Haug fortegner om Kunnskapsløftet
Peder Haugs artikkel om «Konsekvensar av seksårsreforma og Kunnskapsløftet» (Manifest Tidsskrift 26.1.) er skuffende lesning. Det er vanlig i politisk debatt at man velger ord, uttrykk og argumenter for å etterlate et bestemt inntrykk. Det kan bli ubalansert og skjevt, men det er ikke noe en politiker behøver å ta hensyn til. Av en forsker bør man kunne forvente mer.
Publisert: 5. februar 2021
Peder Haugs artikkel om «Konsekvensar av seksårsreforma og Kunnskapsløftet» (Manifest Tidsskrift 26.1.) er skuffende lesning.
Det er vanlig i politisk debatt at man velger ord, uttrykk og argumenter for å etterlate et bestemt inntrykk. Det kan bli ubalansert og skjevt, men det er ikke noe en politiker behøver å ta hensyn til. Av en forsker bør man kunne forvente mer.
Jeg skal gi noen eksempler, og jeg holder meg til Kunnskapsløftet, som jeg selv hadde ansvaret for.
Haug karikerer politisk og demokratisk virksomhet når han påstår at reformer blir «marknadsførte etter ein trestegsmodell». Det han skriver, er heller ikke sant. Selv ante jeg ikke at jeg skulle komme til å foreslå så omfattende endringer at det ville fortjene betegnelsen «reform». Det skjedde som resultat av et svært omfattende arbeid, som blant annet involverte alle eller de aller fleste norske forskere på feltet og mange utenlandske, og som avdekket at det var behov for å gjøre noe. Hva dette «noe» skulle være, var også et resultat av mye forskning og omfattende dialog med «skole-Norge», inkludert forskere som Haug selv.
Haug omskriver mangelen på og behovet for kunnskap om skolen til et ønske om «kontroll», eller sagt på en annen måte: Han etterlater inntrykk av at formålet med å fremskaffe kunnskap om kvaliteten i skolen, er kontroll, mens formålet i virkeligheten er å hjelpe alle som har ansvar i og for skolen – fra Stortinget til den enkelte lærer – til utvikling og forbedring. Det er både basalt og banalt: Man kan ikke greie å hjelpe elevene til å lese bedre, hvis man ikke vet noe om elevenes leseferdigheter eller hva som skal til for å oppnå en forbedring.
Når Haug strør om seg med denne typen begreper og påstander, skriver han seg inn i en påfallende tradisjon, der de som er mest opptatt av å kritisere det de kaller New Public Management (NPM) og mål- og resultatstyring, er de samme som bruker denne typen begreper mest. I stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet, «Kultur for læring», er ordet «kontroll» overhodet ikke brukt i slike sammenhenger som Haug antyder. Ordet «effektivitet» er brukt én gang.
Haug påstår at Kunnskapsløftet er et eksempel på et ønske om å innføre NPM i offentlig sektor i Norge. Dette er en påstand som fremsettes ofte, men som sjelden blir forklart og begrunnet. Heller ikke Haug gjør det. Mål- og resultatstyring (MRS), som han også nevner, er noe annet enn NPM – og MRS er noe som absolutt alle politikere i Norge må vedkjenne seg. Det har vært styringsprinsippet i offentlig sektor i Norge siden tidlig på 1980-tallet – og i virkeligheten lenge før det. Det kan gjennomføres på gode og dårlige måter, men det er, meg bekjent, ingen som hittil har greid å finne opp et bedre styringsprinsipp.
Haug påstår at «kunnskapsnivået» ikke er stort annerledes nå enn da Kunnskapsløftet ble innført. Ordet «kunnskapsnivå» er upresist, og det er også påstanden. Jeg skrev mer utfyllende om det i en artikkel i Aftenposten i august. Det har, kort fortalt, skjedd viktige og til dels store forbedringer i norsk skole siden Kunnskapsløftet ble innført. Dette betyr selvsagt ikke at alt er bra. Dessuten har det skjedd mye siden, både lokalt og nasjonalt. Noe kan ha forsterket en fremgang, mens noe har bragt utviklingen i mer negativ retning.
Haug presiserer heldigvis at han ikke har forskningsmessig grunnlag for å trekke de konklusjonene han gjør når det gjelder effekter av det han kaller «seksårsreformen» (som i seg selv ikke var noen reform) og Kunnskapsløftet. Det er bra, for han har tidligere vært ute i mediene og uttalt seg meget upresist om dette. Jeg har heller ikke grunnlag for å konkludere om lek i skolen og på første trinn, men fremstillingen til Haug blir uansett skjev, siden han ikke nevner at vi i forbindelse med Kunnskapsløftet også innførte større lokal metodefrihet.
Til slutt: Jeg syns det er veldig spesielt at Haug ikke nevner et ganske sentralt poeng, som han selv fremførte da Kunnskapsløftet så dagens lys: Ingen skolereform har i så stor grad bygget på tilgjengelig kunnskap og forskning. Det er sikkert bekvemt å stå på trygg avstand fra politikken og kritisere (og ironisere) over det som ble gjort. Men det er ikke så bra at man ikke engang nevner at det politikerne gjorde den gang, i svært høy grad bygget på den beste tilgjengelige kunnskapen som fantes, og at Haug selv var en av dem som bidro og var opptatt av dette. Jeg mener fortsatt at det var fornuftig.
Og helt til slutt: Jeg overtok ikke etter Jon Lilletun. Det var Trond Giske.
Innlegget er publisert i Manifest Tidsskrift 2.2.21.