En kritisk og åpen koronadebatt er viktig

Men debatter kan ta mer eller mindre konstruktive og opplysende former, og nå kan det virke som vi er inne i en ond sirkel, der litt for mange prøver å mele sin egen kake, skriver Kristin Clemet.

Publisert: 29. januar 2021

«Det gjør meg rasende!», nærmest ropte Kari Lise Jacobsen Eidjar på NRK Debatten i går. Hun er daglig leder ved Legevakten Vest og er eitrende og synlig forbannet fordi ikke helsepersonell i Oslo blir prioritert tidligere i vaksinekøen.

Hun er etter hvert én av mange med sterke meninger om både smitteverntiltakene, vaksinestrategien og de økonomiske krisepakkene. I Aftenposten i dag er de 13 første sidene viet til koronaen. VG kan «bare» skilte med åtte av de ni første sidene, mens Dagbladet skiller seg ut. Der handler det, tross alt, først og fremst om slanking.

Det virker som villsmitten også har ført til en villere debatt. «Alle» har en mening, men ikke den samme. Det spriker i alle retninger. Noen vil nærmest ha portforbud i hele landet nå, mens andre mener at vi må slippe opp på smitteverntiltakene snarest mulig, enten for å redde økonomien eller for å redde oss fra et nesten-autoritært samfunn. Byrådsledere og ordførere kappes om å forklare oss at akkurat deres innbyggere må prioriteres frem i vaksinekøen, og det er vel knapt et parti på Stortinget som ikke for lengst har gitt beskjed om at grensekontrollen burde vært mye strengere for lenge siden. Mange vil ha mer skjenking og åpnere pol, mens Redd Barna publiserer en Facebook-post der de påstår at myndighetene mener at det er viktigere med alkohol til voksne enn skole til barn. Også lærerne vil frem i vaksinekøen, mens Barneombudet virker å være permanent kritisk til alt regjeringen gjør overfor barn og unge. Men mange formulerer seg behendig: I et sterkt kritisk tonefall vil de bare forsikre seg om og appellere til at regjeringen tenker på alt. De vil ikke egentlig være så skråsikre at de forlanger en endring av den kursen som er valgt.

Raymond Johansen formulerer seg ofte på samme måte. Han går sterkt ut, slik han gjorde i NRK Debatten i går, men når Folkehelseinstituttet gir svar, er det visst greit. Instituttet har faktisk tenkt på alternative vaksinestrategier – ja, de har det faktisk til kontinuerlig vurdering. Personlig kan jeg ikke si at jeg blir så veldig forundret over å høre det. Jeg tror egentlig ikke Raymond Johansen blir det heller. Det er jo det de har sagt hele tiden.

Det høres ut som en kakofoni, og av og til virker det nesten uverdig. Det er så tydelig at mange av dem som kommer med forslag ikke overskuer konsekvensene av det de krever og mener. Hvis noen skal prioriteres opp, må andre prioriteres ned. Det vet Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og regjeringen, og de er beredt til å ta ansvaret for de prioriteringene de gjør. Men de som bare forlanger at noe må gjøres på en annen måte, behøver hverken å tenke over eller ta det ansvaret.

Ingen som deltar i denne debatten, har den samme kunnskapen, oversikten og ansvaret som helsemyndighetene har. Det er heller ingen som forstår bedre at det ikke nytter å justere ett tiltak uten at det får konsekvenser for hvordan summen av tiltak virker.

Betyr dette at våre politiske og faglige helsemyndigheter gjør alt riktig, eller at vi ikke skal ha debatt?

Selvsagt ikke.

Både regjeringen, helseministeren og hans departement, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har under hele pandemien snakket åpent om usikkerhet og manglende (men økende) kunnskap, om dilemmaer, om å veie fordeler og ulemper og om vanskelige prioriteringer. De har også hele tiden forklart oss at de ikke kan si noe sikkert om hvordan ett tiltak virker, og at det er summen av tiltak og tidspunktet for å sette inn de antatt riktige tiltakene, som er viktig. Og de trenger selvsagt innspill, debatt og alternative synspunkter – det er også viktig som en del av vurderings- og beslutningsgrunnlaget. Men måten mange av de alternative synspunktene fremføres på nå – som illsinte krav til Folkehelseinstituttet eller regjeringen, virker veldig lite konstruktiv og kan, i et verste fall, være farlig. Hvis flertallet på Stortinget velger å overkjøre regjeringen, slik det gjorde når det gjaldt skjenking, risikerer vi å få smitteverntiltak som ikke henger sammen, og der summen ikke lenger er en fungerende strategi. Heldigvis ser det ut til at stortingsrepresentant Kjersti Toppe fra Senterpartiet har forstått dette.

På NRK.no i går kunne vi lese om en ny, stor undersøkelse som viser at mange ikke forstår den informasjonen de får om egen helse. Nesten halvparten klarer ikke å vurdere informasjonen de får om helsespørsmål. Noen hver som ikke selv er helseutdannet, kan sikkert kjenne seg igjen. Selv har jeg mange ganger måttet google meg frem til hva som egentlig står for eksempel i et prøvesvar som kommer fra helsetjenesten.

Hvordan dette arter seg nå, kan vi bare lure på. Sterkt sprikende synspunkter, som ofte fremføres i en skråsikker og sint tone, kan ikke gjøre det lettere for dem som fra før syns det er vanskelig å forstå.

Jeg tror det er en stor fordel at de som nå oppfører seg med størst verdighet, og som fremfører argumentene sine i en pedagogisk, rolig og tålmodig tone, er de som har det største ansvaret – nemlig ansvaret for å håndtere pandemien best mulig i hele Norge. Det er også fint at vi ser ut til å ha noen journalister som ikke først og fremst har tatt mål av seg til å lete etter eller skape konflikt, men drive opplysning. Astrid Meland i VG og Hallvard Sandberg i NRK kan være to gode eksempler.

Å ha høy tillit til myndighetene og til deres håndtering av pandemien er ikke, og bør ikke være, det samme som å ha blind tillit. Derfor er åpen og kritisk debatt viktig, og ingen kan påstå at de ikke har stilt opp til debatt, nærmest døgnet rundt i snart et år. Men debatter kan ta mer eller mindre konstruktive og opplysende former, og nå kan det virke som vi er inne i en ond sirkel, der litt for mange prøver å mele sin egen kake.

Det er det bedre å snakke for sin egen syke mor, for hun trenger antagelig vaksinen før meg.

Artikkelen er opprinnelig skrevet og publisert som et innlegg på Kristin Clemets Facebook-side og ble gjengitt etter avtale med forfatteren i Minerva 27. januar 2021.