vil nok bli gjennomført og videreført.

Ellers har Solberg-regjeringen satt i gang en rekke reformer, utvalg og endringer i det norske skolesystemet – som Fagfornyelsen, innføring av fritt skolevalg som en elevrettighet i videregående og tiltak for å gjøre utdanningen mer relevant for arbeidslivet.

Seksårsreformen – som allerede er under evaluering – kan også bli endret, ettersom et stort flertall blant partiene, også Høyre, er enig om å se på hvordan overgangen mellom barnehage og skole kan bli bedre og mer fleksibel.

Innlegget er publisert i Nettavisen 20.8.21.

Publisert: 6. desember 2021