Det er forskjell på privat og offentlig sektor
I et liberalt demokrati er en liberal markedsøkonomi viktig for blant annet å ta vare på maktbalansen og mangfoldet i samfunnet og friheten til å skape noe. Kristin Clemet og Steinar Juel svarer Kalle Moene i Dagens Næringsliv.
Publisert: 11. juni 2020
Kalle Moene avlegger oss begge en visitt i Dagens Næringsliv 6. juni.
Bakgrunnen er at Moene, i motsetning til oss, mener at den «rådende oppfatningen (er at) verdiene blir skapt i privat sektor, mens offentlig sektor bare forbruker verdier produsert i private virksomheter» (kronikk i DN 23. mai).
Nå forsøker Moene å dokumentere at slike oppfatninger er «helt vanlige i flere miljøer» ved blant annet å vise til et par «tilfeldige sitater» av Erna Solberg og Kristin Clemet.
Etter vår mening dokumenterer ikke sitatene noe som helst. Ingen av dem gir uttrykk for at offentlig sektor «bare forbruker verdier».
Så la oss legge den debatten til side. Vi er enige om at det også skjer verdiskaping i offentlig sektor. At vi er uenige om hvor vanlig det er å mene dette, kan vi leve med.
Vi er selvsagt også enige med Moene i at ikke alle oppgaver kan løses i et marked. Spørsmålet vi diskuterer, er derfor om det spiller noen rolle om oppgaver som kan overlates til et marked, skjer i offentlig eller privat regi.
Vi mener det.
«Privat sektor er ikke produktiv fordi den er privat», skriver Moene, men det blir lett en lek med ord.
Selvsagt kan man teoretisk tenke seg at privat sektor fungerer slik offentlig sektor gjør. Det vil si at det ikke er konkurranse, at inntektene i stor grad kommer i form av bevilgninger, og at det ikke er fri etableringsrett.
Man kan også tenke seg at offentlig sektor var slik privat sektor er. Det vil i så fall si at det er konkurranse og fri etableringsrett, og at virksomhetene lever av det de greier å tjene på å selge sine tjenester.
Men dette er og blir en teoretisk øvelse. Det er vanskelig å forestille seg at offentlig sektor kan gjøres lik den private. Offentlig sektor konkurranseutsetter riktig nok en del tjenester, men det er kun mulig der det er en privat sektor med konkurranse og fri etableringsrett.
Motsatt ville det være dumt å forsøke å gjøre privat sektor lik den offentlige. Konkurransen i privat sektor er en driver for innovasjon og høy produktivitetsvekst. Virksomhetene må tjene penger for ikke å gå konkurs. Og dette smitter også over på offentlig sektor, fordi det påvirker våre forventninger til effektiviteten og kvaliteten på offentlige tjenester.
Selve eksistensen av en privat sektor og en viss konkurranseutsetting kan altså bidra til høyere produktivitetsvekst i offentlig sektor enn vi ellers ville hatt.
Det er viktig med en balanse mellom privat og offentlig sektor. Hvis produktivitetsveksten i offentlig sektor bare er litt lavere enn den er i privat sektor, fordi offentlige virksomheter mangler presset fra markedet og trusselen om å gå konkurs, vil det samlede velstandstapet bli større jo større offentlig sektor er.
Moene viser til to økonomiske teorier, Wagners lov og Baumols lov, og mener at offentlig sektors andel av brutto nasjonalproduktet (bnp), ut fra disse teoriene, nesten lovmessig vil vokse.
Da industrialiseringen forvandlet økonomien på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, registrerte Wagner at ønsket om offentlige tjenester samtidig økte. Det er mer enn 100 år siden, og utgangspunktet var en svært liten offentlig sektor. Vi tviler på at Wagner så for seg at denne utviklingen ville fortsette uavhengig av hvor stor offentlig sektor ble.
Baumols lov sier at tjenestenæringers andel av bnp vil stige, fordi deres produktivitetsvekst er lavere enn i industrien. Ja, slik var det lenge, men på 1990-tallet brøt Baumols tese sammen, i det minste i Norge. I årene 1992–2003 var gjennomsnittlig arbeidsproduktivitetsvekst i norsk industri 1,6 prosent per år, mot hele 3,3 prosent i privat tjenesteyting i Fastlands-Norge. I årene etter var produktivitetsveksten i de to sektorene cirka lik.
Digitaliseringen har revolusjonert tjenesteytende næringer og vil fortsette å gjøre det. Dette ser vi også i deler av offentlig tjenesteyting, som i Skatteetaten, Tinglysningen og Biltilsynet, mens store offentlige tjenesteområder som helse og undervisning henger etter.
En «lovmessig» svak produktivitetsvekst i tjenesteytende produksjon er altså ikke lenger noen unnskyldning for at offentlig sektors andel av bnp må øke.
Da sentralbanksjefen holdt sin årstale i februar, sa han at «fremover kan man ikke fortsette å ekspandere pengebruken i offentlig sektor, for det vil ha den kostnaden at du risikerer å fortrenge privat sektor, og vi trenger økt vekst i annen konkurranseutsatt virksomhet».
Han tenkte nok mest på den langsiktige balansen i økonomien, noe vi ikke kommer unna. Men til syvende og sist dreier denne diskusjonen seg også om hva slags samfunn vi vil ha. For oss er det ikke bare et «praktisk spørsmål» om det skal være offentlige eller private aktører som løser oppgavene. Det er også prinsipielt.
I et liberalt demokrati er en liberal markedsøkonomi viktig for blant annet å ta vare på maktbalansen og mangfoldet i samfunnet og friheten til å skape noe.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv tirsdag 9. juni 2020.