Dyp økonomisk krise – hvor er krisen?

Støtteordningene bør være helt avviklet når samfunnet åpner opp igjen, det vil si at de bør trappes ned noe i forkant. Jeg er svært usikker på om det kommer til å skje når konkursene sannsynligvis øker, og flere av de permitterte blir helt ledige, skriver Steinar Juel.

Steinar Juel

Publisert: 17. februar 2021

Krisen i norsk økonomi preges av flere motsigelser.

Vi har opplevd et kraftig fall i verdiskapingen. Likevel har børskursene steget til rekordhøye nivåer, og antall konkurser har falt.
Arbeidsledigheten har gått mye opp. Likevel stiger boligprisene mer enn dobbelt så mye som i 2019. Husholdningenes gjeld øker også raskere.
Prisene på næringseiendommer falt umiddelbart noe, men kom i løpet av tredje kvartal i fjor opp på samme nivå som før koronakrisen inntraff.
Om lag 40.000 er helt permittert fra sine stillinger, samtidig som det er knapphet på ufaglærte sesongarbeidere til fiskeindustrien og landbruket. Permitterte taper på å ta sesongjobber. Dagpengene som permitterte mottar, er for høye, godt hjulpet av at flertallet på Stortinget har «forbedret» forslag som regjeringen fremmet.

Mer penger betyr ikke alltid forbedringer.

Sterke tiltak er satt inn for å motvirke de negative økonomiske effektene av pandemien. Renten er satt ned til null, og det er bevilget omfattende støtte over statsbudsjettet. I 2020 beløp de seg til 131 milliarder kroner, tilsvarende om lag 4,5 prosent av fastlands-bnp. I tillegg kommer skattekreditter.

De motstridende indikatorene gir altså grunn til å spørre om tiltakene treffer godt nok, og/eller om de er for sterke.

På innspillsmøtet som finansminister Jan Tore Sanner hadde med økonomer fra akademia 26. januar, ble det rettet mye kritikk mot «Kompensasjonsordningen for bedrifter med stor omsetningssvikt». Debatten har fortsatt, blant annet i DN. Staten bør forsikre arbeidstagere, ikke bedriftseiere, er et hovedargument som går igjen. Skal man ha en kompensasjonsordning, bør den begrenses til små og mellomstore bedrifter, hevdes det videre.

Selvsagt kan vi ikke ha et system der staten sikrer at bedrifter overlever. Det er viktig at bedrifter tillates å gå konkurs, at bedrifter får nedbemanne og omstrukturerer sin virksomhet når lønnsomheten tilsier det. Kapital og arbeidskraft må frigjøres fra mindre produktive bedrifter for at mer produktive skal kunne utvikles.

Unormalt lave konkurstall i en lavkonjunktur er derfor ikke et positivt tegn.

På den annen side er vi ikke i en vanlig økonomisk nedgang. Trolig ville det vært samfunnsøkonomisk uklokt å la bedrifter som i utgangspunktet er lønnsomme, gå over ende i denne situasjonen. Det ville da tatt betydelig lengre tid å få opp sysselsetting igjen når restriksjonene fjernes, enn tilfellet er når eksisterende bedrifter bare kan åpne igjen.

Kompensasjonsordningen kunne truffet bedre. Bedrifter med omsettelige eiendeler burde fått mindre enn bedrifter som ikke har det. Selv om en eiendom skifter eier, vil den raskt kunne tas i bruk igjen når samfunnet åpner. Slik er det ikke for bedrifter som er mer personavhengige, og hvor eiendelene er immaterielle.

Skillet går derfor kanskje mer etter type bedrift enn etter størrelse.

Man kunne også lagt opp til at bankene i større grad skulle ta belastningen, med restruktureringer og avskriving av lån. Det er en av deres roller, og noe de får betalt for gjennom utlånsmarginene. Bankenes utlånstap har vært relativt moderate.

Da nedstengningen kom i mars, var det viktig å få noe på plass raskt. Ut fra erfaringene en fikk under den første smittebølgen, burde justeringer av ordningen vært forberedt i forkant av den ventede andre bølgen.

Innspillsmøtet burde ha vært i august. I januar var det for sent å motta råd om hvordan ordningen nå skulle være.

Kompensasjonsordningen utgjør likevel bare en mindre del av de samlede støttetiltakene. I fjor ble det gjennom den utbetalt syv milliarder kroner, vel fem prosent av de samlede støtteordningene. Det var derfor litt overraskende at innlederne på innspillsmøtet konsentrerte seg så mye om kompensasjonsordningen og i liten grad var kritiske til «forbedringene» av kompensasjonen til permitterte.

Tvert imot sa Handelshøyskolen BIs Espen R. Moen at det var riktig å være raus med dagpenger med videre, ved bortfall av arbeidsinntekt.

De fleste økonomer har lenge pekt på hvor uheldig det er dersom ytelsene ved inntektsbortfall blir så gode at de fører til passivitet. Da øker risikoen for at ledige blir varig utstøtt fra arbeidslivet.

Ordningene for permitterte og arbeidsledige burde fra starten av vært slik at det var lønnsomt å ta sesongarbeid der det er mulig. Det er også uheldig at incentivene for permitterte til å ta videreutdanning er så svake at kun tre prosent gjør det så langt.

En fordel ved kompensasjonsordningen er at den i stor grad dør ut av seg selv når bedriftenes omsetning igjen øker. Ordningen må likevel formelt avvikles. Ytelsene til arbeidsledige må også normaliseres, og de ordinære arbeidsgiverbetalte periodene, skatter og avgifter gjeninnføres.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 15.2.2021.

Publisert: 24. november 2022