Koronakrisen har gjort oss fattigere – vi må prioritere hardere

Koronakrisen har gjort Norge fattigere. Det må politikken ta hensyn til, midt blant stadig dyrere krisepakker. Det betyr innsparinger på statsbudsjettet, og at et sterkt eksportrettet norsk næringsliv blir viktigere, skriver Haakon Riekeles i Dagens Næringsliv.

Haakon Riekeles

Publisert: 10. mai 2020

Hittil er kriseutgiftene på over 200 milliarder kroner, men det er grunn til å tro at de blir høyere. Kostnadsberegningene forutsetter en gradvis normalisering over noen måneder. For hver måned krisetiltakene forlenges, øker regningen med 57 milliarder kroner.

Hongkong og Singapore, to av de landene som anses å ha håndtert viruset best, har måttet gjeninnføre tiltak etter å ha fått kontroll på første bølge av smitte. Det samme kan skje her.

Først når alle land har smitten under kontroll, og det helst er på plass en vaksine eller behandling, vil den globale aktiviteten komme seg.

En annen måten vi er blitt fattigere på, er den lave kronekursen. Kronen har tapt omtrent en tredjedel av sin verdi målt mot andre valutaer på ti år.

Etter oljeprisfallet i 2014–16 ga fall i kronekursen høyere inflasjon i Norge, og en nedgang i reallønnsnivået. Det samme vil skje nå, fordi frontfagene ikke har rom for nominell lønnsøkning i en tid der hele verdensøkonomien er i krise. Fordelen er at konkurransekraften til norsk eksportindustri styrkes. Men dette kan vi ikke forvente gir en rask gevinst. Etter det forrige oljeprisfallet økte fastlandseksporten prosentvis mindre enn kronekursfallet.

Den tredje måten vi er blitt fattigere på, er at Oljefondet er mindre verdt. Hittil har fallet vært beskjedent målt i kroner. Det er en mager trøst, siden kronekursfallet i seg selv gjør oss fattigere. En annen grunn til at Oljefondet ikke har falt mer, er at aksjekursene allerede har steget en del fra bunnen, og fordi kursene på statsobligasjoner har økt i takt med lavere renter. Men hvis verden står overfor en lang periode med lav økonomisk aktivitet, er det kan aksjekurser vil falle mer.

Hvordan ser den ut, en politikk som tar hensyn til at vi er blitt fattigere?

Det er ikke et argument mot tiltak som sørger for at bedrifter overlever krisen, eller motkonjunkturtiltak som får hjulene i gang igjen etterpå. Uten det blir krisen mer langvarig, og vi risikerer varig lavere aktivitet og høyere arbeidsledighet også etter krisen.

Men at kriseutgiftene er nødvendige, betyr ikke at de er uten kostnad, eller at man kan bevilge hva man vil. Drøye 200 milliarder kroner i økte utgifter må tas fra Oljefondet. Siden handlingsregelen lar oss bruke i snitt tre prosent av fondets verdi hvert år, gir det seks milliarder kroner mindre å bruke hvert eneste år til evig tid.

Våre politikere har fått velfortjent ros for å takle krisen raskt. Men etter hvert som det er behov for stadig nye runder med krisepakker, har vi begynt å se at disse kun vedtas dersom Stortinget får lagt på nye utgifter, alt fra bredbånd i distriktene til karbonfangstprosjekter rundt omkring i landet. Det er tiltak som hverken er nødvendige eller effektive tiltak mot krisen.

Dersom regjeringen og Stortinget skal være ansvarlige, må de ikke bare unngå å vedta unødvendige utgifter. De bør også bli enige om et bredt forlik om hvordan vi kan spare inn minst seks milliarder kroner årlig etter krisen. For hver 100 milliarder ekstra i kriseutgifter, trengs det nye innsparinger på tre milliarder kroner.

Et problem i mange land etter finanskrisen var at frykt for store underskudd gjorde at man snudde til innsparing for tidlig. Ved å bli enige på forhånd om innsparingene som skal komme etter krisen, kan man med større sikkerhet videreføre krisetiltakene så lenge som nødvendig. Samtidig vil det virke disiplinerende på mer perifere krisetiltak å bli minnet om at de øker regningen som må betales etterpå.

At statsfinansene er i orden er bare én forutsetning for en vellykket økonomi. Minst like viktig er en sunn handelsbalanse etter oljen. Dessverre har de siste års erfaringer vist at vi har for lite eksportrettet næringsliv, slik at selv en kraftig svekket krone ikke gir en særlig bedring i handelsbalansen. En årsak kan være at vi har den høyeste offentlige pengebruken som andel av fastlands-bnp i noe vestlig land, på nesten 60 prosent.

Økonomisk aktivitet som avhenger av offentlig penger, gir ikke eksportinntekter.

Det tilsier at man ikke må falle for fristelsen til å dekke innsparingsbehovet gjennom økt skatt, og at man ikke må vedta tiltak som gir et næringsliv som er avhengig av offentlig støtte.

Å håndtere krisen er bare den første utfordringen norsk politikk står overfor. Hvordan løse det som kommer etter, blir den virkelige testen.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 8. mai 2020.